Tre ting vi kan lære av streiken

Streiken løste seg kjapt. Og LO fikk gjennomslag for sitt viktigste mål: bedre råd for de mange, ikke for de få. Til tross for kort prosess sitter vi igjen med tre viktige lærdommer fra streiken.

1) Streiken viste betydningen av frontfagsmodellen. Det er ikke slik at lærere, sykepleiere og hele resten av laget som driver velferdssamfunnet, kommer dårlig ut av at konkurranseutsatt sektor forhandler først.

Det handler om makt. Det er brysomt for både NHO og oss andre når offentlig sektor streiker. Hvis barnehager og skoler stenger, rammes det helt grunnleggende i samfunnet.

Det er høy organisasjonsgrad og streikemakt som ligger til grunn for LOs innflytelse.

Men det er ikke den typen streik som tvinger NHO tilbake til forhandlingsbordet i løpet av fire dager. Det skjer når LO tar ut ansatte i industribedrifter, og store penger kommer i spill. Da blir plutselig bildeler som skal til kontinentet liggende. En smelteverksovn som har enorme kostnader å sette i gang igjen står i fare for å bli kald. Laks blir stående i lastebilen. De som eier bedriftene, taper penger.

Når konkurranseutsatt sektor streiker blir det derfor dyrt, også for de rike og mektige. Det er ikke sånn at LO blir invitert til forhandlingene med NHO fordi eiersiden tenker det er hyggelig.

Det er høy organisasjonsgrad og streikemakt som ligger til grunn for LOs innflytelse. Det er også grunnen til at organisasjonsgrad og fordeling henger tett sammen. Motsatsen er USA, hvor grotesk rikdom lever side om side med tragisk fattigdom. En streik som den vi var vitne til i forrige uke, kunne aldri skjedd der. Den kunne dessverre heller aldri skjedd i mange land sør i Europa. Der er de gode til å brenne bildekk, men dårlige på lønnsoppgjør.

Det som skjedde i forrige uke, var at folk som ville kommet greit ut av oppgjøret streiket for de med minst fra før.

2) Verdien av solidaritet på tvers av yrkesgrupper. Det som skjedde i forrige uke, var at folk som ville kommet greit ut av oppgjøret streiket for de med minst fra før. Betydningen av dette kan knapt undervurderes, for det handler kort og godt om hvilket samfunn vi vil være. Som Jonas Bals skrev interessant om samme kveld som steiken var over: «I mange land har de sterkeste gruppene i stedet valgt å hegne om seg selv, og latt andre seile sin egen sjø. Det gikk bra en stund, helt til gulvet forsvant også under dem.»

3) LO er på offensiven. Det kan bety et taktskifte for arbeiderbevegelsen. Kraften i at elektrokjemisk industri og eldreomsorg står sammen, har blitt bevist. De grunnleggende motsetningene i samfunnet er blitt tydeligere, og denne uken i april har vært en stor skolering i hvor viktig det er å organisere seg. Det forbauser meg sterkt om ikke det blir en ganske kraftfull feiring når LO når en million medlemmer. Det er et sterkt lag som kan fortsette å jobbe for mindre forskjeller, anstendige lønninger og arbeidsplasser i hele landet.

Hele poenget med den norske lønnsdannelsen er at arbeidstagerne får sin rettferdige og rimelige andel av verdiskapningen.

Til slutt kan en merke seg at det er dumt å lekke skisser fra riksmekleren. Det fikk en kraftigere rekyl enn man hadde forventet, og økte bare kampviljen blant de steikende. Partiet Rødt har fått en lærepenge. Det var ikke smart å legge skylden for en arbeidskonflikt på regjeringen. Fagorganisasjonene er for det første selvstendige demokratiske organisasjoner. For det andre handler det om fordeling. Hvis regjeringen skulle kjøpt partene ut av streiken, ville det vært en gavepakke til kapitaleierne. Hele poenget med den norske lønnsdannelsen er at arbeidstagerne får sin rettferdige og rimelige andel av verdiskapningen. Det bør komme i form av lønn, ikke offentlige ytelser.

Men viktigst står de tre store lærdommene: Frontfagsmodellens kraft. Solidaritet på tvers. Og fornyet selvtillit i fagbevegelsen. Det er ikke så verst, en uke før 1. mai.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen, 24. april 2023.