Smarte byer i overvåkingens tid

Framtiden kan se ut som dette: Du våkner om morgenen og leiligheten din skrus automatisk til dagsmodus. Det er en fin dag, og overskuddsenergi fra solcellene på taket ditt selges tilbake til strømnettet. Telefonen din varsler at det er mye trafikk på motorveien, du dropper derfor den selvkjørende bilen fra borettslaget sin bildelingspark.

Reiseappen foreslår heller å kombinere el-sykkel og t-bane. Du kommer hjem igjen et minutt før dagens varer leveres på døra av en selvkjørende varebil. Tidspunktet er synkronisert i møtekalenderen, slik at du rekker kveldens middagsavtale. Alle gjenstandene du bruker i hverdagen, fra kjøleskap til trikk, er koplet sammen i én helhet, og data om hva du gjør samles systematisk inn i løpet av dagen.

Byene står for 70 prosent av jordas CO2-utslipp.

“Smart city”, også kalt “smart urbanism”, er en teknologipakke basert på innsamling av enorme mengder data. Data prosesseres og kommuniseres gjennom automatiserte prosesser innenfor ett helhetlig system, basert på IKT-teknologi som internett. Byens funksjoner integreres i ett helhetlig system og vil fungere mer eller mindre som en datamaskin. Gjennom å sammenkoble infrastruktur som transport, vann, kloakk og energi i ett sømløst system, kan man effektivisere og høste miljøgevinster.

“Smart city” bygger opp forventninger om en teknologisk quick fix-løsning på urbane bærekraftsproblemer. IKT, software og internett er allerede i gang med å forvandle byer på fundamentale måter. Men er smart-city-teknologien i ferd med å bli mer et hinder enn støtte for å nå målet om sosiale, økonomiske og miljømessige bærekraftige byer?

Det er essensielt at byer utvikler ambisiøse visjoner for å bli bærekraftige. Byene står for 70 prosent av jordas CO2-utslipp, til tross for at de dekker kun tre prosent av jordoverflaten. Historisk rask urbanisering fører med seg sosiale og tekniske utfordringer. Heldigvis kan “Smart City”-strategier, ny teknologi og «the internet of things», bidra til store miljømessige og menneskelige forbedringer ved å effektivisere grunnleggende og kritisk infrastruktur som strøm, vann, transport, helse, vedlikehold og katastroferespons. Men ikke alene.

Byutvikling er big business.

Ingen er mot smartere løsninger. De nye teknologiske mulighetene må imidlertid sees i en større sammenheng. Historien har vist oss at teknologi på egen hånd ikke kan løse komplekse samfunnsproblemer, beslutningstakere må ikke gå i teknologifella. Uten sosiale og menneskelige hensyn, vil visjonene om en bedre fremtid ende i et teknologioptimistisk og sneversynt havari.

Flere registreringspunkter, kameraer, sensorer, droner og GPS-bruk vil generere og systematisere store mengder data. Nyttig informasjon om bruken av byen og muligheter til effektivisering, er forlokkende. Baksiden av medaljen er at dataene kan brukes til å lage fullstendige historier om individers liv. Vi vet at systemer jevnlig bryter sammen og at servere blir hacket. Når myndighetene eller konsulentselskaper allerede har satt sammen alle datapunktene, er det veldig beleilig for innbruddstyver, som slipper å gjøre jobben selv.

Dessuten kan overvåkingsteknologien bli så vital for byens funksjoner at det blir vanskelig for individer å kople seg av uten å miste tilgang til samme personlige mobilitet og service som befolkningen forøvrig. Deltakelse kan bli mer eller mindre ufrivillig. I verste fall kan autoritære regimer innlede en orwelliansk tidsalder, der slike dataansamlinger brukes til å identifisere uønskede stemmer.

Byutvikling er big business og “smart city” gir nye inntjeningsmuligheter. Analyseselskapet Frost & Sullivan anslår smart city-markedet til et potensial på over 13 000 milliarder kroner over de neste fem årene. Mens utvikling og drift av kritisk infrastruktur, som vann og transport, tradisjonelt har vært en offentlig oppgave, står private næringsinteresser i langt større grad bak utviklingen og driften av IKT-tjenester.

Mennesker fordrives, liv ødelegges og private selskaper tjener rått.

Om IKT blir en betingelse for at byenes mest fundamentale oppgaver løses, kan det tenkes at IBM blir avgjørende for at trikken skal gå, eller at Google sørger for at vannforsyningen fungerer. Dessuten vil selskapene få tilgang på enorme mengder data med kritisk og sensitiv informasjon om infrastruktur og menneskers bevegelser og gjøremål. Dette er av stor økonomisk interesse.

Det er ingen synd å kjøpe råd og løsninger fra private aktører, men smart city-utviklingen kan likevel lede til en større bypolitisk omveltning og overføring av makt fra offentlige til private hender. Konsekvensene av kommersielle aktørers innflytelse må settes under lupen så tidlig som mulig når verdens byer står i kø for å bli smarte.

Utviklingen har kommet langt mange steder. Siemens kan gi deg smart-stempel om du gjennomfører grep innen byutvikling ved bruk av deres ekspertise. Rio De Janeiros beredskapsprosjekt for ekstremvær er blitt til en komplett overvåkningspakke. Sagt med ordførerens egne ord: “Operasjonssentralen gjør det mulig for oss å ha folk som overvåker hvert hjørne av byen, 24 timer i døgnet, syv dager i uka”.

Data kan feilaktig bli oppfattet som objektiv.

Utsagnet vitner om en ukritisk holdning til noe som kan betegnes som «CCTV på syre». I Nigeria og India kastes hundretusenvis av mennesker ut av hjemmene sine – det skal nemlig etableres smarte byer, og i disse er det ikke plass til slum. Mennesker fordrives, liv ødelegges og private selskaper tjener rått på beslutningstakeres ensidige teknologifokus.

Ny informasjonsteknologi kan bidra til å forsterke sosiale og økonomiske forskjeller, det forskerne kaller «the digital divide». Teknologien kan bli tilgjengelig for dem med mest økonomiske og sosiale ressurser, hvorpå den samme gruppen får økt kompetanse, bedre service og sine behov identifisert gjennom bruken av teknologien. Skjev fordeling av tilgang på teknologi vil gjenspeiles i dataene som samles inn. Data kan feilaktig bli oppfattet som objektive, og brukt som «orakel» i byutviklingen.

Konsekvensen blir infrastruktur og tjenester som er designet etter et kunnskapsgrunnlag med sorte hull, og som dermed ikke fanger opp mangfoldet i befolkningen.

Same shit, different wrapping.

Data er verken verdinøytralt eller objektivt. Bak alt av innsamling og prosessering. ligger valg gjort av mennesker som er gjenstand for økonomiske, politiske og ideologiske interesser og strukturer. Teknologi er også et rom for dominans og makt. Et mulig utfall er at ny teknologi kan tjene noen få framfor de mange. Sånn sett er smart city-strategier til forveksling like andre nyliberalistiske bystrategier. Same shit, different wrapping.

Smart city-strategier må ikke kulminere ut i nymodernistiske og teknokratiske styresett, der svarene er gitt på forhånd og byens sosiale aspekter drukner. Smarte byer må være smarte for mangfoldet av mennesker som lever i byene. Det vil være en skam om de fantastiske mulighetene fra smart city-teknologi blir skuslet bort på grunn av byers manglende evne til å se og tenke helhet.