Det finnes ikke gratis lunsj

Velferdsstatens bærekraft er under press. Aldringen av befolkningen innebærer at stadig færre yrkesaktive skal forsørge stadig flere yrkespassive. Oljeinntektene faller. Kravene til velferdsstatens tjenester øker. Produktivitetskommisjonen har fått utført beregninger som viser at skattenivået i Norge vil måtte øke markert i årene som kommer dersom vi skal opprettholde hovedelementene i dagens velferdsstat.

Vi ønsker ikke bare bedre biler, hus, og flatskjermer.

Med «business as usual» indikerer økonomiske framskrivninger at gjennomsnittlig skattesats på husholdningenes inntekter etter hvert vil måtte øke fra dagens nivå på cirka 37 prosent til mellom 50 og 65 prosent, avhengig av hva slags forutsetninger som gjøres om produktivitetsvekst i privat og offentlig sektor.

Samtidig som økonomiske framskrivninger indikerer stadig økende underskudd i offentlig forvaltning, har vi en regjering som primært er opptatt av å sette skattene ned. Og vi har en opposisjon som ser ut til å forsvare det til enhver tid gjeldende skattenivå. Den argumenterer med stort engasjement mot skattekutt, men har så langt ikke vist samme entusiasme for å sette skattene opp igjen etter at de likevel ble kuttet. En informert debatt om hva som over tid er et riktig skattenivå, er nokså fraværende.

Økonomiske framskrivninger tyder altså nokså entydig på at skattenivået i Norge bør opp, snarere enn ned. Nå er det lett å innse at skattenivåer på over 60 prosent ikke særlig realistisk. Så høye skattesatser ville etter alt å dømme ha uforholdsmessig store negative effekter på arbeidstilbud og entreprenørskap, medføre vesentlig mer skatteomgåelser, og dermed i neste omgang undergrave selve fundamentet for den velferdsstaten skatteøkningen var ment å redde. Produktivitetskommisjonens framskrivninger illustrerer derfor med all tydelighet at økte skatter ikke kan være den eneste løsningen på framtidas finansieringsutfordringer. Men tatt i betraktning av utfordringenes omfang, virker det kanskje ikke urimelig å anta at noe økt skattenivå vil måtte være en del av løsningen?

Sannsynligvis bør man gjøre begge deler.

Det er nemlig nokså tunge samfunnstrender som ellers vil drive underskuddene i offentlig sektor oppover. De demografiske endringene er en viktig del av dette. Men det handler også om å gi rom for en fornuftig balanse i dekningen av menneskelige behov: Når velstanden øker vil de fleste av oss ønske å fordele velstandsveksten på ulike goder og tjenester. Vi ønsker ikke bare bedre biler, hus, og flatskjermer, vi ønsker også bedre helsetjenester, eldreomsorg og skoler. Slike standardforbedringer koster penger. Og med den arbeidsdelingen vi i dag har mellom offentlig og privat sektor, innebærer dette at flere penger må kanaliseres til offentlig sektor.

Vi må også regne med at denne type tjenester kommer til å bli vesentlig dyrere. En viktig årsak til dette er det som kalles for Baumol’s lov: Lønnsveksten i offentlig sektor vil over tid tendere til å overstige produktivitetsveksten. Ikke først og fremst fordi offentlig sektor er mindre effektiv enn privat sektor (selv om det også kan være tilfelle), men fordi det offentlige har ansvaret for oppgaver som det er vanskelig å effektivisere. For å skaffe nok arbeidskraft må offentlig sektor likevel matche lønnsutviklingen i privat sektor. Dermed blir offentlige tjenester dyrere og dyrere for hvert år. Produktivitetsvekst i privat sektor transformeres til en kostnadsvekst i offentlig sektor.

Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum karakteriserte undersøkelsen som «grovt manipulerende».

Det er naturligvis fullt mulig å oppnå balanse i offentlige budsjetter ved å kutte utgiftene istedenfor å øke skattene. Men da må man i praksis finne en annen måte å finansiere de store velferdsoppgavene på. Folk flest ønsker bedre offentlige tjenester og velferdsordninger – ikke dårligere. Politikkens oppgave er å sørge for at ønskene om bedre tjenester blir virkeliggjort, enten ved å innføre mer brukerbetaling, eller ved å øke skattenivået. Sannsynligvis bør man gjøre begge deler.

