Ta kontroll over transformasjonene

Jeg er hjemme igjen etter et halvt år på reise i sosialdemokratiets europeiske kriselandskap. «Hjemme» er Beijing i Kina. Familien flyttet hit høsten 2018, og nå sitter jeg her, i den kinesiske hovedstaden, ved et skrivebord i en høyblokk blant tusenvis av andre høyblokker, og leter etter mønstre og svar.

Det er langt hit fra de stedene jeg har besøkt, fra Roma, Berlin, Paris, Madrid, London, Stockholm og den lille bygda Tørberget i Hedmark. Avstanden framstår imidlertid som en velsignelse. På nært hold kunne det blitt vanskeligere å tyde det store bildet.

 

Har ikke fornyet oppdraget

Samtaler glir over i hverandre. Erindringsbilder dukker opp og blander seg med andre. Det jeg ser, nå når arbeidet går mot slutten, er et europeisk sosialdemokrati som står i fare for å miste evnen til å representere de gruppene det i sin tid ble til for. Jeg ser et sosialdemokrati som ikke lenger lykkes med å skape politiske identiteter som kan binde mennesker til hverandre og til denne politiske bevegelsen.

Jeg ser et sosialdemokrati som ikke har fornyet sitt historiske oppdrag, som ikke lenger ser ut til å ha systemforandring, men systemforbe­dring for systembevaring, som sitt rasjonale. Jeg ser et sosialdemokrati som ikke vet hvordan det skal handle når dette systemet frambringer en følelse av å bli skaltet og valtet med hos stadig flere europeiske borgere.

Aller mest ser jeg et sosialdemokrati som sliter med å forholde seg til en ny og dyp konflikt som skjærer tvers gjennom det etablerte partisystemet.

Det jeg ser, langt der borte på det europeiske kontinentet, er et sosialde­mokrati som står fremmed overfor et sosialt og politisk kraftfelt som – para­doksalt nok, kanskje – minner en del om kraftfeltet sosialdemokratiet i sin tid sprang ut av.

Aller mest ser jeg et sosialdemokrati som sliter med å forholde seg til en ny og dyp konflikt som skjærer tvers gjennom det etablerte partisystemet i mange land – og gjennom sosialdemokratiet i særdeleshet.

 

Et skille i sosialdemokratiets sjel

På den ene siden av dette skillet står dem som opplever framtiden som løf­terik, som har ressurser og kompetanse nok til å utnytte alle de mulighetene en vidåpen verden preget av kulturell kompleksitet, raske teknologiske skifter og grønn omstilling bringer med seg.

På den andre siden står dem som opp­lever alt dette nye som truende, som ikke ser sin plass i den framtiden som rykker nærmere, men istedenfor frykter at den vil by på skuffelser og angrep mot selvfølelsen, samtidig som det er lite de kan gjøre for å snu utviklingen.

Dette er et skille som går tvers gjennom sosialdemokratiets sjel, slik jeg ser det. Det splintrer den sosialdemokratiske selvforståelsen, driver en kile inn i sosialdemokratiets ideologiske kjerne. Dypest sett handler sosialdemokra­tiets krise om dette, ser det ut til: Kan man både være på parti med framti­den – og med den historiske velgerbasen? Kan man både være progressiv og sosialt forankret i lavklassene, slik man pleide å være?

For meg ser det ut som om dette har blitt vanskeligere. Det virker som om sosialdemokratiet i Europa gradvis, og uten at det selv helt har vært helt klar over det, har glidd vekk fra de sosiale lagene det ble skapt for å representere.

 

En lengsel etter et alternativ

Dette har skjedd på litt ulikt vis i de ulike landene jeg har besøkt. Blant trekkene som går igjen, peker ett seg likevel ut: Det finnes en lengsel i befolkningen etter et reelt alternativ til den situasjonen som i dag oppleves som så truende for så mange. Sosial­ demokratiet pleide å være dette alternativet, men ser ikke ut til å være det lenger.

I fraværet av et distinkt og annerledes sosialdemokratisk prosjekt, duk­ker alle mulige andre alternativer opp. I land etter land er det dette jeg har sett: Der sosialdemokratiet pleide å stikke seg fram har det oppstått et hull i historien, som fylles av en rekke ulike politiske strømninger som har det til felles at de svarer på dype menneskelige behov som ikke lenger ivaretas like godt av sentrum/venstre.

