Squid Games nerve

Noen ganger treffer kunst og kultur en såkalt «nerve» – det har noe ved seg som får betydning for mange mennesker. Squid Game er en sør-koreansk serie laget for et sør-koreansk publikum som noe uventet har tatt verden med storm. Det er den mest sette TV-serien i store deler av verden for øyeblikket. Den har dette noe ved seg. Som så mange andre har jeg blitt fascinert, og vil dele noen tanker om hva det er med denne serien som har truffet så mange mennesker.

Denne teksten er stappfull av spoilere

Denne teksten er stappfull av spoilere, men verdien i stor kunst ligger ikke i cliffhangere, men i endringen det skaper i menneskets sjel. Og har du ennå ikke sett Squid Game, tror jeg du vil ha like mye godt som vondt av dette utgangspunktet for forståelse – uansett om du er enig eller uenig.

Squid Game er neppe et filmatisk mesterverk fra ende til annen, det er en del samtaler som ikke sitter helt, og handlingens begynnelse framstår noe rotete. Men dette gjør på et vis Squid Games popularitet desto mer interessant. Mitt inntrykk er at mange ikke helt forstår hva som gjør at man blir hekta – en vet bare at en har sett noe helt spesielt. Symbolikk og metaforer får gjerne emosjonell betydning før de får rasjonell.

Vi blir raskt kjent med Seong Gi-Hun, en mann med godt humør og enorm gjeld. Han lever med sin gamle, syke mor og har en datter han elsker høyt, men som han sjelden ser på grunn av en vond skilsmisse. Seong Gi-Hun er en slags taper med et stort hjerte, en typisk dumsnill fyr. Han gir bort den lille maten sin til gatekatta, han vil gi datteren en gave, men velger å spille de få kronene på maskinen med en klo som griper pakker man ikke vet hva inneholder. Han er uten tvil en outsider, en som ikke har mestret samfunnets forventninger. Og dette er viktig! Vi ser at samfunnet ikke belønner hans naive og korttenkte hjertevarme.

Deltakerne i spillet, i alle fall de vi blir kjent med, er grunnleggende sett alle normbrytere og ansett som tapere av det bestående.

Seong Gi-Hun skal snart delta i et spill på liv og død med andre utskudd fra samfunnet. Her møter vi den klassiske gangsteren, den mystiske og tause flyktningen fra bakvendtland (Nord-Korea), innvandreren som er offer for fordommer og rasisme, hvitsnittforbryteren som har gitt seg ut for å være suksessrik, men nå er avkledd og avslørt, den hysteriske og svikefulle kvinnen som nærmer seg overgangsalderen og den gamle mannen med hjernesvulst og kort tid igjen av livet å tape.

De har alle  stor gjeld, men dette er ikke nødvendigvis det essensielle likhetstrekket til deltakerne – det er mer den kulturelle innpakningen, for i Sør-Korea er den økende personlige gjelden blitt et av de største samfunnsproblemene. Deltakerne i spillet, i alle fall de vi blir kjent med, er grunnleggende sett alle normbrytere og ansett som tapere av det bestående.

Ved å delta i spillet får de muligheten til å vinne enorme mengder penger – penger som befinner seg i en gjennomsiktig sparegris som lyser gyllent og henger høyt i taket. Pengene er få meter unna dem, men foreløpig umulig å slå kloa i, som skatten ved enden på regnbuen.

For å være med, må man godta spillets tre regler. Regel én er at man ikke kan slutte å spille, regel to er at den som nekter å spille vil bli eliminert – altså dø, skal det snart vise seg.

Det er mulig å forstå spillet som et bilde på livet selv. Vi har kun ett liv, og nekter en å kjempe for sin plass, blir en utdefinert. Mange ofrer livet i jakten på en høythengende skatt, som en tror vil løse alle problemer. For avvikerne som deltar i spillet får opplegget en slags oppdragende rolle.

Det er mulig å forstå spillet som et bilde på livet selv.

Jeg sa at Squid Game kanskje ikke er et filmatisk mesterverk, men noen scener er både utrolig vakre og helt unike. Som når deltakerne kledd i like kjeledresser går stille i kø etter hverandre gjennom labyrintiske korridorer malt i babyblå og lyserosa. Gutter og jenter som snart skal delta i livets kamp. I bakgrunnen spilles klassisk musikk – musikken til de veloppdragne – som skaper en voldsom kontrast til det som skal skje. Alle spillene er barneleker, deltakerne befinner seg mellom forvokste sklier og huskestativer, inngjerdet av små fargerike stakittgjerder og vegger malt med himmel og sky.

Første spillet er rødt og grønt lys. Her gjelder det å følge reglene, for ikke å bli eliminert. Selv om deltakerne har fått tydelig beskjed om dette, er sjokket stort når de innser virkelighetens alvor. Døden. Bevegelser på rødt lys får rødt blod til å flyte på bakken. De som ikke før har forstått de mest elementære regler fra samfunnet og beskjedene fra voksne, gjør det kanskje nå.

