Tilbake til fortiden i ruspolitikken

«Deler av ruspolitikken har feilet». Ordene kommer ikke lenger fra hardbarkede aktivister, men fra vår egen helseminister, Jan Christian Vestre. Han har helt rett. Bakgrunnen for utsagnet er at Norge setter stadig nye rekorder i overdosedødsfall.

Bare i fjor døde 363 mennesker av overdose. Det er en skam og en sosialpolitisk skandale. Og det burde få alle med ansvar for ruspolitikk til å revurdere gamle tenkemåter.

Dessverre er det ikke nytenkning som preger landets politikk på dette området. Tvert imot preges det av stadig nye forsøk på å gjenta fortidens feil.

I juni mottok justisministeren utredningen fra det såkalte Rushåndhevingsutvalget. Det handlet om hvordan politiet og rettsvesenet skal møte folk som kan ha kommet i skade for å bruke illegale rusmidler.

For nå gjelder det å slite nok til å slippe straff.

Bakgrunnen er usikkerhet. Riksadvokaten grep i sin tid inn etter at det kom for en dag at politiet i en årrekke har brukt altfor inngripende verktøy mot rusbrukere som de ikke har hatt hjemmel for. Både Politidirektoratet og politisk ledelse i Justisdepartementet har beklaget dette.

Premisset om at ruspolitikken ikke skal endres lå fast i oppdraget fra regjeringen. Oppgaven var derfor på mange måter å finne tilbake til metoder som påtalemyndigheten selv har gått bort fra.

Ikke overraskende svarte Rushåndhevingsutvalget med å ville gjøre de ulovlige virkemidlene lovlige. Rushåndhevingsutvalgets fikk også i oppdrag å lage en juridisk definisjon av rusmiddelavhengighet. Det gjorde de ikke. I stedet overlater de jobben til domstolene.

Disse utgangspunktene bør justeres kraftig gjennom den politiske behandlingen. Alternativet er å gå tilbake til fortiden. Og det på et område hvor resten av verden, store deler av vår egen befolkning, og dessuten de fleste unge politikere tenker helt annerledes.

Det er absurd når politikerne har vedtatt en rettstilstand der folk må stå overfor domstolene og argumentere hardt for at de virkelig er ille ute.

For nå gjelder det å slite nok til å slippe straff.

Jeg har vanligvis sans for min navnebror, Trygve Slagsvold Vedum.

For ungdom foreslås det å gå i motsatt retning. De skal straffes strengere enn voksne, uten av det finnes faglig belegg for at det vil hjelpe. En kan lett se for seg hvilke konsekvenser det vil ha for tilliten til rettsvesenet.

Det er etter hvert mange skrekkeksempler, som jenta på 15 år som skulle anmelde et voldtektsforsøk, og i stedet endte opp med bot for hasjrøyking.

Dette er konsekvensene av dagens politikk. «Vanlige folk» mister tilliten til storsamfunnets evne til å beskytte dem mot voldtekt, fordi de har gjort noe som i stadig flere land er både lovlig og regulert.

For i svært mange land går ruspolitikken i en mer pragmatisk retning. Hos vår viktigste handelspartner, Tyskland, ble cannabis i april lovlig. Det vil bety at salget blir trygt og regulert, og dessuten skaper skatteinntekter for landet.

I USA, vår sikkerhetspolitiske garantist i NATO, er det en naturlig del av Demokratens valgkamp at de jobber for regulert salg av cannabis, slik det er allerede er i mange delstater. I juni benådet guvernøren Wes Moore, i delstaten Maryland 175 000 marihuana-dømte.

Nederland har hatt en annen politikk i en årrekke. Portugal avkriminaliserte besittelse og bruk av narkotiske stoffer allerede i 2001.

Dette er ikke et felt som kler lettvint populisme.

Ingen av disse landene er perfekte. Men at ruspolitikken der skaper mindre lidelse og stigmatisering, er hevet over enhver tvil.

Dessuten, der de klarer å gjennomføre regulering, er det et kraftfullt grep mot de kriminelle nettverkene som har stor interesse av at så mange rusmidler som mulig skal forbli ulovlige. Salg av cannabis alene utgjør sannsynligvis et marked på over to milliarder kroner bare i Norge.

Det er som at vi har gitt en minibank til de mest kyniske kriminelle. Det er den mest effektive måten vi kan sende unge folk fra familier med dårlig råd og utfordrende bakgrunn inn i vinningskriminaliteten på.

Det er et stort tankekors at i en tid hvor kriminelle gjenger er et økende problem, så opprettholder vi en politikk som disse gjengene tjener grovt på.

Jeg har vanligvis sans for min navnebror, Trygve Slagsvold Vedum. Men når han fremstiller det som om valget for norsk ungdom står mellom en sjokoladeplate og en stripe kokain på lørdagskvelden, kjenner jeg et stikk i hjertet.

Kanskje det er fordi jeg kommer fra Bergen nord, og har sett hva både rus og feilslått ruspolitikk kan gjøre med folk. Flere av de jeg vokste opp med er ikke her lenger. De er borte. Døde av overdose.

Spørsmålet er ikke lenger om Norge skal gå i front for sosial reform på et livsviktig område.

Dette er ikke et felt som kler lettvint populisme.

Hvis vi fortsetter på det sporet vi er på, vil norske ungdommer fremdeles kunne kjøpe omtrent det de vil, 24 timer i døgnet, i et anarkistisk og uregulert marked. Av kriminelle.

Med en økende regulert og kontrollert politikk i landene rundt oss, kan regjeringens risikere det motsatte av det de håper på. Nemlig at Norge blir en frihavn for kriminelle nettverk.

Med andre ord det stikk motsatte av hva som gjør alkohol og tobakkspolitikken vår bra. At den er regulert. Faglig fundert. Lovlig og trygg innenfor rimelighetens grenser, for et stoff som er både svært sterkt og helseskadelig. Men likevel en del av samfunnet og kulturen vår.

Spørsmålet er ikke lenger om Norge skal gå i front for sosial reform på et livsviktig område. Spørsmålet er om vi skal være de siste som står igjen på perrongen, eller om vi skal komme oss på toget før stasjonen forfaller.