Mye tyder også på at de fleste aksepterer et høyere skattenivå så fremt de føler seg trygge på at pengene brukes fornuftig. I en undersøkelse nylig utført av Ipsos på oppdrag fra Manifest, ble et presumptivt representativt utvalg av befolkningen i Norge stilt følgende spørsmål: «Er du villig til å betale mer i skatt enn i dag om du visste at pengene øremerkes forbedringer innen sykehus, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern?» 70 prosent svarte ja, 27 prosent svarte nei. Det var ja-flertall blant alle partienes velgere. Enkelte kommentatorer har hevdet at dette var et svært ledende spørsmål, ettersom det bygger på en (tvilsom) premiss om at skatteinntektene blir brukt fornuftig. Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum karakteriserte undersøkelsen som «grovt manipulerende» og mente at hele medie-Norge hadde gått på limpinnen ved å gjengi den.

Men skal man finne ut hva folk virkelig mener om skattenivået, må man jo sette skatt opp mot noe annet. Hadde man bare spurt «ønsker du lavere skatt?» hadde jo ikke svarfordelingen vært spesielt interessant. Omtrent like interessant som om man hadde spurt «ønsker du et bedre helsevesen?» Interessant blir det faktisk først når man ber folk velge mellom alternativer – dvs. foreta prioriteringer. Da kan svarfordelingen fortelle noe om hva folk legger mest vekt på. Både denne og andre studier viser da at forbausende mange mennesker prioriterer gode offentlige tjenester høyere enn lav skatt.

Måten politikere bør forstå denne (og lignende) undersøkelser på, er naturligvis ikke å anta at velgerne vil støtte enhver skatteøkning, men at de nå faktisk mener det er viktigere å oppnå forbedringer i en del offentlige tjenester enn i privatøkonomien.

Men innerst inne vet nok alle at dette er lureri.

For politikerne er det dessverre litt for lettvint å vri seg unna de vanskelige valgene ved å hevde at vi kan få både i pose og sekk. For eksempel kan det argumenteres med at velferdsstatens finansieringsproblemer kan løses med «kutt i unødvendig byråkrati». Og skattelettelser behøver ikke å gå ut over noen ting, ettersom de er «vekstfremmende». På den måten kan man tilsynelatende slippe å prioritere. Men innerst inne vet nok alle at dette er lureri. Det finnes ikke noen gratis lunsj.

Alle partier er selvfølgelig for effektivitet og mot unødvendig byråkrati. Men ingen er i besittelse av noe vidundermiddel som gir grunn til å tro at de vil lykkes så mye bedre enn andre. De fleste partier vil også hevde at deres politikk er «vekstfremmende». Men det er neppe noen som har belegg for å hevde at deres egen vekstoppskrift er så mye bedre enn de andres. Det finnes helt sikkert skattelettelser som isolert sett kan bidra til å fremme vekst. Akkurat som det finnes mange måter å bruke skatteinntekter på som også kan bidra til å fremme vekst.

Det er naturlig at venstre -og høyresidene i politikken har ulikt syn på skattenivå. Men alle burde strengt tatt kunne enes om at det over tid må være en rimelig grad av samsvar mellom utgifter og inntekter. Generell ansvarlighet skulle da tilsi at de som tar til orde for reduserte skatter først dokumenterer evne til å redusere offentlige utgifter, og deretter deler ut premier i form av skattelette. Men det er ikke slik det gjøres i praksis. Skattelettelsene kommer først.

Deretter viser man dessverre at man ikke er i stand til å redusere de offentlige utgiftene tilsvarende. Noen synes å leve i den tro at hvis man bare får redusert statens inntekter, vil dette i neste omgang tvinge fram en tilsvarende reduksjon i utgiftene. Men det har vist seg mye vanskeligere å redusere utgiftene enn å redusere inntektene. I nesten alle industrialiserte land sliter man som følge av dette med store underskudd i de offentlige finansene. Det betyr at de har satt skattenivået lavere enn det utgiftsnivåene tilsier. I Norge har vi ennå solide overskudd i statsfinansene. Men dette vil ikke vare. En realistisk skattedebatt bør derfor ikke handle om ja eller nei til skattelettelser, men om hvordan vi kan sikre et finansieringsgrunnlag for velferdsstaten også i framtida.