Tenke sjæl og mene

Det er mye klokt på Barne-TV. I min barndom var det Trond Viggo Torgersen som lærte oss om livet. Om kroppen. Og vennskap. Men ikke minst om å tenke sjæl.

En dag er det slutt, så står du der helt aleine
Du kan ikke gå til skolen mer nå. Du må starte sjæl
Skaffe’ræ klær aleine
Finne’ræ jobb aleine
For da får’u fri, får’ru prøvd hva du vil bli

Ingenting er viktigere enn å ha evnen til å tenke selv. I kassakøen på Hennes og Mauritz, mellom strømpebukser og sommerkjoler, overhørte jeg forleden to medarbeidere planlegge helgens vaktliste. «Du, jeg ringte Cathrine og ba henne jobbe full dag lørdag jeg», sier den ene. «Ja, det er lurt», mente den andre. «Sjekka du med sjefen, eller?». «Nei, det må vi ta på oss. Jeg veit hun tenker sånn som meg: når vi har såpass mye trøkk og kampanje, da må vi være flere, og så selger vi mere og da lønner det seg. Kanke stå her uten folk da blir det ingen omsetning». «Nei det har du rett i, det er jo sånn».

Du kan ikke gå til skolen mer nå. Du må starte sjæl.

Dette er den norske modellen. Akkurat der. Folk som tenker selv og tar kloke valg, som ikke alltid venter på godkjenninger og underskrifter. Folk som får tillit og gjør det beste for virksomheten.

Norsk skole lærer oss å tenke sånn. Ta egne avgjørelser, ikke vente på en sjef når det ikke egentlig er nødvendig. Arbeidslivet følger opp. I industrien er historien den samme. Korte avstander mellom ledelse, ansatte og tillitsvalgte og stor grad av selvstendighet, gjør at forbedringer skjer hele tiden og produktiviteten øker.

I mange land vil skipsbyggere som finner feil på en tegning rapportere sin sjef, som må gi beskjed til sin sjef, som må snakke med sin sjef. Mens det hele undersøkes, går arbeidet sin gang etter instruksen som først ble gitt. Det vil si med feil tegning. Måneder og millioner rett ut av vinduet. Norske verftsarbeidere gjør det ikke slik. De setter et kryss over tegningen og gir beskjed til sjefen om at dette må vi fikse på.

Den norske mikromodellen, kalte Gudmund Hernes det. Norge har tradisjonelt hatt en flat og demokratisk bedriftskultur der de ansatte har et mer helhetlig ansvar for arbeidet og blir rådført av ledelsen i større grad enn kanskje noen andre land. Dette har skapt en egen type sosial kapital i arbeidslivet, kjennetegnet av tillit og gjensidighet i utvikling av løsninger.

For da får’u fri, får’ru prøvd hva du vil bli.

Holden III-utvalgets undersøkelser blant norske bedrifter viser at det gode samarbeidet mellom ledelse og ansatte er et konkurransefortrinn. Forskning på ledelse viser også at medvirkningsbaserte organisasjoner er et viktig konkurransefortrinn.

Dette skal skolen lære oss. I et samfunn der teknologi gjør verden mindre, mulighetene større og endringene raskere, forandres kravene til hva vi må kunne. Bedriftsledere velter over hverandre med erklæringer om at kreativitet, nysgjerrighet og læringsevne er mye viktigere enn karakterer fra skolen. Dette stiller større krav til læring i skolen. Og den beste læringen tar tid.

Det er et utbredt misforståelse at norsk høyreside vil ha kunnskap i skolen, mens venstresiden vil ha frisk frukt. Myten er herved avlivet. Jeg er ganske sikker på at alle mener kunnskap er skolens viktigste oppgave. Lese, skrive og regne. Men også kunnskap om hvordan vi håndterer hverandre og uforutsette situasjoner.

