Et skritt tilbake og to frem for norske høyrepopulister

Det har vært en dårlig uke for Erna Solberg, som i mange år har jobbet for å lage borgerlig flertallsregjering i Norge. Men om skuffelsen er stor for Høyre, har KrF og Venstre fått akkurat den regjeringen de drømte om. Og den store vinneren er Fremskrittspartiet.

En norsk høyreregjering er helt avhengig av støtte fra Fremskrittspartiet, men det er langt lettere å styre landet med en flertallsregjering, enn en med mindretall. Erna Solberg har god grunn til å være skuffet. Hun er fortsatt akkurat like avhengig av Fremskrittspartiet for å få vedtatt statsbudsjett og overordnet politikk fra landet, men på utsiden kan Frp skape støy og markere sine primærstanspunkter på helt andre måter enn i regjering.

Ny regjering, samme politikk

Derfor har da også Erna Solberg, Venstre og KrF lovet at de skal styre videre på Granavolden-erklæringen – der Frp har fått store politiske gjennomslag. På mange måter gir Solberg Frp både i pose og sekk. Solbergs problem er at hun ikke egentlig har andre alternativer. Hennes eneste vei til makt går gjennom partiet ytterst til høyre i norsk politikk, enten de er med i regjering eller ikke.

På målingene har regjeringspartiene det siste året ligget langt, langt unna muligheten til et nytt flertall i 2021. Dersom den samme regjeringserklæringen og de samme partienes statsbudsjetter klarer å snu dette, er det en kommunikasjonsjobb som står til gull. For selv om regjeringen er ny og statsrådene mer sympatiske, er politikken den samme. Det sier de i hvert fall selv.

Resultatet kan bli at fløypartiet Frp får større gjennomslag utenfor enn i regjering.

Det kan være bra at mer politisk makt flyttes til Stortinget. I teorien vil flere saker avgjøres der når regjeringen ikke har flertall. Men når folk i regjeringen sier de skal fortsette å styre på Granavolden, er det også fordi de vet at de trenger Frp på Stortinget. Den støtten må de hente fra sak til sak, og fra et troløst Frp som har lovet å gjøre det vanskelig for dem. Resultatet kan bli at fløypartiet Frp får større gjennomslag utenfor enn i regjering – først i regjeringserklæring og budsjett og så fra sak til sak.

Mer klima, mindre innvandring

Enkelte har tatt til orde for at det er en trend nå i retning av blågrønne samarbeid, inspirert av at Sebastian Kurz’ konservative parti i Østerrike og De grønne nylig ble enige om å danne koalisjonsregjering. I Tyskland har de Grønne nådd nye høyder og det spekuleres i samme type samarbeid der. Felles for mange land er jo at færre nå er opptatt av innvandring, flere er opptatt av klimakrise. Da får ikke høyrepopulistene sette dagsorden på samme måte som før, mens grønne partier vinner oppslutning. Det tilsier at det er lurt av høyresiden å dreie mot sentrum og det grønne, bort fra ytre høyre flanke.

En ensom svale gjør som kjent ingen vår, og en koalisjon i Østerrike kan vanskelig sies å være en europeisk trend. I Tyskland samarbeider riktignok de grønne og CDU lokalt, men avstanden er betydelig på nasjonalt nivå, og styrkeforholdet er et helt annet enn i Østerrike.  I Sverige er det Moderaterna som åpner for for samarbeid med Sverigedemokratene, mens i Frankrike er Macron og Le Pen tydelige motpoler. Erna Solberg sitter ikke i regjering med sentrum alene fordi det var det hun ønsket.  Først og fremst skjer dette fordi hennes drøm om en flertallsregjering på borgerlig side gått i knas. Spennet var for rett og slett for stort. Fremskrittspartiet valgte ansvar, makt og gjennomslag i mange år, men nå vil de være uansvarlige frem mot valget i 2021, for å få flere velgere.

Venstresidens dilemma

For opposisjonen til venstre er framtida blitt enda mer usikker, selv om den ikke var trygg fra før. Særlig Arbeiderpartiet står i et viktig dilemma. Skal man åpne for mer samarbeid og samle seire i enkeltsaker, eller markere avstand og avvise kompromisser? Det er ikke en åpenbart god idé å være konstruktiv. Rent partitaktisk kan det være et problem, men det er ikke den viktigste begrunnelsen for å være forsiktig med å bli regjeringens gå-til parti når Frp blir for vanskelige.

I Tyskland samarbeidet sosialdemokratene med de kristenkonservative, og høyrepopulistene blomstret. For mange tyskere ble rett og slett de politiske skillelinjene utydelige, og avstanden til et nærmest teknokratisk styre mobiliserte høyrepopulistene som aldri før. Det var det Alternativ fur Deutschland (AfD) som vant på. Politikk skal ikke være bare krangling og posisjonering. Men det er ikke særlig bedre om alt blir kompromisser som gjør det vanskelig for velgerne å forstå hvem som egentlig vil hva.

Det verste som kan skje er at vi får mer polarisert debatt, kombinert med teknokratisk politikk og mange forlik.

Velge riktig motstander

Når det først skal krangles, vil det være fristende fremover både for venstresiden og miljøpartier å gå i krig med et enda viltrere og mer uspiselig Frp. Det bør man i størst mulig grad unngå, for det er akkurat det Frp trenger for å vokse. Venstresiden bør heller bruke kreftene på å kritisere regjeringen som faktisk bestemmer. Men det blir heller ikke lett.

Den nye regjeringen vil framstå som langt mer spiselig for velgere som ikke har vært særlig fornøyde med Frp ved roret. Langt inn i Høyre snakkes det fint om et samfunn med tillit og små forskjeller. Både nykommeren ved kongens bord, Henrik Asheim, og nyslått arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen snakker varmt om fagbevegelse og trygt arbeidsliv. Vi slipper sannsynligvis statsråder som brenner aviser og skriver historieløse Facebook-innlegg. Men etter alle solemerker skal denne regjeringen fortsette å føre høyrepolitikk: Det betyr skattekutt på formue, at man ikke skattlegger superprofitt, det betyr privatisering og oppsplitting av for eksempel jernbane og velferd, og aktiv anerkjennelse det uorganiserte arbeidslivet. At retorikken fra regjeringen vil bli mer spiselig, endrer ikke dette, det blir bare vanskeligere å gå i møte.

En mer moderat høyreregjering er også en svakere regjering som skal søke uforutsigbare flertall. Det verste som kan skje er at vi får mer polarisert debatt, kombinert med teknokratisk politikk og mange forlik. Den som vinner mest på det, er Frp.