Trollmenn og profeter

Samtidig som verden høsten 2019 er preget av massive klimamarkeringer, leser jeg et av de mange intervjuene med en finansanalytiker under overskriften:

« – Det er høy risiko for at dette går galt».

Der er faktisk ikke miljøet han snakker om, men aksjemarkedet.

«Vi tåler ikke særlig dårligere økonomisk vekst i verden», sier sjefsstrateg Peter Hermansen til Dagens Næringsliv.

Det er to virkeligheter som her kolliderer. Hensynet til arbeidsplasser, inntekter og aksjemarkeder står mot miljø, natur og en begrenset global oppvarming. Kort sagt støter økonomi mot økologi – hvis det da ikke skulle finnes en magisk vei rundt dette tilsynelatende uløselige problemet. Denne veien rundt er frikoblingen, altså vekst uten miljøslitasje. Spørsmålet er om ikke frikoblingen er en behagelig illusjon.

Det finnes flere grunnleggende motsetninger i klima- og miljødebatten. Den ene er om individet skal ha ansvar, eller om man kan fly til syden, spise sin biff og satse på business as usual mens staten, politikere eller systemet ordnet opp – eller om vi som individer i demokratiet faktisk har et ansvar.

Tanken om at vi burde redusere forbruket, blir fortsatt betraktet som temmelig sekterisk, bakstreversk og fremfor alt virkelighetsfjernt.

En annen motsetning er om problemene skal løses gjennom fortsatt vekst, eller vi faktisk må tenke nytt om vårt forbruk. Dette er en debatt som også skiller ulike segmenter i miljøbevegelsen, og som for alvor kom til overflaten ved Brundtlandkommisjonens rapport i 1987. Rapporten var klar på at «tiden for en kursendring er inne».

Det var dog snakk om en kursendring innenfor kjente rammer, og statsminister Brundtlands eget mantra i den hjemlige politikk var da også stø kurs, og et premiss for rapporten var at økonomisk vekst ikke var problemet, men løsningen.

I sin bok The Wizard and the Prophet fra 2019, får den amerikanske journalisten og forfatteren Charles C. Mann på elegant vis fram den grunnleggende motsetningen mellom disse to perspektivene ved å flette biografiene til William Vogt og Normann Borlaug sammen. De to mennene møttes aldri fysisk, i alle fall ikke i noen diskusjon ansikt til ansikt, men de refererte stadig til hverandre som representanter for et forfeilet syn.

I Vogts øyne var Borlaug og hans disipler forskere på villstrå. De hadde forledet seg selv og samfunnet med sin grenseløse optimisme på vitenskapens vegne. Borlaug, på den andre siden, betegnet Vogt og hans likemenn som svermeriske treklemmere og luditter. Ludittbegrepet har siden festet seg som merkelapp på teknopessimisme og fremskrittsmotstand. (Opprinnelsen er en sosial bevegelse ved samme navn, anført av Ned Ludd, som kjempet mot innføring av nye maskiner i tekstilindustrien i Storbritannia tidlig på 1800-tallet).

Vogt-siden, altså profetene, for å fortsette med Manns terminologi, var strengt tatt ikke teknologi- og fremskrittsmotstandere i denne forstand. Poenget deres var snarere at fremskrittet måte underordne seg naturens lover og bæreevne. Borlaugs leir var på samme vis ikke mot natur, selvfølgelig, men de anså at den var til for å brukes og beherskes.

Dette handler nemlig ikke bare om klimagasser, men om menneskehetens kumulative fotavtrykk på en planet som ikke lenger tåler vekten av det.

Dels representerer Vogt-siden og Borlaug-siden dermed forskjellige syn på teknologiens muligheter, men ulikheten stikker også dypere enn som så. I konflikten mellom de to oppstår det et sprik i livssyn og verdier. For trollmennene dreier det hele seg også om menneskets mål og mening: Vi skal videre, videre, videre. Profetene legger på sin side større vekt på mykere verdier i livet, og erkjenner at naturen selv har en verdi og en moralsk status.

Er det mulig i dag å si at én av sidene i denne debatten har rett og den andre feil? Trollmennene har brakt verden framover, det er udiskutabelt. Samtidig har multiplikatoreffektene – altså det økende antallet mennesker ganger det (også) økende forbruket til hver enkelt – ført oss inn i dagens uføre.

Tanken om at vi burde redusere forbruket, blir fortsatt betraktet som temmelig sekterisk, bakstreversk og fremfor alt virkelighetsfjernt. Siden vekst har vært en suksessoppskrift så langt i vår historie, synes det for mange overilt å kaste dette på båten til fordel for et vagt alternativ som er mot vekst, og verken ga penger i kassa eller arbeidsplasser.

Annonse

Virkeligheten er imidlertid en ganske annen i dag enn bare for 20 år siden. De fleste veksttilhengere vil imidlertid hevde at veksten som skal komme, ikke bare vil være fundamentalt annerledes enn den som har vært, men også representere selveste løsningen på den kommende omstillingen. Den vil være en grønn vekst som gir penger i kassa uten å bidra til CO₂ i atmosfæren. Det er imidlertid et selvbedrag å tro et denne virkeligheten er rett rundt hjørnet.