Den gode nyheten er at sosialdemokratiet har maktet å gjenoppfinne seg selv ved viktige historiske veiskiller tidligere.

Det store spørsmålet er hvordan man kan komme ut av denne situasjonen, som på et grunnleggende, systemisk nivå langsomt fører til at sosialdemokratiets oppslutning eroderer.

Den gode nyheten er at sosialdemokratiet har maktet å gjenoppfinne seg selv ved viktige historiske veiskiller tidligere. Kapitalismen har utviklet seg gjennom en rekke faser, og sosialdemokratiet har tidligere klart å tilpasse seg disse fasene.

Slik har denne bevegelsen gjort seg relevant på nytt når tidene har blitt nye. Den nye tiden vi nå står på terskelen av representerer enda en slik overgang, og dermed gjelder det – som før for sosialdemokratiet – å fornye innholdet i politikken, men forbli tro mot de grunnleggende verdiene.

 

Sosialdemokratiet er ikke dødt

Dermed blir det galt å slå fast at sosialdemokratiet er historie nå. Det er mulig å se vår tid som en epoke der sosialdemokratiets glemte kunster kan komme til ny anvendelse. Skal de sosialdemokratiske partiene gjøre seg rele­vante igjen, er det evnen til å tilpasse seg stadig nye situasjoner man på nytt må gjøre bruk av.

I vår tid handler det om å ta tak i spørsmål om globalisering og over­ nasjonalitet, teknologiutviklingen og dens konsekvenser, kommunika­sjonsrevolusjonens betydning for vår evne til å føre en opplyst samtale, migrasjonsstrømmenes påvirkning på både avsenderland og mottakerland, samt vårt stadig tyngre økologiske fotavtrykk, som truer med å forrykke balansen på kloden.

De sosialdemokratiske partiene har mye å tape så lenge noen andre definerer problemene.

På flere av disse områdene finnes det muligheter for sosialdemokratiet. Det er mulig å se for seg en framtidsrettet politikk som oppleves moderne og relevant, samtidig som den tar videre det best fra den sosialdemokratiske tradisjonen og skaper meningsfulle skillelinjer i forhold til det øvrige parti­landskapet.

De sosialdemokratiske partiene har mye å tape så lenge noen andre definerer problemene, og det eneste de kan gjøre er å vurdere hvor langt de skal gå i å speile en agenda som andre har satt.

 

Må komme på offensiven

Det er nettopp i en sånn situasjon at det gjelder å peke ut et knippe nye saker som man kan ta eierskap til, mobilisere rundt og få resten av samfun­net til å reagere på. Det er slik man kan komme på offensiven igjen. Det er slik man kan framstå som et reelt alternativ, med en realiserbar visjon om en annen og bedre verden.

Jeg tror ikke det finnes én enkelt løsning på sosialdemokratiets problemer, eller at svaret er å kullkaste alt i en overilt manøver.

 

 

 

Jeg tror heller ikke at de samme løsningene passer like godt alle steder. Til det er forskjellene mellom ulike land for store.

Likevel bør det være mulig å komme med noen anbefalinger. Det er noen saksområder sosialdemokratiet rett og slett ikke kan ignorere, der det bør gå an å antyde noen retninger for politikk­utviklingen.

 

Ta makten tilbake

Det aller viktigste de sosialdemokratiske partiene kan gjøre, er å vise vilje til å ta makten tilbake fra de vilkårlige og anonyme kreftene som slår brutalt inn i så mange europeeres liv. Man må vise at politikken faktisk kan svare på sentrale samfunnsutfordringer.

Istedenfor å la folk føle seg alene og forvirret, bør man ta kontroll over utviklingen gjennom politiske grep som monner. Man trenger ikke å trykke på bremsen, men man må gripe rattet. Man må sikre at de enorme endringene vi er vitne til kommer samfunnet som helhet til gode.

Man må rett og slett sikre at alle blir med over i framtidssamfunnet.

For det andre framstår det som avgjørende å fjerne risiko ved omstilling. Jo mindre truende det framstår å skifte jobb, bosted og livsstil, desto flere vil kunne håndtere de strukturelle endringsprosessene som vil treffe oss i årene som kommer.

