Tider skal henrulle

På planeten «Korona» finnes det en menneskelignende art uten fortid, og knapt noen framtid. Arten er fanget i et nå, som ikke ser ut til å gå over med det første. Denne fjerne kloden er et sted uten historie, der få ser ut til å forstå at historien skapes likevel.

Vår verden minner litt om denne planeten for tida. Hos oss sier en fløy at alt vil bli annerledes. Den andre opplever epidemien som en slags pause, der alt har stoppet opp. Begge deler er selvsagt forståelig – ja, menneskelig. Men spiller ikke psykologien vår oss et puss her?

Det er som om vi har lukket vinduene, og har trukket for gardinene.

Sannheten er jo at historien ruller videre. Den kverner og kverner, og er både ustoppelig og kontinuerlig. Selv unntakstilstander har en fortid – og er i seg selv perioder der framtida skapes. Det hele er egentlig ganske åpenbart. Det skjer mer nå enn til vanlig. Om noe burde det få oss til å omfavne historitet som et grunntrekk ved tilværelsen. Paradokset er at vi ser ut til å slite med det akkurat nå når vi trenger det som mest.

Dermed faller ting lett i blindsonene, og vi blir dårligere rustet til å bedømme de reelle konsekvensene av det som foregår utenfor de daglige pressekonferansene om siste virusnytt. Noe vil selvsagt bli annerledes. Og noe vil også gli tilbake. Det avgjørende er hva som blir endret og hva som blir som før, og her har vi alle et ord med i laget. Nå bør flere snart også ta ordet i den debatten.

 

Samtale i et trangt rom

I norsk koronaoffentlighet er det heldigvis en visst rom for å diskutere nasjonale strategier for smittebegrensning og hvilket gjenåpningstidspunkt som er mest gunstig. Det er rom for kritikk av unnasluntrere og av dem som kritiserer unnasluntrerne i litt for harde ordelag. Det krangles om hytteforbudet, regjeringens unntakslover, smitteappen, tidspunktet for skolestart og støtten til næringslivet. I noen grad snakkes det også om hvilke muligheter krisen byr på, ikke minst i møte med klimautfordringene. Likevel er det som om ordskiftet pågår uten et helt grunnleggende premiss: At tider skal henrulle – nå, som før, som alltid.

Samtalen foregår dermed i et trangt og litt dunkelt rom. Det er som om vi har lukket vinduene på både for- og baksiden, og har trukket for gardinene. For vi har jo ikke helt tatt inn over oss hvilke farer som lurer, utover faren for overbelastning av helsevesenet og/eller en akutt økonomisk brems. Har vi egentlig spurt oss selv hva som skjer med alle de politiske, kulturelle og sosiale prosessene som pågikk da krisen rammet? Eller hva med konfliktene som dominerte nyhetssendingene i pre-korona-æraen, og som det nå er helt tyst om? Tror vi at de har blitt borte? Spør vi hva krisen gjør med dem?

Det kan se ut til at vi må være forberedt på en mer konfliktfylt verden.

Det er også gode grunner til å bekymre seg for det totale opphøret i trafikk på tvers av land og kontinenter. Forstår vi helt hva det innebærer at økonomier, som var filtret inn i hverandre på et utall måter, rives løs fra hverandre, eller at folk slutter å reise og at mange diplomater og korrespondenter kalles hjem?

Det kan se ut til at vi må være forberedt på en mer konfliktfylt verden etter epidemien, i verste fall med mindre kunnskap om det som foregår i andre samfunn. Ja, vi kan ikke en gang være helt trygge på at demokratiet vil stå like sterkt i Vesten framover. Nettopp dette er det at vi må vri hjernene våre rundt nå, selv om det altså er naturlig at rutene dogger ned, og at vi vender all vår oppmerksomhet mot den uhyggelige virusklumpen vi plutselig fikk i hendene.

 

Ren galskap?