Elektrifisering, batterilagring, CO₂-lagring, biodrivstoff og vindmøller er bare så vidt ute av startgropa. Solceller har kommet noe lengre, men teknologiutviklingen går allikevel for langsomt til at den skal kunne redde veksten og gjøre den bærekraftig innenfor det korte tidsvinduet vi har til rådighet. I tillegg er det mer i spill her enn myndigheter og andre så langt har lagt inn i sin forståelse av «det grønne skiftet».

Dette handler nemlig ikke bare om klimagasser, men om menneskehetens kumulative fotavtrykk på en planet som ikke lenger tåler vekten av det.

Nettopp dette ble klart uttrykt av FNs naturpanel ved lanseringen av hovedfunnene innenfor artsmangfold våren 2019. Naturmangfoldpanelet (IPBES) ble etablert som en parallell til FNs klimapanel, men med vern av verdens naturmangfold som mandat. Da rapporten ble offentliggjort, vakte det berettiget oppsikt at det sto så dårlig til med arter og natur. Også årsakene til at det har blitt slik – overhøsting og ødeleggelse av leveområder, samt konsekvensene det leder til for helt sentrale økosystemtjenester, som karbonbinding og pollinering – ble lagt merke til.

Støre måtte nærmest stå skolerett for «å ha skapt uklarheter» om oljeindustriens framtid.

Den kanskje mest radikale konklusjonen som naturpanelet selv kom med, gikk imidlertid under radaren. Rapporten peker nemlig på befolkningsvekst og konsum som den bakenforliggende årsaken til både arealtap, klimaendringer, forurensing og overfiske, og sier i klartekst nettopp dette: Vi må forlate ideologien om evig, økonomisk vekst.

Som alle vet er dette lettere sagt enn gjort. I tillegg til den psykologiske appellen som ligger i tanken om stadig framgang, har vi også fått et økonomisk system som krever evig vekst. Dette pyramidespillet finansieres med økologiske lån fra kommende generasjoner. Dermed er det dobbelt vanskelig å se for seg et alternativ. Argumenter for vekstbegrensning er belemret med negative begreper som stagnasjon, resesjon, nedgang – ord som i den senkapitalistiske kulturen, også for oss i finansverdenens randsoner, framstår som lite attraktive.

Her er et betydelig kommunikasjonsproblem. Ingen har helt lykkes med å selge inn (!) en kul, grønn framtid der vi kan skru ned den daglige tredemøllen noen knepp slik at det også blir tid til å leve litt ved siden av.

Det er all grunn til å ønske ny teknologi velkommen, og det er ingen tvil om at det er det er store effektiviseringsgevinster å hente, men omstillingene går for langsomt. Det er bare å lese IEAS-prognoser om man skulle tro at det fossilfrie samfunnet er rett rundt hjørnet. Dessuten dreier vår overskridelse av planetens tålegrenser seg om veldig mye mer enn CO₂, og den underminering av naturgrunnlaget som nå foregår løses ikke ved quick fixes.

For økonomi er bare økonomi, mens økologi er politikk – og økologien er underordnet økonomien.

Dersom man virkelig skal forstå vekstens natur, og begrensninger, er Vaclav Smils monumentale og helt ferske Growth, boken å lese. Smil gjør seg ikke til dommer over verken trollmenn eller profeter, men han gjør det Trygve Haavelmo angivelig skal ha svart da han fikk spørsmål om hva han ville bruke tiden til dersom han fikk 15 minutter med verdens ledere:

«Jeg ville forklart de prinsippene for eksponentiell vekst». Intet tre vokser inn i himmelen, og all vekst krever en viss form for materielle ressurser.

Det er formidable motkrefter for de som spør om økonomisk vekst virkelig være det overordnede premiss for all politikk. Uten å insinuere at Jonas Gahr Støre er noen profet i denne betydning, har han vist ikke bare evne til å tenke nytt, han har også vist motkreftenes bare ved å antyde at Oljefondet også kan være et politisk redskap.

En samlet oljenæring, med finansministeren og statsministeren i spiss, rykket ut mot disse kjetterske tankene. Noen husker sikkert også den selsomme opplevelsen da Støre, i en visjonær tale til AUF i 2014, ga signaler som bare kunne oppfattes som at Arbeiderpartiet endelig ville tenke nytt om oljepolitikken og erkjenne at også Norge måtte være innstilt på at noen av våre fossile reserver måtte bli liggende.

Støre måtte nærmest stå skolerett for «å ha skapt uklarheter» om oljeindustriens framtid.

Det var Frps linje om full gass som var ansvarlig politikk. Et bredt styringsparti må imidlertid sjonglere mange slags egg. Det Støre stanget mot her, var selveste Virkeligheten, eller Realismen, slik den ennå forstås i norsk politikk. Da fondets uttrekk fra rene kullselskaper omsider ble vedtatt etter lang tids tautrekking det var med en ettertrykkelig presisering av at det kun lå finansielle vurderinger bak dette, ikke miljømessige.

For økonomi er bare økonomi, mens økologi er politikk – og økologien er underordnet økonomien. Bærekraft er vel og bra – så lenge det ikke koster noe eller truer veksten.