Tannhelse for alle?

Norge har et godt utbygget offentlig helsevesen. Utover ganske lave egenandeler, får alle dekket nødvendige utgifter til medisinsk behandling hos lege og på sykehus. Det er en av bærebjelkene i velferdssamfunnet.

Tannhelse er unntaket fra dette. Utgifter til tannlege for voksne betales i hovedsak av den enkelte selv. Trenger Norge en tannhelsereform, der utgifter til tannhelse dekkes av fellesskapet?

Det er gode argumenter for offentlig sosial forsikring. Det gir trygghet for den enkelte. Alle løper risiko for bli syk, miste arbeidet eller bli rammet av personlige tragedier. Forsikring sprer denne risikoen. Deler av kostnadene ved sykdom eller uhell betales av alle.  

Velferdsstaten har mange forsikringsordninger. Velferdsstaten forsikrer mot sykdom, uførhet og bortfall av inntekt. Forsikring betyr at vi kan leve tryggere liv.

Offentlige forsikringsordninger kan fungere bedre enn private forsikringsordninger og de virker omfordelende.

Privat forsikring er oftest frivillig.

Private sosiale forsikringsordninger kan fungere dårlig. En hovedårsak til det er at forsikringsmarkeder er preget av asymmetrisk informasjon. Asymmetrisk informasjon er at viktig informasjon for markedet er ulikt fordelt mellom kjøpere og selgere.

For helseforsikring har kundene, vanlige mennesker, mer informasjon om egen helse enn forsikringsselskapene. Det betyr at kundene lettere kan vite om de har behov for forsikring enn forsikringsselskapene. De sunneste kan derfor velge bort forsikring.

Da vil det gjenværende markedet bestå av mennesker som er mer utsatt for sykdom. Det gjør forsikring dyrere. Dermed kan flere velge bort forsikring. I faglitteraturen kalles denne mekanismen uheldig utvalg. En slik mekanisme kan bidra til at markedet for forsikring forsvinner eller blir veldig lite.

Privat helseforsikring innebærer ofte at forsikringsselskapene betaler folks legeregninger. Leger tjener på å behandle pasienter. Leger har også eksklusiv informasjon. De kan anbefale dyrere behandling enn det som er nødvendig. Det kan bidra til å øke kostnadene for legebehandling. USA, der privat helseforsikring er mer utbredt, har høyere helseutgifter per innbygger enn andre land.

Privat forsikring sprer risiko slik at alle betaler noe for å unngå at få skal betale veldig mye.

Privat forsikring er oftest frivillig. Med privat sosial forsikring vil enkelte velge bort forsikring. De har dermed risiko for at sykdom eller ulykke får fatale konsekvenser. Det rammer flere enn dem selv. Barn, foreldre, søsken, venner og arbeidsgivere rammes av tragedier i folks liv.

Offentlig sosial forsikring kan bøte på noen av problemene i sosiale forsikringsmarkeder. Obligatorisk forsikring fjerner problemene med uheldig utvalg. Alle er omfattet av forsikringen. Offentlig produksjon av helsetjenester kan bidra til at profittmotiv ikke øker kostnadene. Med profittmotivert behandling må det etableres kontrollmekanismer for å unngå overbehandling.

Både offentlig og privat forsikring er omfordelende. Privat forsikring sprer risiko slik at alle betaler noe for å unngå at få skal betale veldig mye. Offentlige velferdsordninger er mye mer omfordelende enn privat. Skattefinansiert forsikring bidrar til at de med lave inntekter betaler mindre enn de med høye inntekter. Når skattesystemet er progressivt, slik at skatteprosenten, øker med inntekt, gjør dette offentlig forsikring mer omfordelende.

Lov om offentlig tannrøkt ble vedtatt i 1949. Den sikret barn under 18 år gratis tannbehandling. Loven var ment som del av en opptrappingsplan. Den ble vedtatt enstemmig av Stortinget. På 1960-tallet ble det diskutert om tannhelsen burde dekkes gjennom folketrygden. Helsedirektøren mente at utgifter til tannbehandling skulle være skattefrie.

I meldingen vises det til at kjøpekraften for innbyggerne er bedre i Norge enn i land der utgifter til tannhelse dekkes av det offentlige.

Ny lov om tannhelse ble vedtatt i 1983. Da fikk fylkeskommunen ansvaret for hele den offentlige tannhelsetjenesten og ny grupper fikk tilbud. Men fremdeles var hovedregelen at voksne skal betale for behandling av egne tenner.

I NOU 2005:11 blir tannhelsepolitikken utredet. Utvalget som stod bak utredningen gikk ikke inn for offentlig betalt tannhelse i Norge. Utvalget mente at argumentene om omfordeling og forsikring for offentlig finansiert tannhelse var svakere enn for andre helsetjenester.

Utvalget mente at forsikringsargumentet var svakt. Utvalget skrev at det «bevises ved det faktum at et marked for privat tannhelseforsikring er nærmest fraværende».

Som jeg har vist ovenfor, er dette er dårlig argument. Asymmetrisk informasjon kan være ødeleggende for private forsikringsmarkeder. Fraværet av privat tannhelseforsikring kunne like godt være symptom på markedssvikt som på manglende behov.