Noen av de potensielt skadelige følgene av krisen er det mulig å skjelne allerede. Demonstrasjonene i USA de siste dagene er urovekkende. I et av landene som viruset har rammet aller hardest, stiller bevæpnede demonstranter opp foran en rekke delstatsforsamlinger. De krever å få livene sine tilbake. Og de krever å få kjøpe mer våpen. Selv om de kanskje ikke er fryktelig mange, har presidenten i Det hvite hus sendt dem utvetydige støtteerklæringer.

Ved første øyekast framstår dette som ren og skjær galskap. Skjønner ikke disse folkene at de utsetter seg selv og lokalsamfunnet for fare ved å stimle sammen? Og at det står om liv – ikke minst deres eget? Skjønner ikke presidenten at han leker med fyrstikker? Eller er det nettopp det han ønsker?

De langsiktige konsekvenser er det vanskelig å overskue, men dette kan åpenbart bli ganske skummelt.

Opptrinnene blir mer forståelig når man vet at de både springer ut av dype motsetninger som har vokst fram over tid og i stor grad handler om det kommende presidentvalget. Flere av statene det gjelder er vippestater, der utfallet kan bli avgjørende i november. Samtidig ledes en del av dem av guvernører fra det demokratiske partiet, noe både våpenentusiaster og Donald Trump ser det formålstjenlig å utnytte for å score politiske poeng.

Dette viser hvordan koronakrisen er i ferd med å øke spenningene i et USA som allerede er splittet mellom befolkningsgrupper som forakter hverandre inderlig. Det lover ikke godt for de neste månedene. De langsiktige konsekvenser er det vanskelig å overskue, men dette kan åpenbart bli ganske skummelt.

 

Snikinnføring av autoritært styre?

Det er verdt å merke seg er at de foreløpig nokså få demonstrantene som trosser rådene om sosial distansering tilhører Trumps mest trofaste skare. Dette stemmer overens med tidligere meningsmålinger som viste at det er forskjell på hvordan demokrater og republikanere vurderer nødvendigheten av å innføre strenge smittetiltak. (Nå er forskjellen mindre.) Trolig er det også snakk om mennesker som føler seg mer utsatt i møte med galopperende arbeidsledighet, enn i møte med pandemien. De har det neppe like lett som utdanningslagene på hjemmekontor.

Også i Brasil, der meldingene om virusets herjinger nå blir dystrere for hver dag, spiller en høyrepopulistisk president på motstanden mot smitteverntiltak i tilsvarende deler av befolkningen. Andre steder er det mer bekymringsfullt at demonstrasjoner nettopp ikke finner sted, selv når myndighetene forsøker å fatte udemokratiske og upopulære vedtak. Et problematisk, men relativt lite omtalt trekk ved smittevernet mange steder, er at forsamlingsfriheten, og dermed retten til å demonstrere mot politikk man finner uakseptabel, i praksis er svært begrenset.

Vi kommer nemlig ikke til å kunne gjenskape den normaliteten vi forlot da krisen slo inn.

Her hjemme i Norge er det nok ingen stor fare for at regjeringen skal misbruke krisen på denne måten, men nyheter fra andre land i Europa viser at også dette er et faktum allerede. Fra Polen kommer det meldinger om at den konservative regjeringen vil stramme inn abortlovgivningen, og i tillegg vil gjøre det ulovlig å drive seksualundervisning i skolen. Motstanderne av loven, som lyktes i å få den utsatt, mener regjeringen misbruker situasjonen.

I Ungarn uthules demokratiet ytterligere mens Viktor Orbán tilraner seg noe som minner om diktatorisk makt. I Italia har mafiaen rykket inn, særlig i de sørlige delene av landet, for å tuske til seg noen av krisemidlene. I tillegg tilbyr den lån til konkurstruede bedrifter, utvilsomt i håp om å få et sterkere fotfeste senere.

 

Ingen «retur til normaliteten»

Man kan også gjøre følgende tankeeksperiment: Dersom den norske regjeringen ikke hadde gått tilbake på sitt eget forslag til kriselov, men snarere radikaliserte den, og vi i tillegg hadde hatt en slappere opposisjon; hadde vi da møtt opp foran Stortinget i en massedemonstrasjon? Eller hva om kompensasjonsordningene vi fikk på plass ikke hadde vært så romslige for vanlige folk? Ville vi protestert i samlet flokk?