Deltakerne har herved med all tydelighet fått demonstrert de to første reglene i spillet. Etter denne runden gjør deltakerne derfor den tredje regelen gjeldende: Den skiller seg drastisk fra de to første og er en liten genistrek av serieskaperne: Spillet avsluttes hvis flertallet av deltakerne er enige, lyder den. En avstemning skal avholdes, flertallet kan bestemme at alle skal slutte å jakte den gylne sparegrisen og gå tilbake til sine gamle liv.

Flertallets tyranni er totalt, enkeltmenneskets frihet er fullstendig avskåret av flertallets beslutninger, livet selv er betinget av de andres jag etter egen vinning.

Avstemningen er jevn og mot slutten forsøker deltakerne naturlig nok å påvirke de andre i sin retning. Vær så snill, la oss slippe ut, osv. Da griper vokterne av spillet med sine maskingevær inn. «Vi vil ikke la noe stå i veien for denne demokratiske prosessen», er beskjeden. Flertallets tyranni er totalt, enkeltmenneskets frihet er fullstendig avskåret av flertallets beslutninger, livet selv er betinget av de andres jag etter egen vinning. Hvis ikke deltakerne har forsonet seg med tanken ennå, er dette tiden å virkelig føle demokratiets makt på kroppen.

Så evner serien å overraske en smule når det med én stemmes overvekt avgjøres at spillet skal avsluttes. Den siste som stemmer, er spiller nummer én – den gamle mannen med hjernesvulst stemmer for å avslutte.

Vipps, så er alle på utsiden igjen. Der ser vi hvordan spillerne forsøker å mestre «det vanlige» livet. Men den ekte verden er like stappfull av lidelse og urettferdighet. Seong Gi-Huns mor er alvorlig syk, men har ikke råd til den livsnødvendige behandlingen i demokratiet Sør-Korea. Som så ofte i kunst og litteratur med portaler til parallelle virkeligheter – for eksempel japansk – finner menneskene ut at tilværelsen i den virkelige verden er enda verre enn den parallelle. Rømlingen fra bakvendtland sier til og med at det var bedre der hun kom fra. Når de får sjansen til å returnere til spillet, takker de ja.

I runde nummer to blir deltakerne bedt om å velge mellom trekant, sirkel, stjerne og paraply – før de vet hva som skal spilles. Etter å ha valgt, får de utdelt en kjeks og en nål – oppgaven er å hakke ut sitt valgte symbol før tida går ut. Protestene er umiddelbare – det er jo mye lettere å hakke ut en trekant enn en paraply uten å brekke kjeksen! Vokterne svarer ikke, en får aldri begrunnelse for reglene – barneleker er hva de er, overmakten har bestemt det slik, det er bare å deale med det. Også når det er urettferdig, for kortene i livet blir ikke rettferdig fordelt.

Barneleker er hva de er, overmakten har bestemt det slik, det er bare å deale med det.

Deltakerne vet hva som skjer hvis de ikke lyder beskjedene, som kommer fra en unaturlig kvinnestemme på høyttaler med et unaturlig tonefall som minner om flyplassbeskjeder. De er dessuten til enhver tid overvåket med kameraer og er under total kontroll av vokterne. Ingen voktere har ansikt, de bærer masker som likner overflaten på høyttalere. Maskene er merket med sirkel, trekant eller firkant. Sirklene er lavest på rangstigen, trekantene bærer våpen og kun firkantene har lov til å snakke.

Vi blir aldri kjent med noen av menneskene bak maskene, deres personligheter er ubetydelige, de gjør alt de blir bedt om og spiller sine roller perfekt, de finnes kun som redskaper for overmakten. Vi blir imidlertid litt kjent med regimet de lever under – og det viser seg at det er verre enn deltakernes. De sover på kommando, de bor på rom som likner glattceller, uten sosial kontakt med hverandre, og også der overvåkes de av store kameraer. De må klokke inn og ut av rommene sine på nøyaktig riktig sekund og de får alle beskjeder gjennom høytalerstemmer eller fra høyerestående masker.

Vokterne er med andre ord fullstendig fratatt sin individualitet og menneskelighet, og slik forsterkes inntrykket av at det er deltakerne, avvikerne – ikke arbeiderne – som står for det menneskelige og naturlige.

