Småpartienes bistandsskvis 

Statsbudsjettsforliket mellom SV og regjeringa ble landet i en tid med menneskelig lidelse i all nyhetsdekning. Likevel vil ikke énprosentmålet i norsk bistand oppnås i 2024. Det virker tonedøvt. Det harmoniserer også dårlig med Norges budskap fra klimatoppmøtet i Dubai.

Her slår man seg på brystet over relativt store bidrag til tap og skade-fondet, som skal sikre støtte til fattige land som rammes av klimakatastrofer, samtidig som det tas initiativ til nye satsninger. Regjeringen tar øyensynlig stort ansvar på den internasjonale arenaen, men løper fra det her hjemme.  

Bistand er et politikkområde med så stor tverrpolitisk enighet at det kan oppfattes som alles ansvar å gjennomføre den.

Begrunnelsen for et prosentmål er at alle land har ansvar for verdens utvikling og for å bidra til globale fellesgoder og har sine røtter i FNs Generalforsamling. Norge, med all vår rikdom, har råd til å betale en høyere andel. La oss kalle det et selvpålagt progressivt skattesystem. En ordning som stemmer godt overens med norske verdier og idealer. 

I 2016 ble énprosentmålet stadfestet som mål i Stortingets bistandsforlik, undertegnet av alle unntatt Høyre og FrP. Hurdalsplattformen binder også regjeringa til énprosentmålet. Derfor har dagens regjering et imperativ å styre bistandspolitikken etter: Så lenge statens inntekter øker betraktelig – noe de gjør til gagns – må bistandsbudsjettet gjøre det samme.

Men regjeringa virker nølende til å sluse økt inntekt videre til bistand. I politikken er det å bryte selvpålagte prinsipper å blottlegge seg for kritikk. Heldigvis for regjeringa kan ansvaret for å etterleve prinsippet, – inklusivt kritikken for å ikke gjøre det – skyves over på andre. 

Ifølge dem var dette uforståelig fra SV.  

Bistand er et politikkområde med så stor tverrpolitisk enighet at det kan oppfattes som alles ansvar å gjennomføre den. Dermed er det ingens ansvar. Bistand vies generelt lite oppmerksomhet av de store partiene. For de store partiene er det fristende å tvinge ansvaret over på partier som har mest å tape overfor sine velgere om énprosentmålet ikke nås. Godt illustrert ved at både Høyre og AP gjerne lar de mindre partiene i sine koalisjonsregjeringer ta ministerposten.  

Det hele minner om det man innen spillteorien kaller et chicken game. To sjåfører kappkjører mot et stup, første til å svinge av taper, men sørger for at ingen dør. Jonas Gahr Støre– og ved flere anledninger Erna Solberg – har puttet norsk bistand inn i et slikt spill. Hvis småpartiene ønsker å flytte penger på andre poster, vil énprosentmålet havne i fare på et tidspunkt. Dette har de mindre samarbeidspartiene SV, KrF og Venstre ikke latt skje. Til nå. 

I år prioriterte SV annerledes. Et eksempel var økt barnetrygd. Kjærkomment for mange familier, og spesielt i dyrtiden. Men det kan lett oppleves som at Bergstø og kompani ikke har levd opp til sine lovnader overfor verdens fattige. Dagfinn Høybråten fra Kirkens Nødhjelp og Birgitte Lange fra Redd Barna var raskt ute og uttrykte sin skuffelse. Ifølge dem var dette uforståelig fra SV.  

Norsk bistandspolitikk har vært preget av konsensus.

Inn i årets budsjettforhandlinger har SV vært tydelige på at det ikke kan være SVs ansvar alene å redde bistandsmålet. SVs Finanspolitisk talsperson Kari Elisabeth Kaski har også vært tydelig, og minnet dagen etter framleggingen av budsjettforliket om at regjeringen selv har forpliktet seg, i Hurdalsplattformen, til å sette av én prosent av BNI til bistand: “Det kan ikke være opp til en budsjettpartner å ta ansvar for Norge sine bidrag internasjonalt”. 

At SV ikke kastet alle krefter inn for å løfte bistandsbudsjettet over én prosent av BNI, burde egentlig ikke overraske noen. For å vinne dragkampen om bistandsbudsjettet må andre politiske felt nedprioriteres. Og å framstå som et ettsaksparti er lite lukrativt for et parti som også skal ha gjennomslag på miljø og fordeling.  

Vi bør kunne forvente at de store styringspartiene tar ansvar for en solidarisk bistandspolitikk, og forvalter denne politikken med stolthet. 

Årets budsjett kan være SVs forsøk på å få slutt på disse årlige spillene om bistandsbudsjettet. Det er et tøft spill, men om SV lykkes er det en seier for framtiden til norsk bistand. Spørsmålet er om AP og SP er interessert i å bli mer aktive på bistand. 

Norsk bistandspolitikk har vært preget av konsensus. Så godt som alle år nås énprosentmålet som et flertall i Stortinget stiller seg bak, men altfor ofte må småpartiene kjempe det fram. At norske bistandsbudsjett regelmessig gjøres til gjenstand for forhandling kan forstås som ledd i en politisk strategi fra sittende regjeringer, men det er feigt og blir til dels pinlig i lengden.

Vi bør kunne forvente at de store styringspartiene tar ansvar for en solidarisk bistandspolitikk, og forvalter denne politikken med stolthet.