Trusselen fra digital propaganda

Norge går til valgurnene 9. september for å stemme i lokalvalget. I Danmark har statsminister Lars Løkke Rasmussen skrevet ut til valg til Folketinget 5. juni. I alle EUs medlemsstater er det valg til Europaparlamentet 23.-26. mai.

Dette er bare noen av valgene som står på trappene i Europa i 2019, i tillegg kommer valg i Spania, Belgia, Polen og Portugal, for å nevne noen. Felles for dem alle er trusselen fra «computational propaganda» eller det jeg her kaller digital propaganda.

Forfatterne konkluderer med at digital propaganda er ett av de mektigste nye verktøyene mot demokratier.

Digital propaganda blir av Samuel C. Wooley og Philip N. Howard beskrevet som «bruken av algoritmer, automatisering og menneskelig kuratering på en målrettet måte for å distribuere misledende informasjon over sosial media-nettverk» (min oversettelse).

Hensikten er å manipulere opinionen på ulike plattformer og nettverk, og på lengre sikt endre folks meninger og handlinger. Wooley og Howard har skrevet boken «Computational Propaganda: Political Parties, Politicians and Political Manipulation on Social Media», som tar for seg utbredelsen av digital propaganda i ni land: Russland, Ukraina, Canada, Polen, Taiwan, Brasil, USA, Kina og Tyskland.

Den digitale propagandaen utarter seg forskjellig i disse landene, men noen fellestrekk går igjen: organiserte troll-kampanjer og omfattende spredning av falske nyheter og desinformasjon fra automatiserte kontoer (bots) eller falske kontoer, utført av statlige aktører eller private grupperinger. Forfatterne konkluderer med at digital propaganda er ett av de mektigste nye verktøyene mot demokratier.

EU har uttrykt tydelig bekymring for økningen av desinformasjon og propaganda-aktiviteter fra Russland.

Denne helgen kunne New York Times rapportere at konstellasjoner av nettsider og sosial media-kontoer knyttet til Russland og ytre høyre-grupper, sprer desinformasjon i Europa, oppfordrer til splid og forsterker mistillit til etablerte partier.

Allerede i 2014 identifiserte World Economic Forum «the rapid spread of misinformation online» som en av de 10 største globale utfordringene. Mye tyder på at EU tar budskapet i boken og flere lignende rapporter på største alvor.

EU vurderer den russiske desinformasjonen så problematisk og aggressiv at de laget en nettside EU vs. Disinformation i 2015. Hensikten er å “bedre kunne forutse, adressere og respondere på pro-Kremlin desinformasjon” (min oversettelse).

EU har uttrykt tydelig bekymring for økningen av desinformasjon og propaganda-aktiviteter fra Russland, som har til hensikt å vedlikeholde eller øke russisk innflytelsen, svekke og splitte EU.

På lignende vis ble den ukrainske nettside StopFake lansert i 2014 for å bekjempe desinformasjon fra russiske aktører og andre. StopFake er en organisasjon som jobber for å forhindre falsk informasjon om hendelser i Ukraina, og ifølge denne organisasjonen er hensikten bak Russlands informasjonskrig å skremme opponenter, styrke Russland-tilhengerne og å fremtvinge kursendring.

Russiske myndigheter og media er kjent for å forvrenge fakta slik at de passer inn i deres narrativ.

Analytikeren Ben Nimmo har identifisert fire taktikker i russisk propaganda, eller det han kaller anatomien i Russlands informasjonskrig: De fire D’ene – Dismiss, Distort, Distract, Dismay (på norsk: avvis kritikerne, forvreng fakta, distraher oppmerksomheten fra de viktige sakene og skremme publikum).

Kritikk av Russland blir avvist, enten ved å nekte for at en hendelse har funnet sted eller ved å rakke ned på de den som kommer med påstandene. Russiske myndigheter og media er kjent for å forvrenge fakta slik at de passer inn i deres narrativ.

Tilsvarende er russerne kjent for å distrahere oppmerksomheten bort fra russiske aktiviteter og deres alliertes ved å plante beskyldninger andre steder. Sist, men ikke minst er skremsler en viktig del av Russlands bevæpnede informasjonskrig. Skremsler om utplassering av missiler eller atomkrig.