Sjefsvokteren er en smule annerledes, han er den eneste vokteren med en maske som likner et ansikt – det forteller oss at han har en historie, han er i større grad et individ. Vi blir kjent med ham, og vokternes miserable tilværelse, gjennom en politimann som har sneket seg inn i systemet og kledd seg ut som vokter fordi han forsøker å finne sin savnede bror. Politimannen blir vi kjent med som et menneske, han representerer et slags håp om at den absurde brutaliteten kan stoppes. Det klarer han ikke, men han klarer å spore opp sin bror. Det viser seg at broren har deltatt i spillet tidligere og sto igjen som vinneren et tidligere år. At broren fikk kloa i skatten, gjorde ikke at han kom hjem til familien med formuen og levde lykkelig alle sine dager. Nei, isteden – viser det seg – tok han jobben som sjefsvokter.

Er det tilfeldig at den ene ble slik og den andre slik? Eller viser det at mennesket tross alt har frihet og ansvar til å velge?

De to brødrene – politimannen og sjefsvokteren – forsvarere av hvert sitt system – får sitt western-øyeblikk ansikt til ansikt. En kunne kanskje tenke at de representerer det gode og det onde, der de står og stirrer på hverandre? Men de likner i så fall veldig. De har samme ansiktstrekk, de har samme mor som savner dem. Kunne den ene like gjerne ha vært den andre? Er det tilfeldig at den ene ble slik og den andre slik? Eller viser det at mennesket tross alt har frihet og ansvar til å velge?

Kanskje er forskjellen på de to brødrene mer presist at de representerer filantropi og misantropi – henholdsvis troen på det gode og det onde i mennesket. Dette er sentralt! Der sjefsvokteren, spillets bakmenn og i stor grad deltakerne har innsett menneskenes lidelse og ondskap, har politimannen troen på at det gode i folk kan vinne fram. Han velger dessuten å hoppe utfor et stup heller enn å overgi seg til sin bror som strekker ut en hånd.

Men politimannen og sjefsvokteren skal vise seg å være et slags sidespor, som riktig nok underbygger seriens tema og budskap. Men det er to andre hovedpersoner som i større grad representerer troen på det gode, eller det onde, i mennesket. Den ene er Seong Gi-Hun, universets protagonist, som gjennom oppfinnsomhet, flaks og evne til samarbeid og vennskap til slutt står igjen som den ensomme vinneren av spillet. Når han kommer ut med ørten milliarder på bok, finner han sin mor død på kjøkkengulvet, som en påminnelse om hva som er viktig i livet. Datteren er formodentlig flyttet til Amerika med sin mor og stefar.

Seong Gi-Hun rører ikke premiepengene. Det ville være en hvitvasking av helvetet han har vært gjennom. Men når han kjøper en rose av en annen stakkar på gata, ser han at det følger med en liten håndskrevet lapp med blomsten. På grunn av teksten forstår Seong Gi-Hun at det er den gamle mannen med hjernesvulst som har skrevet den. Den gamle ble likevel ikke drept i spillet. Seong Gi-Hun forstår nå at det er hans gamle venn som er hovedmannen og skurken bak hele spillet.

Når han kommer ut med ørten milliarder på bok, finner han sin mor død på kjøkkengulvet, som en påminnelse om hva som er viktig i livet.

De to møtes i en ensomhetens høyborg, en tom etasje med utsikt over Seouls gater. Den gamle ligger der på dødsleie. Nede på gata ligger en fyllik i snøføyka, også han på et mulig dødsleie. Seong Gi-Hun og den gamle inngår et siste veddemål – hvis det kommer noen og hjelper mannen før klokken slår tolv, skal Seong Gi-Hun få svar på alle sine spørsmål. Men om ingen kommer mennesket til unnsetning før midnatt, er det snipp snapp snute for den gamles eventyr. «Har du fortsatt tillit til folk, etter alt du har opplevd,» spør den gamle Seong Gi-Hun to ganger, forundret over at oppdragelsen om menneskets kyniske natur ikke har fungert.

Vi husker nå at den den gamle stemte for at spillet skulle avsluttes, selv om han personlig virket å være den som hadde størst glede av det. Det ville ikke være fair hvis hans stemme var den avgjørende. Dessuten var han trygg på at deltakerne ville returnere.

Han framstår ikke som noen skurkekarikatur, den døende. Tvert imot. Men han har lenge vært slagen av misantropi, han har arbeidet med pengeutlån og sett hvordan mennesker går dukken uten at noen bryr seg. Han har også sett hvordan de rike blir like ulykkelige som de fattige – han sier det rett ut til Seong Gi-Hun – at likheten mellom de fattige og rike er at de ikke føler glede. Hele ideen om spillet var for å skape glede hos de fattigste og de rikeste i en ellers gledesløs verden. Seong Gi-Hun reagerer naturlig nok med sinne – men den gamle minner om at han aldri tvang noen til å bli med – at Seong Gi-Hun selv valgte å delta ved tre ulike anledninger.

