Trump-hviskeren

NEW YORK: Miller minner om en type fra politikkens ytre høyre fløy som er mer vanlig å se i Europa enn i USA: ung, sleip, velkledd – ja, til og med en smule jålete.

Han er en dreven provokatør, og hans brennheite retorikk rettet mot innvandrere og flyktninger – «We’re going to build that wall high and we’re going to build it tall!» – får Trump-tilhengerne til å gå helt bananas. En av teoriene hans som skaper mest jubel, er påstanden om at innvandrere vil smitte amerikanere med fæle sykdommer.

Miller omtaler seg selv som en patriot.

Miller spiller på Trumps verste instinkter: den aggressive sjåvinismen, det hevnlystne hatet mot liberale og fiendtligheten mot minoriteter. Millers partiskhet er ekstrem. For å sitere ham selv: «De som er imot Donald Trump er ansvarlige for alt som er feil med USA i dag!» Det kan faktisk hende han mener det også.

Det som er så pussig med Miller er, blant annet, det tilsynelatende paradokset mellom synet hans på innvandrere, flyktninger og minoriteter, og hans personlige bakgrunn. Miller er selv etterkommer av jøder som kom til USA etter å ha fluktet fra pogromene i Hviterussland. Han vokste opp i California. Foreldrene hans var demokrater.

Les også Ian Buruma om machopolitikk. 

Men allerede på videregående leste han høyreekstreme tekster (anti-våpenkontroll magasiner og liknende) og har siden den gang knyttet seg til ideologer med ideer som ofte er vanskelig å skille fra antisemittisme. Trumps tale i anledning Holocaust-minnedagen i fjor unnlot å i det hele tatt nevne jøder, og noen hevder at Miller var forfatteren bak talen.

Det som er uvanlig er det å være jødisk og nativist (i det minste utenfor Israel).

Miller omtaler seg selv som en patriot. Det er selvsagt ikke uvanlig at jøder er amerikanske, franske, britiske, russiske eller til og med tyske patrioter. Det er heller ingenting som strider imot at jøder kan være politisk konservative. Margaret Thatcher tilsatte flere jøder i viktige posisjoner, noe som utløste den tidligere statsministeren Harold MacMillans spydige kommentar om at Thatchers kabinett inneholdt «more Old Estonians than Old Etonians».

Trump har flere jøder med på laget sitt enn Miller også. Trump utnevnte Gary Cohn som direktør for Det nasjonale økonomiske råd i USA, og ga Steven Mnuchin jobben som finansminister. Ingen av dem er nativister – det vil si forkjempere for «etniske» amerikaneres forrang i samfunnet. Cohn truet med å trekke seg da Trump forsvarte voldelige rasister i Charlottesville, Virginia i fjor.

Og i år trakk han seg faktisk, men det var i protest mot innføringen av tariffer på stålimport. I likhet med Mnuchin er Cohn tilhenger av lave skatter og uhemmet frihandel. (Jared Kushner kan holdes utenfor i denne sammenhengen ettersom den eneste grunnen til at han har innpass i Det hvite hus er ekteskapet til Trumps datter, Ivanka.)

Emigrasjon, som ofte har vært ufrivillig, har vært jødenes skjebne siden det åttende århundret f.kr.

Det som er uvanlig er det å være jødisk og nativist (i det minste utenfor Israel). Den tyske avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung rapporterte nylig at en rekke jøder har meldt seg inn i det innvandringskritiske partiet Alternative für Deutschland (AfD). Mange av dem synes å være av russisk opphav.

En overdreven frykt om at muslimene er i ferd med å ødelegge Vesten, synes å være hovedgrunnen til at de beveger seg mot alternativet på ytre høyre. Miller plages av en liknende dommedagsvisjon. Og han er ikke alene: Kasinomagnaten og Trump-tilhengeren Sheldon Adelson, blant andre, slutter seg til.