I regjeringsplattformen til Den rødgrønne regjeringen (2005-2009) het det at Regjeringen «vil starte arbeidet med en offentlig tannhelsereform». Stortingsmelding 35 (2006-2007) fulgte ikke opp med forslag om offentlig finansiering av tannhelse.

For enkelte kan utgiftene være så høye at man velger bort behandling.

I meldingen vises det til at kjøpekraften for innbyggerne er bedre i Norge enn i land der utgifter til tannhelse dekkes av det offentlige. Den rødgrønne regjeringen skriver dermed «Regjeringen vil i denne omgang derfor ikke foreslå universelle finansieringsordninger».

Heller ikke den nåværende regjeringen har offentlig finansiering av tannhelse som del av sin politikk.

Det er likevel gode grunner for offentlig finansiert tannhelse. Det er behov for forsikring. Utgifter til tannbehandling oppstår tilfeldig, ofte uten forvarsel. Utgiftene kan være høye. For folk med lave inntekter kan utgiftene bli for høye. Slike utgifter kan redusere livskvaliteten til mange. For enkelte kan utgiftene være så høye at man velger bort behandling. Det innebærer også lavere livskvalitet.

Det er nå tilbud om privat tannhelseforsikring i Norge. Forsikringsselskapene IF og Norsk Tannhelseforsikring tilbyr tannhelseforsikring. Begge har øvre aldersgrense på 70 år for sine forsikringer. Norsk Tannhelseforsikring krever også at forsikringstakeren skal være arbeidstaker.

Fordi tannbehandling er dyrt, reiser mange til utlandet for å få utført behandlingen der.

Norsk Tannhelseforsikring tilbyr også forsikring gjennom foreninger, andre forsikringsselskap og arbeidsgivere. For eksempel tilbys tannhelseforsikring gjennom LOFavør-ordningen for LO-medlemmer.

I Norge er det i ferd med å bli pre-Obama amerikanske tilstander for tannhelsen. Enkelte grupper har forsikring. Mange har ikke forsikring. Det kan gi overforbruk (blant de som har forsikring) og underforbruk (blant de som ikke har forsikring). Barn og utsatte grupper får dekket utgifter til tannhelse fra det offentlige.

I januar 2018 ble det oppmerksomhet rundt to utslag av manglende offentlig tannhelseforsikring i Norge. Professor i odontologi Janicke Liaaen Jensen, pekte på at utgifter fra følgeskader som rammer munnhulen etter andre sykdommer ikke refunderes fra Folketrygden (Dagbladet 02.01.2018). Det gir vilkårlige og urimelige utslag.

Dermed kan tannhelsetjenestene styres bedre, geografisk og etter andre hensyn.

Fordi tannbehandling er dyrt, reiser mange til utlandet for å få utført behandlingen der. Det har gjort norske tannleger urolige for at pasientene bringer med seg antibiotika resistente bakterier hjem. Både Martin Steinbakk ved Folkehelseinstituttet og professor i oral kirurgi Bodil Lund advarer mot utviklingen (NRK 16.01.2018).

Utredninger om tannhelse viser at tannhelsetilbudet er forskjellig mellom landsdeler. Enkelte steder, som i de store byene, har det vært tendens til overetablering. Andre steder er det tannlegemangel. I den rødgrønne regjeringens stortingsmelding om tannhelse ble geografisk tilgjengelighet hevet fram som en hovedutfordring.

Offentlig finansiert tannhelse vil gi alle forsikring mot høye tannlegeregninger. Det er i overenstemmelse med andre universelle velferdsordninger i Norge. Offentlig finansiert tannhelse er omfordelende. Gjennom skattesystemet vil de med høyeste inntektene ta en høyere andel av regningen.

Gjennom offentlige budsjetter har staten også styringsmuligheter. Dermed kan tannhelsetjenestene styres bedre, geografisk og etter andre hensyn. Med offentlig finansiering vil insentivene til behandling i utlandet blir langt mindre. Offentlig tannhelsebehandling kan bidra til at helsepolitikken blir helhetlig.

Offentlig finansiert tannhelse vil være en omfattende reform.

Professor Jensen skriver at «Vi trenger en grunnleggende oppvåkning og forståelse for at munnhelse og generell helse er to sider av samme sak».

Arbeiderpartiet har fått beregnet kostnadene ved offentlig finansiert tannhelse. Utgiftene til privat tannbehandling var på 12,3 milliarder kroner i 2015. Det er om lag halvparten av de årlige utgiftene til skattelettelser etter regjeringsskiftet i 2013.

Offentlig finansiert tannhelse vil være en omfattende reform. Det krever ny prioritering for velferdsstaten. Politisk vilje har vi hatt før: Professor i historie, Anne Lise Seip, beskriver stemningen i 1949, da loven om offentlig tannrøkt ble vedtatt.

Tannlege Knut Gard skrev «Uten noen politisk strid, i endrektig samarbeid mellom alle partier, løses store sosiale oppgaver en etter en. Det gir varm og glad følelse.”