Takk for at du betaler skatt!

To av mine tre barn har vært alvorlig syke. Så syke at vi ikke har visst om de kom til å overleve. Vi har opplevd kriser og usikkerhet, men aldri har vi trengt å spørre: Dekker helseforsikringen vår sykehusbehandlingen? Får vi den beste hjelpen på dette sykehuset, eller burde vi dra til et annet? Hadde barna fått en annen behandling om vi hadde hatt bedre (eller dårligere, for den saks skyld) økonomi? Hvor lenge har vi råd til å være borte fra jobb?

Vi har sluppet å møte portvoktere som etterspør forsikringspapirer. Vi har ikke trengt å tenke på jobb og økonomi, bortsett fra noen måneder i 2017, da høyreregjeringen til Erna Solberg ville ta fra oss inntekten vår.

Så stor andel av inntekten min har jeg gitt tilbake til fellesskapet.

Jeg var fan av den norske velferdsmodellen lenge før barna mine ble syke. Og jeg er ikke noe mindre i tvil nå om at et godt offentlig, skattefinansiert helsevesen er den beste løsningen. Joda, mye kan bli bedre, men alle alternativer er dårligere.

Derfor ser jeg med glede og takknemlighet på beløpet på skattemeldingen når den kommer hver vår. Dette har jeg bidratt med. Jeg har vært med på å opprettholde et samfunn hvor alle skal få like god hjelp. Så stor andel av inntekten min har jeg gitt tilbake til fellesskapet.

Og derfor blir jeg enormt provosert over at de rikeste, mest privilegerte menneskene det norske samfunnet har fostret fram, tar med seg formuene sine og bosetter seg i skatteparadiser. Og at de attpåtil har greid å etablere et inntrykk av at det er dem det er synd på, ja at for rike folk er det nå «helt forferdelig» å bo i Norge. Fordi de må betale skatt av den gigantiske rikdommen sin. Gråt meg ei elv.

Skatt er et gode. Skatt er fellesskap. Skatt er et spleiselag

Det aller mest vellykkede retoriske grepet høyresiden har gjort, er å få skatt til å høres ut som noe negativt. For høyresida er skatt en byrde som skal lettes fra skuldrene våre. Arveavgift omtales som «dødsskatt».

Men det er feil. Skatt er et gode. Skatt er fellesskap. Skatt er et spleiselag, sånn at familier som min skal slippe å opprette egen, privat Spleis.

For meg er skatt ikke bare barnehage og skole og foreldrepermisjon, veier, uføretrygd og NRK. For meg er skatten du og jeg betaler, livet til ungene mine.

Det er også timene vi tilbringer på diverse sykehus. Det er lønna til legen som jobber med å finne de riktige medisinene til datteren min. Den overfylte handlevogna vi tar med oss hjem fra apoteket flere ganger i måneden – helt gratis. Det er møtene mellom alle folka som jobber rundt barna mine. Det er skinnene sønnen min må ha på beina, og brillene han bruker. Det er assistentene som har hjemmet vårt som arbeidsplass. Det er pengene vi fikk fra kommunen for å ha råd til å tilpasse huset til en multifunksjonshemmet rullestolbruker. Det er taxien som kjører henne til skolen hver dag.

Og det er sykepengene jeg fikk da jeg ble utbrent av å være pårørende til barna mine.

Det de rike vil, er å betale mindre skatt. Som betyr mindre penger til fellesskapet. Til deg og meg og barna våre.

Det er mye jeg ønsker meg fremfor skattekutt. Mer tillit i velferdsstaten, for eksempel. Mindre strenge dokumentasjonskrav, færre historier om familier som må klage seg til helt grunnleggende rettigheter og hjelp.

Høyresida har snedig argumentasjonsrekke. Velferdsstaten er (snart) ikke bærekraftig, sier de. Og så kutter de i skatteinntektene. Og så blir velferdsstaten mindre bærekraftig. Mens de rike blir rikere. Forrige gang Høyre satt med makten, fikk de tusen rikeste halvannen million i skattelette. De 99 prosentene med minst formue, fikk noen få tusenlapper. Og som vi har sett veldig tydelig i USA: penger kan kjøpe makt. Med rikdom kommer innflytelse, og det de rike vil, er å betale mindre skatt. Som betyr mindre penger til fellesskapet. Til deg og meg og barna våre.

«Som bedriftseier har jeg hatt et anstrengt forhold til skatt. Ikke nå lenger», skrev Tommy Andre Bårdsen nylig. Bårdsen driver et byggefirma, og opplevde å få et barn som bare noen døgn gammel måtte opereres for en hjertefeil. «Skatten kommer jeg til å betale med glede. Resten av livet», konkluderer han.

Det er det du har betalt i skatt. Og mye mer. Det er det vi har betalt i skatt.

Sånn er det med skatt. Som regel merker du ikke noe til den. Kanskje ser du bare hullene i veien, det slitne skolebygget eller leser i lokalavisa om tomme svømmehaller.

Men så treffer krisen. Sikkerhetsnettet – velferdsstaten – fanger deg opp. Du begynner å tenke på hva alt koster, hvor pengene kommer fra. Det er det du har betalt i skatt. Og mye mer. Det er det vi har betalt i skatt.

Og så blir du sånn som Tommy Andre Bårdsen og meg. Når skattemeldingen kommer, ser du beløpet du har betalt til statskassa. Og så smiler du, takknemlig.