Donald Trumps tilhengere angriper Capitol Hill
FOTO: AP Photo/Andrew Harnik

Trump har ikke skapt seg selv

Det vi ser i Washington D.C. nå kommer ikke ut av ingenting. Det har en historie som kan og bør spores.

Det siste døgnet kommer til å bli skrevet om i årene som kommer. Den kanskje mest symboltunge bygningen i det vestlige demokratiet, den amerikanske kongressen, er altså stormet. Folk er blitt skadet, og drept. Hvis vi skal kunne trekke frem et eneste lyspunkt, må det være at verden har fått en slags endelig sjokkbevis på hva trumpismen innebærer. I kjølvannet av forakt for sannhet og demokrati kommer bøllenes enevelde.

I kjølvannet av forakt for sannhet og demokrati kommer bøllenes enevelde

Politiske bevegelser opptrer aldri i et vakuum. Det som spiller seg ut i Washington disse dagene er en konsekvens mange måneder med konspirasjonsteorier fra Trump om valgjuks. Men det er også en konsekvens av manglende motstand mot Trump fra republikanerne og alle deres allierte. En bølle blir kun sterk hvis folk heier på ham eller ikke har ryggrad til å gjøre motstand. Det gjelder i skolegården, og Trump har tatt det samme prinsippet inn i toppen av geopolitikken.

Men er Trump noe helt unikt, som kun kan forstås som et fenomen for seg selv?

Det ville i så fall vært imot de fleste politiske tyngdelover. Det er to hovedelementer som kan hjelpe oss til å forstå fenomenet Trump: Langvarig forakt for sannheten, og hvordan dyp økonomisk ulikhet forer sinne. La oss fokusere på det første her.

Hvis man ser på amerikanske valgkamper, har de lenge vært skitne. Det fins en stor forskningslitteratur på den giftige miksen av negativ kampanje, et polarisert medielandskap og manglende evne til tverrpolitisk samarbeid som preger amerikanske «campaigns», og har gjort det i tiår.

Er Trump noe helt unikt, som kun kan forstås som et fenomen for seg selv? Det ville i så fall vært imot de fleste politiske tyngdelover

I 2004 reiste jeg og min gode venn Christoph Fielder rundt omkring i USA med et prosjekt vi kalte «America vs. America.» Dette var valgår, og bakteppet var Irak-krigen og den voldsomme motstanden mot Bush-administrasjonens politikk i disse fire første årene.

Vi hadde, som mange andre, vært med å demonstrere mot invasjonen av Irak. Demonstrasjonene mot denne krigen var de største verden har sett noen gang. I Roma alene gikk tre millioner mennesker i gatene, det står i Guinness rekordbok. Et estimat er at vinteren 2003 så gikk 36 millioner mennesker i ca. 3000 protester mot krigen i Irak. Alle som har sett konsekvensene av USAs folkeretsstridige invasjon, vet nå at de som protesterte hadde rett.

Invasjonen av Irak er den kanskje største geopolitiske katastrofen i vår tid. Det er vanskelig å se for seg dagens konfliktbilde i Midtøsten, fremveksten av IS, Irans nye rolle, og kollapset i Syria med flyktningkrise uten denne krigen.

Opptakten til Irak-krigen var et forvarsel om det angrep på sannheten som Trump har videreutviklet til sin politisk metode

Hvorfor har denne snart 20 år gamle historien relevans i dag?

Jo. Opptakten til Irak-krigen var et forvarsel om det angrep på sannheten som Trump har videreutviklet til sin politisk metode. Og den ekstremt skitne valgkampen mot John Kerry som fulgte, endret amerikansk politikk og politisk tekning for alltid.

Da jeg var med og banket på dører for Obama i 2012-valgkampen, traff jeg naturlig nok mange aktive Demokrater. De driver heller ikke akkurat engleaktige valgkamper, for å si det sånn. Jeg spurte hvordan de kunne lage så voldsomme valgkampvideoer som for eksempel «Mitt Romney killed my wife» Svaret kom kontant: «We will never be swiftboatet again.»

Med dette mente demokratene at republikanerne, med Karl Rove som sjefstrateg, hadde satt en standard for negativ kampanje som gjorde det umulig for dem å ikke angripe tilbake.