Sosialdemokratiet må altså ta styringen over transformajonsprosessene, slik at de sosiale og personlige konsekvensene blir overkommelige, samtidig som man setter flest mulig i stand til å dra nytte av det store potensialet utviklingen også fører med seg.

Man må rett og slett sikre at alle blir med over i framtidssamfunnet. Man må vise at man har en idé om en annen og bedre framtid – og at man har det som skal til for å virkeliggjøre den.

 

Åtte områder for politikkutvikling

På minst åtte politikkområder bør det, etter min mening, være mye å hente på å tenke slik:

• ØKONOMI – ET ALTERNATIV TIL KUTT- OG SPAREPOLITIKKEN

Det må bli tydeligere forskjell på sentrum/venstre og sentrum/høyre i den økonomiske politikken. Sosialdemokratiet må være et troverdig alternativ til innstrammingslogikken. Man må motvirke finanskapitalismens makt og innflytelse over samfunnslivet og formulere en politikk som faktisk fører til mindre forskjeller. Det må være samfunnet som helhet, ikke bare kapitaleiere, som tjener på den digitale og globale kapitalismen.

• ARBEIDSLIV – TRYGGE OG GODE JOBBER FOR ALLE

Sosialdemokratiet må sikre at framtiden byr på meningsfulle og interessante jobber, ikke massearbeidsledighet og undergraving av arbeidstakerrettig­heter. I bransjer som berøres av teknologiutviklingen må folk hjelpes gjen­nom omstillingsprosessene. Mulighetene til å skape bedre balanse mellom arbeid og privatliv bør utforskes.

• TEKNOLOGI – FOR MENNESKENE, IKKE KAPITALEN

Det må det skapes regulatoriske rammeverk som ikke bremser innovasjons­kraften og utviklingen av nye tjenester, men sørger for at politikken er på høyde med teknologiutviklingen og at teknologien tjener fellesskapets og enkeltmenneskers behov.

• KOMPETANSE – STORSATSING PÅ LIVSLANG LÆRING

Gjennom et storstilt løft for etter­- og videreutdanning kan man gjøre det mindre truende for flere å skifte spor. I tillegg vil det gi flere muligheten til å utvikle nye sider av seg selv, slik at livene vi lever blir rikere enn før.

• MIGRASJON – REFORM BASERT PÅ GRUNNVERDIENE

Det er avgjørende at de sosialdemokratiske partiene har en relevant politikk på migrasjonsfeltet. Den må ta utgangspunkt i en medmenneskelig forplik­telse til å hjelpe folk i nød, i tillegg til en realistisk analyse av migrasjonens årsaker og konsekvenser. Asylsystemet bør reformeres, samtidig som det gjø­res et løft på integreringssiden. Tiden der sosialdemokratiet vakler i møte med de utfordringene migrasjonen bringer med seg må være forbi.

• KLIMA – RETTFERDIGHET I DET GRØNNE SKIFTET

Det grønne skiftet er den største strukturforvandlingen vestlige samfunn står overfor de neste tiårene. Sosialdemokratiske partier kan ikke slepe føttene etter seg, men bør ta fullt eierskap til denne monumentale omstillingsproses­sen. Ikke minst må man sikre at kostnader og risiko fordeles rettferdig. Det kan ikke være de som har minst som må endre livene sine mest.

• VELFERD – MER FRIHET GJENNOM FELLESSKAPET

De sosialdemokratiske partiene må presentere nye, offensive prosjekter som skaper mer frihet for den enkelte ved å løfte nye livsoppgaver over på felles­skapet. Det er en myte at det ikke finnes flere slike oppgaver.

• EU – ET STERKERE SOSIALT EUROPA

En lang rekke av de utfordringene europeiske samfunn står overfor kan kun løses gjennom tettere internasjonalt samarbeid. Europas sosialdemokratiske partier må tre ut over de nasjonale kontekstene og se hvilket ansvar de har for utviklingen også på et europeisk nivå. Sosialdemokratiet må bli den bevegelsen som realiserer visjonen om et sosialt Europa.

 

Avgjørende å ta grep nå

Om dette vil være nok til å sikre sosialdemokratiet en lysende framtid på kontinentet, er kanskje fortsatt et åpent spørsmål.

Men tar man ikke tydelige politisk grep på disse områdene, er faren i alle fall stor for at det også i framtida er andre politiske krefter som vil rykke inn og fylle tomrommet som sosialdemokratiet etterlater seg.