En verden på vippepunktet

Det er mulig samfunn til alle tider har følt at de står i en overgangsfase til noe nytt og ukjent, dels forlokkende, dels skremmende. I det store og hele har framtiden vært løfterik i de siste 200 årene, livet er blitt lettere, lengre og bedre for de fleste og vi forventer at slik skal det fortsette. Verdens utvikling som i mange kulturer har blitt forstått syklisk, som en rytme, vekst og fall som i årstidene, oppfattes i den kapitalistiske ære som lineært. Fredag 30. august var vi tusener foran Stortinget, samlet til klimabrølet. Brølet signaliserte en dyp følelse mange har om at vi nå står på terskelen til en ny og skremmende tid. Et vippepunkt.

Amazonas brenner. Spørsmålet er om dette er et endetidstegn for et av klodens eldste og viktigste økosystemer. Kan systemet nå et point of no return, et vippepunkt der systemet ikke makter å hente seg inn igjen? Kan det havne i en nedadgående spiral som ender i et mer savanneliknende system?

Siden Amazonas produserer sin egen hydrologiske syklus, vil en stadig fragmentering ved hugst og brann, samt økende varmestress, kunne dytte Amazonas over kanten. Sannsynligheten er ikke stor, men risiko er som kjent produktet av sannsynlighet og konsekvens, og her vil konsekvensene være store.

Gjennom lange tider var Sahara et grønt og frodig landskap.

Det skyldes ikke at Amazonas er «verdens lunge», slik vi stadig hører (en regnskog i balanse er ikke netto produsent av oksygen eller et netto sluk av CO₂), men det enorme karbonlageret i trærne som ved hugst eller brann vil finne sin vei ut i atmosfæren og forsterke den globale oppvarmingen.

Dette vil på sikt kunne trigge et globalt, klimatisk vippepunkt.

 

Sahara var en gang grønt

Et storskala eksempel på en terskeleffekt er Sahara/Sahel. Gjennom lange tider var Sahara nemlig et grønt og frodig landskap som huset tilsvarende dyreliv som man nå må lengre sør i Afrika for å finne.

For omtrent 6000 år siden endret dette landskapet seg imidlertid brått. I løpet en kort periode skiftet det karakter og ble til det golde ørkenlandskapet vi kjenner i dag.

Det vet vi fordi det fortsatt er mulig å spore restene av elvesystemer og bosettinger. Det kan også avleses ved å se på mengden sand i sedimentene i de nærliggende havområdene.

Noen hevder at Sahara er det første eksempel på storskala terskeleffekter i økosystemer forsaket av mennesket.

Det interessante spørsmålet er hvordan dette kunne skje – så raskt? Sahara/Sahel-forvandlingen er et av de kjente storskalaeksemplene på et vippepunkt i naturen der en gradvis forverring bringer systemet til et irreversibelt punkt, hvor det så raskt går over i en helt annen likevektstilstand.

Noen hevder at dette er det første eksempel på storskala terskeleffekter i økosystemer forsaket av mennesket. Tanken er at vi allerede den gang kan ha benyttet dette området, som hadde lav tåleevne, til beite for store husdyrflokker.

 

Selvforsterkende kjedereaksjoner

Både i økologi og økonomi er vippepunkter velkjente. De er kjennetegnet av at små endringer kan sette i gang selvforsterkende kjedereaksjoner. I aksjemarkedet begynner det for eksempel gjerne å balle på seg, før det så tar av på grunn av psykologiske gruppereaksjoner. Folk selger unna aksjer i panikk og systemet«bikker over».

Både økosystemer og økonomier kollapser, og det tar som regel lang tid å vende tilbake. Noen ganger er det nesten umulig på grunn av treghet og motstand i systemet, et fenomen som kalles hysterese.

Både regionale og lokale konflikter tyder dessverre på at det er lettere å gå fra det positive til det negative enn omvendt.

Det finnes for eksempel ingen enkle oppskrifter som kan gjøre Sahara grønn igjen. Et samfunn der vold og mistillit har etablert seg har også en lang og tung vei tilbake. Både regionale og lokale konflikter tyder dessverre på at det er lettere å gå fra det positive til det negative enn omvendt.

Samfunn basert på tillit og samhandling er stabile inntil et visst punkt, men det er også slik at alt fra ukvemsord til enkeltstående voldsepisoder kan sette i gang negative spiraler av fiendskap over tujahekken, familiefeider, vendettaer og kriger som synes å kunne vare inn i evigheten når mistilliten og hatet først har slått rot.

 

Endringene kan komme plutselig

Noe av det som gjør det vanskelig å spå fremtiden, for ikke å si umulig, er at verden utvikles ikke-lineært. Vi mennesker er flokkdyr, og alt fra epidemier til moter, til teknologi, økonomi og klima er karakterisert av epidemiske forløp der systemer kan endre fullstendig karakter på kort tid.

Dette behøver ikke å være negativt. Endringer i sosiale normer kan slå begge veier, og både «flyskam» og «kjøttskam» kan innebære normendringer med positive klimakonsekvenser dersom de får fotfeste, overstyrer bompengeangst og annen systemtreghet, og snøballen så virkelig begynner å rulle.

Røyking gikk fra å være inn til å være ut på veldig kort tid.

Da røykeloven ble innført, var det for eksempel til høylydte protester fra mange bransjer og enkeltpersoner som hevdet at dette var umulig. Utelivsbransjen ville bli liggende med brukket rygg. I ettertid var spørsmålet man stilte seg imidlertid: «Hvorfor ble ikke dette gjort før?»

Røyking gikk fra å være inn til å være ut på veldig kort tid.

 

Det mest skremmende vippepunktet

Det mest skremmende vippepunktet er selvsagt en overgang til «hothouse Earth», der klimasystemene bikker oss over mot 5-6 grader høyere gjennomsnittstemperatur. Det betyr ikke verdens undergang, men det betyr en helt annen og mer ubehagelig verden.

Et slikt scenario er ikke sannsynlig, men igjen kan det minnes om at risiko er sannsynlighet ganget med konsekvens.

Dersom skogbranner kan bidra til endringer i normer, aner vi lys i enden av tunnelen.

Vi som jobber med karbonkretsløpet og de naturfaglige årsakene til – og konsekvensene av – klimaendringer, innser at det som må til er en allianse mellom oss som jobber med naturens tilbakekoblinger, og dem som jobber med sosiale og politiske tilbakekoblinger.

Dersom skogbranner kan bidra til endringer i normer og sosiale vippepunkter, igjen i samspill med politiske normer og vippepunkter – da aner vi lys i enden av tunnelen.

(Artikkelen er oppdatert 2.9, med et nytt første avsnitt. Red anm.)

 

Les også: Regnskogfondets Øyvind Eggen forklarer hvordan brannene i Amazonas viser at politikk virker, på godt og vondt.