Sporhunder på anbud

«Vi ansetter ikke folk for å levere tjenester. Vi leverer tjenester for å ansette folk». Høres det ut som bakvendtland? Det er det ikke. Dette er noe av det beste vi har innen velferdsinnovasjon.

Jeg snakker om forretningsmodellen til bedriften Medarbeiderne. Det er de som kan hente og sortere avfall hos deg, så du slipper å gjøre det selv. Gründer Chris Klemmetvold deler sin CV på hjemmesiden og skriver om seg selv at han har bakgrunn som butikktyv og småkriminell. Hos Medarbeiderne ser de på arbeidsliv og muligheter på en litt annen måte enn det som er vanlig, og mener at en slik CV gjør at du er kvalifisert, i stedet for at det skal være et hinder.

I flere norske byer driver Kirkens Bymisjon sykkelverkstedet Pedalen, som sørger for at sykler lever lengre og flere har en jobb å gå til. En tjeneste folk burde etterspørre, og ikke minst en jobb samfunnet trenger at noen får. “Hos oss får både sykler og mennesker tid og omsorg”.

Skal vi ha råd til god velferd i framtida trenger velferdsstaten nye løsninger.

Alle elsker de ideelle. Det gjør Bent Høie også. Men han vil at de skal vinne flere offentlige anbud. Problemet er at det er ikke slik de ideelle organisasjonene finner løsninger og vokser.

Velferdssamfunnet trenger mye innovasjon, hvis vi skal ha råd til framtidas velferd. De neste tiårene vil behovene for helse og omsorg øke, både i antall mottakere og forventet kvalitet. Det betyr større utgifter. Samtidig forventer vi færre skattebetalende arbeidstakere per pensjonist. Skal vi ha råd til god velferd i framtida trenger velferdsstaten nye løsninger, nye forretningsmodeller, nye aktørgrupper og nye samarbeidsformer.

All denne innovasjonen vil neppe komme fra offentlige etater alene. Men antakelig er det heller ikke så mye innovasjon i vente fra store kommersielle aktører, som leverer på detaljerte anbud de offentlige etatene har skrevet.

Historisk har ideell sektor stått for mange av de store velferdsinnovasjonene i Norge. I 1914 ble den første kontrollstasjon for mor og barn åpnet av Norske Kvinners Sanitetsforening. Dette var forløperen til dagens helsestasjoner. I 1970 vant sanitetskvinnene en årelang kamp, nemlig at det ble lovpålagt at helsestasjoner er en kommunal oppgave. Slik har ideell sektor flyttet velferdsstaten – gjennom å målbære interesser for svakere grupper som hverken er kjernevelgere eller særlig kjøpekraftige.

Ideell sektor har også definisjonsmakt. Kirkens Bymisjon har forandret hvordan vi ser samfunnets utstøtte og mennesker rammet av rus. De har gått fra å være noe andre skulle skånes fra og som vi straffet, til mennesker som trenger behandling og må hjelpes og støttes. Det var ingen anbudskontrakter som presset frem slik nytenking.

På sitt beste kan ideell sektor dermed fylle hull som ingen andre fyller.

Jonas Gahr Støre har kalt frivilligheten for «Velferdssamfunnets sporhunder». Sporhunder ligger foran, de ser nye behov og finner nye løsninger. Slik er også ideell sektor. På sitt beste kan ideell sektor dermed fylle hull som ingen andre fyller, gå foran og vise vei, stå for både kontinuitet og nyskaping.

Og mens de ideelle har vist vei, har det offentlige fulgt etter, og velferdsstaten har vokst. Målt som andel av BNP for Fastlands-Norge har offentlige utgifter økt fra om lag 10 prosent i 1910 til nesten 60 prosent idag. Hvilken plass de ideelle etterpå skal få i disse tjenestene, er et politisk valg.

Velferdsstaten styres i dag etter mål- og resultatstyringsprinsippet, og samarbeid med private og ideelle aktører gjøres gjennom offentlige anbud med innkjøper og utfører. Mål- og resultatstyring og moderne innkjøpsregler handler om å låne prinsipper fra markedet. Metoden er tenkt å sikre effektiv ressursbruk i offentlig sektor. Gjennom nittitallet ble grepet om stadig flere offentlige etater løsnet – og beslutninger desentralisert.

Staten skulle ikke detaljstyre, men sette mål og delegere til ansvarlig enhet å nå dem. For å være sikker på at skattepengene likevel ble brukt til å løse samfunnsoppgavene, satte man opp mål og avkrevde rapport. I mange tilfeller ble også ressurser knyttet til måloppnåelse – og til aktiviteter man anså som ønskelige. Staten ga på den måten fra seg kontroll med den ene hånden. Og tok den tilbake med den andre.

I samme periode har også kommersielle aktører fått stadig større innpass i offentlig velferd. Det er en ikke uventet utvikling i en markedsmodell der offentlig sektor kjøper tjenester fra den som kan levere best og billigst. Eller bare billigst. Ideell sektor har også måttet finne sin plass i dette. Muligheten for å reservere anbud til ideelle skapte et lite rom. Men rommet var ellers helt likt det de kommersielle opererer i. Og det rommet er ganske trangt.

I praksis i Norge ser det ofte sånn ut: Når offentlige innkjøpere skal forvalte kompliserte anbudsregelverk de ikke helt forstår – og helst vil unngå feil – er resultatet uunngåelig. Det blir detaljerte anbudsdokumenter uten rom for innovasjon, der det eneste man egentlig kan skille seg ut på, er pris. Kanskje kan ideelle organisasjoner også være billigere enn andre. For eksempel hvis de kan trekke på frivillig arbeidskraft. Men det kan ikke være deres særegenhet.

Staten skal naturligvis ha valuta for pengene, også fra ideell sektor. Men stadig flere peker nå på at den måten å tenke på, fungerer dårlig. Mål- og resultatstyring har gjort at vi måler det som kan måles, ikke det vi vil oppnå. Vi tar bort for mye faglig dømmekraft og blir ensrettede.

De fleste foretrekker å unngå å tape, heller enn å kanskje vinne.

Vi utnytter ikke hele potensialet i menneskene som jobber med velferd. Og vi skaper en fryktkultur der det er verre å gjøre feil, enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Den måten å jobbe på dreper sårt tiltrengt innovasjon, og gir i verste fall dårlige tjenester for mennesker som desperat trenger dem.

I psykologien brukes begrepet loss aversion: De fleste foretrekker å unngå å tape, heller enn å kanskje vinne. Daniel Khaneman er en av dem som tydelig har vist dette – og blant annet skriver om det i boken «Tenke, fort og langsomt». Sånn tenker ikke ideell sektor. Da hadde de aldri eksistert.

Mange forskere har pekt på at økende grad av kontraktskultur, der ideelle i stor grad sidestilles med kommersielle, gjør at de ideelle mister det som skiller dem ut og gjør dem unike. Alt tyder på at dette er riktig. Men egentlig passer mål- og resultatstyring og smale kontrakter ganske dårlig for alle.

Alle vil ha innovasjon i velferd. Erfaring har vist at ideell sektor kan gå foran, og det trenger vi årene og tiårene som kommer. Men skal de klare det, må vi passe på at vi ikke putter dem i en boks der de må følge politikerne, i stedet for å vise vei.

Eller som Chris Klemmetsvold sier om hvorfor de startet opp: Fordi det går an og fordi ingen andre gjør det.