Sosialdemokratiets siste dans?

Søndag går svenskene til valglokalene for å velge seg en ny Riksdag. Det som lenge så ut til å bli en sosialdemokratisk og rødgrønn parademarsj ligger nå, med en liten uke igjen til valget, an til å bli en skikkelig rysare, som det heter på andre siden av grensa. Det er tett mellom blokkene.

Og det er slett ikke sikkert at Sverige vil være det du forbinder med Sverige lenger når alle stemmene er talt opp.

Men når de først endrer mening, kommer det gjerne i brå kast – og med store konsekvenser.

Du har jo hørt det før, også i denne avisa: Sverige er et annet land enn mange av oss nordmenn liker å tro. Én ting er disse «svenske tilstander» som våre høyrepopulister snakker så mye om: Innvandringen, gjengkultur og kriminalitet. Og jo, det er sant at Sverige har sluppet inn mange mennesker fra andre land, en utvikling som kulminerte i forbindelse med flyktningkrisen i 2015.

Siden kom backlashen. De siste fire årene har Sverige blitt styrt av de såkalt Tidö-partiene: Moderaterna, som er Høyres søsterparti, kristendemokratene og de liberale. Sverigedemokraterna, et parti med røtter i den nynazistiske bevegelsen i Sverige, har sittet på utsiden, men med full kontroll over regjeringens politikk og flere folk i regjeringsapparatet.

Innvandringspolitikken er skjerpet inn. Barn og unge utvises og den kriminelle lavalderen er senket. Slik måtte det kanskje bli, ikke minst i et land som Sverige. For Sverige er de store pendelsvingningenes rike. En norsk venn av meg som bor i Stockholm pleier å si det slik: Landet er preget av en konsensuskultur og det tar lang tid for svenskene å endre mening. Men når de først endrer mening, kommer det gjerne i brå kast – og med store konsekvenser.

Denne gangen er døra åpen for Sverigedemokraterna helt på ekte.

Sverige var jo lenge selve det sosialdemokratiske paradis. Svenskene gikk alltid litt lenger enn oss i retning av å skape et nytt menneske: Den demokratiske sosialisten. Olof Palme, du vet, og Tage Erlander. Folkhemmet. Verdens mest likestilte samfunn, både økonomisk og mellom kjønnene. Et forbilde for sosialister, sosialdemokrater og kulturliberale krefter i hele verden.

Folkhemmets forkjempere i Sverige har, som det norske sosialdemokratiet, ført en defensiv forsvarskamp lenge. Og liberalisering, kutt i velferden og aksept for private løsninger og store skattekutt har gått mye lenger enn her hjemme. Offisiell statistikk viser at det vårt naboland ikke lenger er et sosialt og likestilt idealrike. Den økonomiske ulikheten er tilbake på nivået fra Den andre verdenskrigen.

Nå er Sverige landet økonomiske liberalister ser opp til. Som den skriveføre norske økonomen Martin Bech Holte, som har satt fyr på debatten om økonomisk politikk her til lands. Han mener Sverige har klart det Norge ikke får til: Å bli et «dag 1»-samfunn igjen, et samfunn der gründere og alle andre som beveger verden får slippe løs og bygge rikdom.

Det var innvandringen og kriminaliteten som førte de blå og litt brunstripete til makta for fire år siden. De har brukt tiden i regjering (og like utenfor, i tilfelle Sverigedemokraterna) til å gjøre Sverige enda mer attraktivt for verdens Beck Holter. Sverige er blant landene i hele verden med størst økning i økonomisk ulikhet.

Med andre ord: Bort med det som står igjen av sosialdemokratiet.

Og nå? Hva skjer om regjeringen klarer det som så usannsynlig ut på meningsmålingene for bare en måned siden, men som nå framstår mer og mer mulig ettersom gapet mellom de rødgrønne og de blå minker måling for måling, og får beholde makta?

Denne gangen er døra åpen for Sverigedemokraterna helt på ekte. Partiets fremste folk skal inn i en eventuell borgerlig regjering etter valget. Det betyr at Sverige, landet lagom, får statsråder som er høyrepopulister og det som langt verre er.

Partiet som har støtte fra rundt 20 prosent av landets velgere, har ikke bare bånd tilbake til nynazistene. Det er avslørt at SD har organisert rene trollfabrikker for å vinne kampen i sosiale medier. Og i forrige uke ble det kjent at det er tette bånd mellom sentrale personer i partiet og russiske interesser. Avsløringene ser ikke ut til å bite på velgerne.

Om det holder hele veien til fornyet tillit vil en ny borgerlig regjering bruke tungt skyts i innvandringsspørsmålet. Og den vil endre Sverige i grunnvollene.

Det vet vi fordi to toneangivende tenketanker på borgerlig side, Oikos og Timbro, har laget en katalog med 132 forslag til hva regjeringen bør gjøre. Og det er ikke småtteri: Selge ut statlige foretak, legge ned Systembolaget, angrep på fagforeningene, bort med husleiereguleringer, bort med pressestøtten, slanking av SVT.

Med andre ord: Bort med det som står igjen av sosialdemokratiet.

Hva med opposisjonen, da, med de rødgrønne? Nei, si det

Det er ikke sikkert at alt vil gjennomføres. Men det er faktisk dette valg handler om, i Sverige som i Norge: Retningsvalg og framtiden. Og Sverige står i fare for å velge bort siste rest av det som gjorde landet til en ledestjerne for venstresiden verden over.

Hva med opposisjonen, da, med de rødgrønne? Nei, si det. Magdalena Andersson og Socialdemokraterna lå lenge høyt på 30-tallet i oppslutning på målingene. Nå ligger de litt over 25 prosent. Det kan holde til valgseier sammen med Miljöpartiet, Centerpartiet og Vänsterpartiet, men det er slett ikke sikkert.

Og det ikke lett å se hva de stiller til valgs med. Regjeringskonstellasjonen er ikke spikret, og de store sakene som skal få blodet til å bruse, er det vanskelig å finne. «Litt mindre brutalt med oss» er vanskelig å selge i en valgkamp. Det er høyresiden som har visjonene nå, om enn det ser ut som skrekkvisjoner for mange av oss.

Så nei, det Sverige som stemmer søndag er ikke det landet vi er vant til å tenke på når vi tenker på våre naboer i øst. Hvilket Sverige vi kan våkne opp med dagen etter valgkvelden, er så skremmende å tenke på at det nesten er best å la være.