Super-Musk

Superheltfilmer er overalt. På få år har det som tidligere var en underernært sjanger, utviklet seg til å bli det brede publikums foretrukne valg på film, og i noen grad på TV.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Ved å prøve og feile har tegneseriegiganten Marvel mer eller mindre perfeksjonert heltesjangerens miks av humor, spesialeffekter og action. Med samlebåndets presisjon og fart pumpes mellom én og tre filmer ut årlig til enorm suksess.

Og det er ikke måte på hva heltene i filmene får til. De redder verden gang på gang, de redder universet og de redder Åsgard. Virkeligheten setter ingen grenser.

Det er et tankesett som aktivt undergraver troen på fellesskapsløsninger.

Alt i alt forfekter de et bilde av historien hvor de som påvirker og driver historien videre, er eksepsjonelle individer. Sjelden antydes større sosiale mekanismer bak heltene.

Superheltfilmene lener seg ikke bare på “great individuals”-forståelse av historien, de maner aktivt til at at individer burde forme historien slik de ser for seg er best. Superman, Thor, Iron Man og røkla gjøres ikke passivt til verdensreddende monolitter – de tar selv grep. Av og til ved å bokstavelig talt å skape sine egne fiender.

Captain America: Civil War (2016) tok selv opp problematikken. Der prøver FN å ansvarliggjøre heltene som frem til filmen har vært over enhver nasjonal suverenitet. Det ender ikke godt, og konklusjonen av handlingen er at man ikke burde legge bånd på individer som gjør “godt”.

I Man of Steel (2013) prøver militæret å holde et øye med den omnipotente Superman. Overvåkningsdronen de bruker skyter Superman umiddelbart ned. Superman konfronterer så myndighetene, i form av militæret, og forklarer at de ikke har noe annet valg enn å la ham være i fred.

Myndighetene som forsøker å snøre inn heltene, fremstilles som kompetente – i den grad at de lar heltene gjøre som de vil. Eller – som oftest er tilfellet – som inkompetente eller bent frem onde.

Det er ingen grunn til å tro at “filantropene” ikke i siste instans kjemper sin egen sak.

I enkelte av filmene viser det seg saktens at myndighetene er skurken(e) i fåreklær. I den høyt roste Wonder Woman (2017) viser krigsguden Ares seg å være den britiske politikeren Sir Patrick. Filmens handling er lagt til slutten av første verdenskrig, og frem til han avslører seg selv, er Sir Patrick den fremste forkjemperen i den britiske regjeringen for fred med tyskerne.

Superheltfilmenes implisitte beskjed til publikum har etter utallige filmer blitt ganske klar: Det er de eksepsjonelle individene som redder verden. Myndighetene er langt fra løsningen, de er problemet.

Det er et tankesett som aktivt undergraver troen på fellesskapsløsninger. Hvorfor skal vi på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan jobbe for gode fellesskapsløsninger på eksempelvis klimakrisen? Det har jo blitt ettertrykkelig vist at vi bare roter det til når vi på nasjonalt eller, gud forby, overnasjonalt plan jobber sammen.

Fellesskapsløsninger for superheltene strekker seg ikke lenger enn at flere av dem ved behov går sammen i arbeidet.

Hvorfor ikke heller se til … Elon Musk? Teslaeieren har tjent milliarder av dollar på salg av elbiler, grunnleggelse av PayPal og i det siste den private NASA-etterligneren, SpaceX. Med SpaceX legger han planer om å kolonisere Mars, så han må jo være en eksepsjonelt dyktig fyr. Han har jo tross alt tjent masse penger.

Man vil kanskje tenke at det er å trekke det langt, men vi har alltid lagt vår lit til superrike individer under betegnelsen “filantroper”. Davos-klassen, som Naomi Klein kaller dem i No Is Not Enough.

Det er ingen grunn til å tro at “filantropene” ikke i siste instans kjemper sin egen sak. Klimaflukt til Mars er ikke en mulighet for hele verdens befolkning, og Musk gir nok ikke bort sin egen plass med det første. Han tilhører tross alt klassen mennesker som injiserer seg selv med unge menns blod for å leve lengre.

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig å angripe ideologien i det som i all hovedsak er lettbent underholdning.

Kontraster dette med fremstillingen av Batman. Hans definerende “superkraft” er bokstavelig talt at han er rik. Hva gjør han med pengene sine? Han bekjemper superskurker, betaler for barnehjem og trolig en hel del andre bra ting.

Det problematiseres av og til at mannen bak Batman tar loven i egne hender, men kritikken tas sjelden alvorlig av filmene selv, og Batman ender som regel opp som “hva Gotham behøver”.

Det er kanskje ikke så bra at de rike får gjøre som de vil, men de er tross alt hva vi trenger.

Batman, og deler av Marvel-universet, åpner også døren til en annen, men vel så ille strømning innen sjangeren. Nemlig tanken om at ikke nødvendigvis bare de rike skal ta nasjonens skjebne i hendene, men at borgeren har et ansvar.

Ikke sjelden glorifiseres vanlige mennesker som selv tar til gatene og sloss for hva de holder kjært. Det unnskyldes gjerne med at ekstreme situasjoner krever ekstreme svar, men det er ikke godt nok hva begrunnelse angår.

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig å angripe ideologien i det som i all hovedsak er lettbent underholdning. Men faktum er at superheltfilmene, og deres underliggende tankesett, når milliarder av mennesker.

Å sensurere superheltfilmer vil nok ikke være konstruktivt, men tankesettet deres burde ikke få et fripass fra kritikk bare fordi det er underholdning.

Selv om jeg gjerne skulle skrevet om hvordan Tangerine (2015) er en tankevekkende film som viser hvordan en veldig marginalisert gruppe (prostituerte transpersoner) lever, så vil nok ikke så mange ha sett den.

Så selv om Tangerine virkelig utfordrer med et spennende tankesett, så er det nok langt flere som har sett Captain America: Civil War  og som derfor har blitt eksponert for filmens diskutable budskap vedrørende overnasjonale institusjoner.

Som den britiske forfatteren George Orwell skriver i en bitende kritikk av forfatteren H.G. Wells: “Hvor stor innflytelse en enkelt forfatter har, da spesielt en som er populær og som raskt plukkes opp, er tvilsomt.” Men, fortsetter Orwell: “Mentaliteten vår, og som en følge verden rundt oss, ville vært merkbart annerledes om Wells aldri hadde eksistert.”

Det har noe å si hvilket tankesett samtidens populærkultur propaganderer, og om det tankesettet er pseudo-libertarianistisk verdenssyn, hvor nasjonale og internasjonale institusjoner er inkompetente og kanskje onde, så er det, for å si det mildt, ikke bra. Spesielt ikke i en tid da de samme institusjonene er under angrep fra verdens mektigste mann.

Å sensurere superheltfilmer vil nok ikke være konstruktivt, men tankesettet deres burde ikke få et fripass fra kritikk bare fordi det er underholdning.