Tre nøtter for en bedre klimapolitikk

Bruddet i forhandlingene om klimaforliket var kanskje ikke uventet. Det er bare uker siden Stortinget landet den betente saken om elektrifisering av Melkøya. Den avslørte hvor splittet partiene på Stortinget er i klimapolitikken.

Opposisjonspartiene, utenom Høyre og Venstres Ola Elvestuen, ønsket egentlig å stanse elektrifiseringen av Melkøya i sin nåværende form, men gikk til slutt sammen om et omforent forslag, med anmodning om at regjeringen «skulle se etter alternativer til elektrifiseringen av anlegget på Melkøya».

Bak forslaget lå det vidt forskjellige motiver og ønsker. Rødt, SV, og KrF ville droppe elektrifiseringen, og heller kutte utslippene med karbonfangst og lagring (CCS) i tillegg til havvind. Klimahensyn veide tyngst for MDG, som opprinnelig ville stenge ned hele gasskraftverket. På motsatt kant ønsket FrP å utvide gasskraftverket uten elektrifisering, og for all del unngå at produksjonen stanser.

Men tall på papiret løser lite hvis de ikke også blir enige om hvordan målene skal nås.

Saken om Melkøya viser at interesser og mål spriker i alle retninger. Dette var så langt unna et klimaforlik man kan komme.

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen tok initiativ til et bredt forlik i Stortinget, slik at norsk klimapolitikk får forutsigbarhet og bred politisk forankring. Bakgrunnen er at regjeringens klimamelding kom før påske. Og nå skulle Stortinget bli enige om noen felles mål for klimapolitikken, men diskusjonene har alt brutt sammen. Klimapartiene MDG, SV og Venstre gikk på spørsmålet om det skal settes et eget utslippsmål for Norge.

Men tall på papiret løser lite hvis de ikke også blir enige om hvordan målene skal nås. Skal vi få en tydelig og forutsigbar klimapolitikk, må tre nøtter knekkes:

 

1. Veldig mye av teknologien er umoden

Mye teknologi, som hydrogen og CO2-fangst og lagring, er ikke ferdig utviklet. Av de ti viktigste klimatiltakene i Norge som Miljødirektoratet presenterte i januar, baserer halvparten seg på bruk av umoden teknologi, viser en ny rapport.

Umoden teknologi refererer til teknologi som ikke er fullt utviklet, utprøvd eller kommersialisert. Det betyr at den er preget av usikkerhet, begrenset praktisk erfaring, og mange uløste utfordringer. Innslaget av umoden teknologi er drøye tre ganger så høyt i industri og energiforsyning som i andre sektorer. Dermed er risikoen for skrinlagte prosjekter og store kostnadsoverskridelser tilsvarende høy. WWF advarer mot å bli for teknologioptimistiske, og frykter at det kan bli uforholdsmessig dyrt.

Klimapolitikken kan ikke bygges på luftslott.

Umoden teknologi trenger drahjelp i form av garantiordninger og støtte. Det vil måtte koste. Men på sikt må det være et krav at prosjektene skal være lønnsomme. Klimapolitikken kan ikke bygges på luftslott.

Et grep ville være å øke CO2-avgiften. Det ville gjøre klimavennlige alternativer mer attraktive. For næringslivet vil forutsigbare rammebetingelser veie tungt, noe som taler for at partiene bør bli enige om en felles politikk.

---

Les også: Å bremse på klimaomstilling er det siste vi bør gjøre i en stadig mer utrygg verden.

---

 

2. Letingen etter olje og gass i nye områder

Stortinget har nylig vedtatt å starte forberedelser til 26. konsesjonsrunde, som åpner for leting etter olje og gass i nye, umodne områder – særlig i Barentshavet. Dette har igjen utløst klare fronter mellom partiene.

Økt oljevirksomhet og åpning av nye områder kan dermed bli konsekvensen dersom høyresiden vinner valget.

FRP vil «drill, baby drill», de vil åpne nye områder, også i Barentshavet og områder nær Russland. De er også villige til å vurdere oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe), Barentshavet nord, Møreblokkene og Jan Mayen. De vil ha dynamisk iskant og økt petroleumsaktivitet. Det er de aller fleste andre partier sterkt imot. Økt oljevirksomhet og åpning av nye områder kan dermed bli konsekvensen dersom høyresiden vinner valget.

Hensynet til sårbar natur og livet i havet tilsier at det er uforsvarlig. Planer om leting i nye områder er ekstra problematisk fordi teknologien for rensing er så umoden.

 

3. Forurenser betaler og prising av natur

Den store vinneren i Melkøya-saken er Equinor, som selv hadde brukt milliarder på prosjektet. Ved at staten nå går inn med midler, får Equinor stor drahjelp for videre utvikling i nord.

Hvis oljebransjen trenger mer kraft, må de selv bygge den ut og selv betale for fangst og lagring av CO2, krever nestleder i SV Lars Haltbrekken. Det er ikke urimelig. Prinsippet om at forurenser betaler er et prinsipp som er godt etablert.

Skal politikerne få folk flest med seg, må klimapolitikken være tydelig, rettferdig og gjennomførbar.

I Klimameldingen er det også foreslått et nytt virkemiddel: naturprising. I dag verdsettes naturinngrep til null – 0 – kroner i budsjettene. Med en pris på natur ville man måtte regne inn kostnaden ved at store områder i Finnmark brukes til vindmøller for å hente opp mer olje og gass. Ved å prise naturinngrep vil også alternative løsninger, som karbonfangst, få bedre relativ lønnsomhet.

Melkøya ble et av de mest upopulære energiprosjektene i nyere tid. Skal politikerne få folk flest med seg, må klimapolitikken være tydelig, rettferdig og gjennomførbar. Klimaforliket var en mulighet til å få på plass felles politikk. Norge må balansere behovet for kraft mot hensynet til natur og våre klimaforpliktelser. Det er krevende, ikke minst fordi partiene må legge partipolitiske kjepphester til side og vise lederskap. Selv om det er valgkamp.