Poenget er slett ikke å hevde at tiltakene som er knesatt burde vært droppet. I krisetid kan det noen ganger være nødvendig med en politikk som begrenser våre muligheter til å protestere og slik sett tøyer og bøyer på demokratiet. Problemstillingen gjelder også smittevernappene som nå lanseres i en rekke land. Hvor streng overvåkning av våre bevegelser og kontakter er vi villige til å tåle, ikke bare nå, men i månedsvis, kanskje i flere år framover?

 

 

Det avgjørende er at vi må være fullstendig klar over at alt dette skjer nå. Vi må ha på plass en sterk demokratisk beredskap og trå til når det ikke lenger finnes saklig grunnlag for alle rådene, forbudene og inngrepene i den personlige friheten.

At veien ut av krisen ser ut til å kunne bli lang, er i seg selv en viktig årsak til at vi bør stålsette oss. Vi kommer nemlig ikke til å kunne gjenskape den normaliteten vi forlot da krisen slo inn, men vil etablere en ny normalitet der i alle fall noen av dagens politiske utviklingstrekk blir med på lasset. Ja, faktisk er vi nå i ferd med å skape denne nye normaliteten, enten vi liker det eller ikke. La oss ikke gjøre det i blinde.

 

Opprørene som forsvant

Vi må anerkjenne at koronakrisen vil få varige følger, og at noen av dem kan være økt splittelse i mange samfunn og mindre demokratiske styreformer. I tillegg er det mange saker – ja, ofte dype konflikter – som vi nå helt har sluttet å følge med på, men som jo ikke har forsvunnet av den grunn.

Tenk bare et halvt år tilbake, på alle de debattene som utspilte seg da. En del av dem vil neppe forsvinne fra radaren, som klimaspørsmålet eller spørsmålene om migrasjon rundt Middelhavet. Men hva med de mange politiske og sosiale opprørene som fant sted, og som preget overskrifter verden over? Hva med protestene mot pensjonsreformen i Frankrike, opprøret i Hong Kong, demonstrasjonene i Chile og Irak, for bare å nevne noe?

Når et samfunn går i lock down, legges det et lokk på så godt som enhver politisk og sosial protest.

Her er det nå nesten helt stille. Visste man ikke bedre, var det nærmest som om disse kampene aldri fant sted. Men det gjorde de. Ja, noen av dem finner fortsatt sted. Når et samfunn går i lock down, legges det et lokk på så godt som enhver politisk og sosial protest, men grunnlaget for protestene blir jo ikke borte av den grunn.

Når nasjoner lukker seg inne i seg selv, blir det bare lettere å misbruke makt, mens det blir vanskeligere å appellere til verdenssamfunnets samvittighet, mobilisere støttespillere i andre land og skape en internasjonal opinion. Også dette er en del av den historien vi sammen skaper nå.

 

Økt stormaktsrivalisering

I tillegg kommer selvsagt den økonomiske krisen. Inntil nylig snakket vi ganske mye om de politiske følgene av økt arbeidsledighet og mer usikre forhold på arbeidsmarkedet. Ikke minst så dette ut til å være en viktig erkjennelse ti år etter finanskrisen. Selv frykt for tap av inntekt, livsmening og sosial status kan være nok til å gi økt oppslutning til ulike protestbevegelser, særlig på høyrepopulistisk side. Vi tror vel ikke på alvor at det vil bli annerledes når vi i dag står foran den dypeste økonomiske krisen siden 1930-tallet? Da er det forstemmende at dette ikke lenger utgjør noen substansiell del av samtalen.

Når vi får den akutte pandemifasen på avstand, men fortsatt vil slite med de økonomiske ettervirkningene, er det slike forhold som vil kunne medføre en ytterligere skjerping av den politiske situasjonen i mange land. I tillegg kommer muligheten for økte spenninger mellom land. Like lite som konflikter innad i enkeltland, forsvinner den sikkerhetspolitiske rivaliseringen på grunn av viruset. Snarere kan flere aktører nå se sitt snitt til å utnytte situasjonen.