Når roboter kan løse stadig flere oppgaver, bli verdien av det robotene ikke kan, desto viktigere. Forskerne Osborne og Frey har undersøkt hvilke jobber som kommer til å automatiseres. Det gjelder i økende grad også jobber som krever høy utdanning. Medisinmåling. Diagnoser. Domsanalyser. Forskerne peker på at det roboter er mindre flinke til, er å lese og svare på følelser, håndtere kaos og uorden og skape noe nytt.

Tenke sjæl og mene. Måtte stå for det du sa.

For det andre vet vi at radikal innovasjon ofte oppstår i møtet mellom fag. Vitenskapelige artikler på tvers av fag siteres mer enn enfaglig arbeid. Gode løsninger oppstår i skjæringen mellom ingeniør- og helsefag, fysikk og medisin, etikk og økonomi.

Læring som gir oss slik evne til å lære, samhandle og løse oppgaver på tvers av fag, krever dybde. Og tid. Tid til å se ting fra flere sider. Prøve og feile.  Lære nye ting inngående. Og oppleve ulike synspunkter og metoder. En verden og et arbeidsliv i utvikling og som kan håndtere vår tids store utfordringer, trenger kreative folk. Og her er en god nyhet: kreativitet kan læres. Mange tenker kanskje på kreativitet som evnen til å komme opp med gøyale ideer på løpende bånd. Det er bare en bitte liten del av det. Forskningen definerer kreativitet som summen av fantasi, utholdenhet, nysgjerrighet, samarbeid og disiplinert arbeid.

For virkelig å lære noe, holder det ikke med intensive intervalløkter. Elever trenger mye tid til å prøving og feiling. Og til å finne flere veier til løsninger. Rektor Jarle Ausland på Haumyrheia ungdomsskole i Kristiansand, understreket i Aftenposten Oppvekst i august 2015 at «det tar lang tid å bli god» og at travel læring med for mye fokus på resultater, kan ta oppmerksomhet bort fra selve læringen. På Haumyrheia har de tatt seg tid til blant annet å tone ned karaktergivningen det første året. Det er bra for de flinkeste elevene også; de som er så stressa at det blir psykiske problemer av det.

All forskning tilsier at for å lære å lære, trenger man tid med læreren. Forskeren Diane Whitmore Schanzenbach fra Northwestern university viser at større klasser hemmer både læring for alle og skolens evne til å løfte opp barn fra lavere sosiale klasser. Tid er et viktig stikkord. Det er ikke slik i seg selv at mindre klasser gir bedre læring. Det kommer an på hvordan undervisningen gis. Men lærerens mulighet til å følge opp den enkelte, er helt avhengig av hvor mange elever man til enhver tid skal undervise – i hvor mange timer og hvor mye tid man har til hver.

Testing og måling tar mye tid. Desentralisering av planarbeid skulle gi skolene mer autonomi – men kanskje ble det bare mer byråkrati enn profesjonell autonomi. Jan Merok Paulsen beskriver profesjonell autonomi som vertikal tillit: En overordnet aktør (for eksempel en kunnskapsminister) gir frihet til en underordnet aktør (for eksempel en lærer) til å treffe eget valg på bakgrunn av profesjonelt skjønn.

Ikke late som du ikke mente det du sa.

Ett eksempel på slik vertikal tillit er ifølge Poulsen det finske skolesystemet, som kjennetegnes av «fravær av standardiserte tester, kontroll og effektivitetsmålinger».[1]

Ett av flere mål på hva norsk skole leverer, er PISA. PISA måler det mest målbare og gir oss en liten flik av kunnskap om skolens resultater. Det er flere interessante ting med PISA-undersøkelsene. Det første er at vi overvurderer betydningen av resultatene. Vi har en tendens til å la oss påvirke av tall vi eksponeres for. Resultater av prøver og tester er nyttige som en av flere faktorer i en totalvurdering av skoler og i arbeidet med kvalitet. Problemet oppstår når vi tillegger dem større betydning enn de har. Og det gjør vi.