Men det fins gode grunner til hvorfor jøder i diasporaen vanligvis ikke blir nativister. Nativistbevegelser som argumenterer for privilegier knyttet til blodsbånd og territorier, har utelukkende vært dårlig nytt for minoriteter, særlig jøder, og skapt den type voldsutøvelse som førte Millers oldeforeldre på flukt.

For noen er det forvirrende at antisemitter har anklaget jøder både for å være arketypiske kommunister og arketypiske kapitalister. Historisk sett har de fleste jøder, som typisk bodde i fattige landsbyer, vært ingen av delene.

Men appellen i venstrepolitiske ideer for jødiske intellektuelle er ikke akkurat vanskelig å forstå. Karl Marx selv hadde et håp om at etniske og religiøse skillelinjer ville bli ubetydelige når alle lands arbeidere forente seg. Og Voltaire, som var ingen jødevenn, bemerket en gang om børsen i London at «her handler jøder, muslimer og kristne med hverandre som om de var av samme tro, og bruker ordet ‘vantro’ kun om folk som går konkurs …» Kapitalisme krysser som kjent grenser.

En skepsis mot nativistiske holdninger kommer av en lang og blodig historie.

Emigrasjon, som ofte har vært ufrivillig, har vært jødenes skjebne siden det åttende århundret f.kr. Åpne samfunn, religiøs toleranse og frihet til å forflytte seg har vært sjeldne privilegier. Derfor har steder som Amsterdam, og til og med USA, hatt en historisk appell.

Dette forklarer hvorfor amerikanske jøder fortsatt i stor grad stemmer på Det demokratiske partiet i USA – også da de begynte å bli mer velstående. Norman Podhoretz, en konservativ amerikansk akademiker, skrev boka Why Are Jews Liberals? Han stilte seg undrende til hvorfor, slik hans konservative likemann Milton Himmelfarb formulerte det, «jøder har samme lønninger som kristne, men stemmer som latinamerikanere».

Les Ian Buruma om Steve Bannon. 

Men dette er slettes ikke forbløffende. En skepsis mot nativistiske holdninger kommer av en lang og blodig historie. Og nå underbygger det en voksende skepsis blant amerikanske jøder til staten Israel. For også i Israel er nativisme, som prioriterer jødenes rettigheter på bekostning av muslimenes, i full blomst.

Selv om Israels statsminister Benjamin Netanyahu påberoper seg Holocaust når det passer ham, befinner han seg ideologisk sett nærmere fanatiske evangeliske kristne og høyreekstreme nativister, som hans ungarske motpart, Viktor Orbán, enn han gjør flesteparten av jødiske amerikanere.

Det forklarer også hvorfor Miller framstår som en pussig skrue.

Dette forklarer, til tross for mye snakk om jødiske lobbyer i Washington, hvorfor de fleste jøder vil fortsette å stemme mot Trump, selv om han er en nesten slaveliknende tilhenger av den israelske regjeringen og har en åpent fiendtlig holdning til palestinerne. Det forklarer også hvorfor Miller framstår som en pussig skrue.

Under feiringen av det jødiske nyttår, Rosh Hashanah, sist måned avfeide Millers forhenværende rabbiner, Neil Comess-Daniels, Millers politiske ståsted som «fullstendig uforenelig med alt jeg vet om jødedommen». Ikke vet jeg om den jødiske teologien støtter en såpass bastant påstand, men følelsene hans er i det minste tydelige.

Da William Kristol, en nykonservativ kommentator som tidligere flørtet med høyreekstremismen, uttrykket avsky mot Trump, kalte David Horowitz, en av Millers mentorer, Kristol for en «vantro jøde». Sigmund Freud ville nok ha kalt dette «projisering».

Fenomenet går faktisk enda lenger tilbake, i hvert fall, til den babylonske Talmud, som advarte: «Ikke plag din nabo med dine egne mangler».

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)

Copyright: Project Syndicate, 2018.
www.project-syndicate.org