EU har satt i gang flere store prosjekter, blant annet en egen Aksjonsplan for å adressere trusselen fra desinformasjon, og for å trygge frie, rettferdige og sikre valg i Europaparlamentet. I oktober 2018 signerte Facebook, Twitter og Google en «code of conduct» – eller adferdskodeks – for å redusere spredningen av desinformasjon på deres plattformer. Blant annet forpliktet plattformene seg til å:

• Stanse annonsepenger til kontoer og nettsider som sprer desinformasjon, tilby annonsører passende sikkerhetsverktøyer og informasjon om nettsider som sprer desinformasjon
• Tilbyr åpenhet om politiske annonser og gjør en innsats for å avdekke saksbasert annonsering
• Ha åpne retningslinjer på identitet og bots (automatiserte kontoer), og gjøre en innsats for å stenge falske kontoer
• Tilby informasjon og verktøy for å hjelpe folk til å ta informerte valg, og tilgjengeliggjøre tilgang til ulike perspektiver av offentlig interesse, samt fremheve troverdige kilder
• Tilby personvern-tilpasset adgang til data for forskere for å undersøke og bedre forstå spredning og påvirkningen fra desinformasjon.

EU-valget om to uker er en viktig indikasjon på hvor robust valgsystemet egentlig er. Selv om digital propaganda tilsynelatende ikke er et stort problem i Norge, så skjer det her også, som da Politiets sikkerhetstjenestes (PST)  bekreftet en russisk påvirkningskampanje mot Nobelkomiteen i 2015.

Det er nyttig å ha slike advarsler i bakhodet når Norge snart går inn i valgkampmodus.

I flere år har PST uttrykt bekymring for politisk påvirkningsarbeid fra fremmede stater i sine trusselvurderinger. Det kommer klart til uttrykk i PSTs trusselvurdering for 2018:

“I tillegg forventer vi at enkelte lands tjenester ved behov vil forsøke å påvirke ordskiftet og beslutninger i konkrete saker. Dette kan skje gjennom styrte informasjonsoperasjoner, gjennom sosiale medier eller bevisste lekkasjer til norske eller internasjonale mediekanaler. Gjennom slike operasjoner vil en fremmed stat kunne utnytte og forsterke en allerede eksisterende misnøye eller uenighet. Målsettingen kan være å skape mistro til offentlige uttalelser og til media, og svekke tilliten til myndighetene og deres legitimitet.

I tillegg vil fremmede stater kunne skape splid og polarisering i enkeltsaker, og på denne måten støtte egne interesser i sakene. Dersom norske beslutningstakeres oppfatninger påvirkes eller endres som følge av fordekte informasjonsoperasjoner, vil dette først og fremst innebære en svekkelse av vår evne til å ivareta nasjonale interesser. Over tid vil slike operasjoner, som har som mål å bidra til konflikt og politisk polarisering, kunne svekke tilliten til politiske prosesser og undergrave vår evne til å ta gode beslutninger og håndtere kriser.”

Mye tyder på at plattformer som Facebook må endre seg hvis demokratiet skal overleve sosiale medier.

Slik kan vi oppsummere PSTs beskrivelse av informasjonspåvirkning i korte trekk:

• skape mistro til myndigheter og informasjon
• skape splid og øke konflikt
• svekke tillit og legitimitet til myndigheter
• svekke evne til å ta beslutninger

Det er nyttig å ha slike advarsler i bakhodet når Norge snart går inn i valgkampmodus. Da er det ekstra viktig å utøve digital kildekritikk når vi leser informasjon som ser ut som nyheter i sosiale medier. Spørsmål vi bør stille er: Hvem er opphavet til informasjonen? Er kilden til å stole på? Er informasjonen nøyaktig eller har den en tendens? Er bildet eller videoen troverdig eller er det tatt ut av kontekst?

Algoritme- og nettverksbaserte teknologiselskaper som Facebook og Youtube har viste seg å være svært effektive spredere av digital propaganda. De mange avsløringene av manipulert og forfalsket informasjon spredt til store menneskemengder i sosiale medier, har gjort at kravene mot disse selskapene øker.

Mye tyder på at plattformer som Facebook må endre seg hvis demokratiet skal overleve sosiale medier.