Jeg spurte hvordan de kunne lage så voldsomme valgkampvideoer som for eksempel «Mitt Romney killed my wife»

Det skjedde blant annet gjennom tv-snutten der John Kerry, som jo var en dekorert krigshelt ble angrepet for manglende mot i kampanjen Swift Boat Veterans for Truth. Kerry, som i motsetning til George W. Bush hadde vist ekte mot, ved å først verve seg til Vietnam-krigen, og deretter bli en del av anti-krigsbevegelsen var altså den som ble fremstilt som en feiging. Og det var oppspinn. Men det var effektivt.

«Swift-boating» er nå å finne som begrep i både Oxford and American Heritage Dictionaries, og forklares som et urettferdig eller usant politisk angrep.

Trump har drevet swift-boating siden han entret den politiske scenen. Han har bare drevet det i mye større skala enn noen før ham. Men hvis scenen ikke hadde vært beredt, så kunne han ikke gjort det han har gjort.

Enda mer alvorlig er er det selve sannheten har blitt angrepet, og i stor grad borte, i amerikansk politikk.

Hvis scenen ikke hadde vært beredt, så kunne ikke Trump gjort det han har gjort

Dette la blant annet grunnlaget for Irak-invasjonen. Colin Powels villedet FNs sikkerhetsråd i opptakten til krigen. Han har selv senere beklaget, men skaden var allerede gjort. Både i øyeblikket, og det har lagt føringer for ettertidens politikk.

Har vi noen eksempler på hvordan de tenkte rundt sannhet og politisk kommunikasjon den gangen, tidlig på 2000-tallet? Et eksempel er en viktig artikkel av Ron Suskind, en prisbelønnet politisk journalist. Han beskrev tidlig kjernen i virkelighetsoppfatningen i Bush-administrasjonen i de første årene.

Bakgrunnen var at Suskind hadde skrevet en artikkel som Det Hvite Hus ikke likte., og ble kalt inn på teppet av en «senior advisor» (Det ble senere ble klart at var Karl Rove, men han ble ikke identifisert i artikkelen den gangen).

Les dette, over 15 år gamle sitatet. Fra før Trump, og før Obama:

«The aide said that guys like me were »in what we call the reality-based community,» which he defined as people who »believe that solutions emerge from your judicious study of discernible reality.» I nodded and murmured something about enlightenment principles and empiricism. He cut me off. »That’s not the way the world really works anymore,» he continued. »We’re an empire now, and when we act, we create our own reality. And while you’re studying that reality — judiciously, as you will — we’ll act again, creating other new realities, which you can study too, and that’s how things will sort out. We’re history’s actors . . . and you, all of you, will be left to just study what we do.»

Litt enkelt sagt, fikk Suskind altså beskjed om at virkeligheten ikke var noe som eksisterte, det var noe som ble skapt. Av politikerne. Denne tenkningen, denne innstillingen: at du kan utforme politikk uten å lytte til fakta, uten å konsultere ekte kunnskap, var allerede da en sentral del av republikansk politisk metode.

Suskind fikk altså beskjed om at virkeligheten ikke var noe som eksisterte, det var noe som ble skapt. Av politikerne

Trump plukket ganske enkelt opp hansken, og gjorde den til en stor klubbe mot den globale offentlige samtalen. 30 000 ganger har han løyet ved sin tid med makten.

Godt hjulpet av at sosiale medier i mellomtiden er blitt den viktigste informasjonskanalen i verden.

Så skal det legges til: Dette ville aldri vært mulig hvis det ikke var for at USA de siste 40 årene har utviklet seg til et stadig mer urettferdig samfunn. De rike er blitt super-rike, mens svært mange vanlige folk sliter stadig mer med å klare seg.  I et land der politisk makt er desverre ofte er til salgs til høystbydende, og i stor grad bidar til at de rike får enda mer penger og enda mer makt. Det som skjer nå handler også om ting som er langt unna de vanvittige hendelsene vi ser i Washington: det handler om fordelingspolitikk, fagforeningsknusing, og mange, mange andre politiske veivalg.

Dette ville aldri vært mulig hvis det ikke var for at USA de siste 40 årene har utviklet seg til et stadig mer urettferdig samfunn

Men det handler også om dette som også våre egne politikere må ta inn over seg: Det finnes en sannhet. Og ord, også usanne ord,  fører til handling. Det gir oss et stort ansvar når vi bruker den viktigste av alle friheter, nemlig ytringsfriheten.

Den friheten har Trump og hans allierte republikanere misbrukt på det groveste.