Tidligere i serien ble vi så vidt vitne til at de styrtrike VIPs spilte penger på hvem av deltakerne som skulle dø først og hvem som skulle stå igjen til slutt. Det er vanskelig å ikke tenke på hvordan mennesker behandler dyr, eller hvordan vi underholder oss med den ustanselige strømmen av vold fra media, film og tv-spill. Eller fra virkelighetens nyheter.

Den høythengende, gylne pengegrisen er like lite verdt som skatten ved foten av regnbuen.

Det er lett å tenke at serien viser den klassiske (marxistiske) konflikten mellom haves og have-nots. Men oppfatter man det slik, mister man poenget. For den gamle har lært det samme som Seong Gi-Hun nettopp har erfart: At den høythengende, gylne pengegrisen er like lite verdt som skatten ved foten av regnbuen. Livet er kort, og må fylles med glede, spill og gode venner. Det er nettopp derfor den gamle ble spiller istedenfor tilskuer. Han savnet gleden han følte da han lekte med vennene sine som barn. Han ville føle den gleden en gang til før han skulle forlate livet. Det kan umulig være morsommere å se på, enn å spille selv, sier den gamle.

Klokken tikker mot midnatt og eventyret er nødt til å ta én av to vendinger før klokken slår tolv. Vil noen hjelpe mannen som ligger på gata? Kan man stole på godheten i mennesket, eller ei? Det er behagelig etter så grufulle (men tross alt noe tegneserieaktige) scener, at serieskaperne tør svare ordentlig. Hjelpen kommer. Og det er verdt å merke seg i hvilken form: Det er en politibil med sirene! Det er lov og orden, selve samfunnets voldsmonopol, som dukker opp som redningen. Vi trenger samfunnet, vi trenger strukturer, vi trenger håndheving og avskrekking for ikke å skli ut i misantropi, utnyttelse, meningsløshet og vold. Vi trenger et velfungerende samfunn for å ha tro på det gode i mennesket.

Den gamle og hans verdensanskuelse dør i samme sekund mennesket på gaten får hjelp. Svulsten – anomalien – i hodet hans tar knekken på ham. Igjen står Seong Gi-Hun. Han som har vært gjennom en dobbel oppdragelse, livets skole og spillets regler, men ennå ikke har blitt kynisk. Kall det dum-snillhet eller nestekjærlighet, Seong Gi-Hun har gjennom sin overlevelse bevist at det er den riktige vei, og han fått det bekreftet i det ultimate showdown-veddemålet med hovedmannen bak spillet.

Før skjulte han sine avvik i skam, nå rammer han seg selv inn i annerledeshet, bærer det med stolthet.

Det er denne erkjennelsen som gjør ham mektig. Men han har også tall med veldig mange nuller på bok. Fra å late som om skatten ikke finnes, begynner han etter den gamles død å bruke av dem. Han blir før første gang siden han kom ut, en aktiv spiller igjen. Hos frisøren farger han håret rødt. Før skjulte han sine avvik i skam, nå rammer han seg selv inn i annerledeshet, bærer det med stolthet. Han blir en slags blanding av superhelt og klovn, med både mentale og økonomiske ressurser. Og det er kanskje slik de planlegger for den vanskelige oppfølgeren? Jeg vet ikke.

Men jeg tror jeg vet hvorfor denne serien har tatt så voldsomt av, verden rundt. Jeg tror mange synes det er vanskelig å innfri samfunnets jag og forventninger. Mange veksler mellom å jakte andres anerkjennelse, og samtidig føle meningsløsheten og fremmedgjortheten fra den samme jakten. Men trekker en seg fra spillet, vil en falle fra, bli ubetydelig, kanskje eliminert som jobbsøker, partner, god sønn eller far. Og dermed fortsetter man å spille.

Mange lever i lidelse og urettferdighet, og enda flere er vitne til det hver dag, selv om en lever i rike demokratier. Verdens (tidligere) såkalt ledende demokrati – USA – har gjort mye for å rive bort tilliten til demokratiske system. Også koronapandemien har fratatt mennesker frihet en før tok for gitt. Vi har gått med masker, og tatt imot regler fra øvrigheten vi ikke alltid forstår.

Skal man bli politisk, kan en godt bruke serien som et forsvar for et liberalt sosialdemokrati

Skal man bli politisk, kan en godt bruke serien som et forsvar for et liberalt sosialdemokrati – et samfunn med sikkerhetsnett, som tar vare på de vanskeligstilte og som samtidig begrenser de rikestes bankkontoer. Et samfunn med en sterk og tilstedeværende stat som begrenser mulighetene til å bli gjeldsslave og hindrer spillavhengighet. Et samfunn med rom for lek og vennskap og med tillit til det gode i mennesket. Uten overvåkning. Har vi det, vil kanskje færre bruke sitt ene korte liv til å jage former for suksess en innerst inne vet ikke gir den rette form for tilfredstillelse.

For finnes det ikke en indre stemme i oss som synger «money can’t buy you love»?