Noen av utslagene er så parodiske at de kan være vanskelige å tro på dem, men de er faktisk sanne.

Det har for eksempel kommet en rekke meldinger om forsøk på påvirkning, propaganda og falske nyheter. I tillegg foreligger det en helt reell fare for at supermaktenes gjensidige økonomiske avhengighet blir mindre. Skjer det, kan veien til krig kortes ned.

Det er heller ingen tvil om at enkelte ledere, når de møter kritikk for måten de har håndtert viruset på, tyr til nasjonalistisk retorikk og en klarere opptegning av fiendebilder for å avlede oppmerksomheten og samle folk mot en ytre motstander. Igjen er dette noe vi ikke uten videre kan bli kvitt så snart denne krisen «går over». Den gjør nemlig ikke det – i alle fall ikke uten å sette varige spor etter seg.

 

Velkjente konfliktlinjer

For til slutt å vende tilbake til den mer akutte situasjonen: På tross av appeller om samhold og solidaritet, en sterk vilje til dugnadsinnsats og enkeltmenneskers offervilje for fellesskapets beste, bærer krisen i seg motsetninger som kan legge seg oppå allerede eksisterende skillelinjer. Faren for dette øker når folks tålmodighet svinner hen.

I USA ser nettopp dette ut til å skje. Her er noen av utslagene så parodiske at de kan være vanskelige å tro på dem, men de er helt sanne. Ved siden av Trumps egne tweets, kan blant annet hans økonomiske rådgiver Stephen Moore nevnes. Han sammenlignet nylig protestene mot koronatiltakene med Rosa Parks antirasistiske protestaksjon på en buss i Montgomery, Alabama i 1955.

Man kan ikke helt utelukke at det finnes en viss glede over å rette pekefingeren mot hovedstaden.

Vi trenger ikke å bevege oss så langt hjemmefra for å se tegn til at kriseforståelsen varierer med gruppetilhørighet. I Norge er vi heldigvis ikke i nærheten av situasjonen i USA, men det er tegn til at by/land-dimensjonen aktiveres, og til at det finnes en del stereotype oppfatninger der ute.

Ikke minst gjelder det i forlengelsen av bråket om hytteforbudet, «søringkarantene», forslaget om å isolere hovedstden fra resten av landet og enkelte bilder fra Grünerløkka i Oslo. Selv om man sikkert kan ha en saklig debatt om effekten av ulike tiltak, kan man ikke helt utelukke at det også finnes en viss glede over å rette pekefingeren mot arrogante storbyfolk i noen grupper.

 

Store politiske følger

Er det ytterligere én ting som bør trekkes fram, må det være nettopp faren for at krisen skal tydeliggjøre til dels store forskjeller i livsstil og verdisystemer på tvers av moderne stammetilhørigheter. De som i størst grad opplever seg rammet av at utelivet og kulturlivet i storbyene stenges ned, og kanskje også er mest bekymret over at det vil bli umulig å reise i lang tid, møter ikke akkurat full forståelse for de ofrene de nå føler at de gjør. Når de det gjelder i tillegg bor i epidemiens episentre, og i mange land har endt opp med å spre smitte til andre områder, oppstår økt fare for konflikter.

Hvorvidt slike forhold faktisk får politisk betydning, er foreløpig uklart. Kanskje balanseres de ut av andre faktorer, samtidig som krisen er av et så stort omfang at de offisielle tiltakene ender opp med å få tilstrekkelig oppslutning til å dempe både spredningen og spenningene.

Her kommer også de politiske følgene til å bli enorme.

I Norge, og også i et land som Storbritannia, ser dette ut til å være tilfellet, mens det i USA og Brasil er mye mer sannsynlig at koronakrisen skjerper en allerede ganske skarp situasjon.

Uansett virker det nå nødvendig å slå fast at det ikke kun er helsemessige og økonomiske konsekvenser vi bør legge merke til i koronaens lange slagskygge. Her kommer også de politiske følgene til å bli enorme. Foreløpig aner vi bare konturene av hva de vil være, men vi gjør nok lurt i å begynne å tenke på det.

Det er med andre ord på tide å forberede hjemreisen fra planet Korona.