Prosjektleder for PISA og førsteamanuensis Marit Kjærnsli ved Universitetet i Oslo, sa det slik til Aftenposten: «Vi må ikke overdrive funnene, men det er viktig å se hva norsk skole gjør bra og hvilke utfordringer vi har. Rangeringen er ikke vesentlig, men vi bør se på hva vi eventuelt kan lære av andre land».

Ikke si som andre.

Norske elever scorer stabilt over tid. Litt bedre på lesing og problemløsing, litt dårligere enn snittet på matematikk og naturfag. Mindre effekt av sosioøkonomisk bakgrunn enn snittet i OECD, men en liten økning fra 2009 til 2012 i andelen med svake resultater.

Lærer og spaltist Unni Helland skriver i Dagsavisen at det er underlig av kunnskapsministeren å bekymre seg over at 30 prosent av alle elever på 8. trinn havnet på de to laveste nivåene på nasjonale prøver. «Da er det sterkt bekymringsfullt at ikke ministeren vet at prøvene er laget slik at 10 prosent skal plasseres på nivå 1 og 20 prosent skal havne på nivå 2. Jeg repeterer: Det er forhåndsbestemt at 30 prosent skal plasseres der de er plassert!»

En av tingene man lærer på skolen er jo for eksempel at alle ikke kan være over gjennomsnittet.

I Norge lærer vi mye på jobben. En mulig forklaring er at skolen nettopp utstyrer oss med evnen til å lære, en evne Ludvigsenutvalget sterkt vektlegger i sin analyse av framtidas kunnskapsbehov. Når vi måler voksnes kompetanse ligger nemlig Norge godt over gjennomsnittet i OECD. Også her er det likevel en bekymring at et stort antall scorer lavt (og de andre scorer desto høyere).

Skolen skal også romme alle. Og bidra til å redusere – ikke forsterke – sosiale forskjeller. Den største bekymringen vi bør ha for norsk skole, er hvor mange som faller av underveis. Frafallet fra videregående skole er for høyt og har vært det i mange år. De som ikke fullfører videregående opplæring har mye større risiko for å havne utenfor arbeidslivet.

Du må tenke sjæl.

I 2014 var 71 000 personer eller 7 prosent i alderen 15 til 29 verken i jobb eller utdanning, ifølge Arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk Sentralbyrå. To av tre i denne gruppen hadde i 2012 ikke fullført videregående.

Det er et utbredt oppfatning at årsaken til det høye frafallet er en for teoritung skole. Altså er svaret en mer praktisk yrkesopplæring og mindre andre fag. Det kan hende, men det er også langt fra hele sannheten. Mye tyder på at problemene starter lenge før videregående skole. Det krever evne til å fange opp flere, og antakelig også tid. Det er langt større grunn til å være bekymret for de som faller ut enn for det gjennomsnittlige norske PISA-resultatet.

Få debatter vekker mer følelser og engasjement enn skole. For det første fordi den er viktig: det er jo barna våre. For det andre fordi alle har gått på skolen selv, og dermed har en mening om saken. Skolen skal ruste barna våre til å lykkes i livet. Det er den norske modellen, og mye tyder på at akkurat det er en av skolens viktigste styrker. Men kanskje har vi i vår streben etter å bli like flinke som Sør-Korea og Japan i PISA-testene glemt det som virkelig er bra med norsk skole.

Finne’ræ jobb aleine.

Alle er for kunnskap. Men det må være den riktige kunnskapen. Ikke nødvendigvis den målbare. Og om skolegangen varer i ti, tretten eller atten år: Når du er ferdig, skal du fortsatt lære mer.

Tenke sjæl og mene. Måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

[1] Paulsen, Jan Merok (2016). Enhetsskolen:profesjonell autonomi under statlig overvåkning. Høyer, Hans Christian Kasa, Sjur Tranøy, Bent Sofus (Red.), Tillit, styring, kontroll. 4. s. 60-70. Universitetsforlaget.