Tukling og tvil

Den siste tiden har det rast en debatt om menneskeverd og funksjonshemning. Utgangspunktet var et intervju der stipendiat Aksel Braanen Sterri forsøkte å begrunne hvorfor det kan være riktig å abortere fostre med psykisk utviklingshemning.

Det utløste en retorisk skyttergravskrig som blant annet inkluderte politianmeldelse for hatytringer, at en politiker fra et regjeringsparti ville gi Sterri yrkesforbud og – forutsigbart nok – beskyldninger om ideologisk slektskap med nazismen.

Et sorteringssamfunn som vårt må tåle å snakke om prinsippene som ligger til grunn for det.

Sterri burde utvilsomt ha formulert seg mindre kluntete, noe han selv har erkjent. Når det er sagt, er det synd at debatten til de grader sporet av.

Et sorteringssamfunn som vårt må tåle å snakke om prinsippene som ligger til grunn for det, ikke minst når vi vet at nye teknologier for å «forbedre» mennesker er under utvikling.

I intervjuet gir Sterri uttrykk for et transhumanistisk tankegods som jeg også selv øser av i mitt virke som fremtidstenker. Fremtidstenkning handler nemlig sjelden om å spå konkrete hendelsesforløp, og svært ofte om å definere et mulighetsrom for plausible fremtidsbilder. Da er et radikalt og (relativt) faktabasert tankesett som transhumanismen nyttig.

Vi trenger sårt til tanker som kan røske oss ut av dagens olje- og eldrebølgespor.

Det er verdifullt når man skal definere yttergrensene for mulighetsrommet, ikke minst i et land der et prognosedokument med det ufrivillig komiske navnet Perspektivmeldingen setter dagsorden for mye av debatten om fremtiden. Vi trenger sårt til tanker som kan røske oss ut av dagens olje- og eldrebølgespor.

 

Hva er transhumanisme?

Transhumanismen er ikke en enhetlig ideologi eller filosofisk retning så mye som en intellektuell og kunstnerisk bevegelse. Som navnet antyder, er fellesnevneren et ønske om transformasjon av mennesket, fra vår nåværende eksistens til en som av og til kalles «den posthumane tilstand».

Det er kontroversielt nok å ta til orde for å bruke tilgjengelig teknologi for å gi oss sunnere og sterkere kropper, høyere intelligens og mye lengre (kanskje til og med evig) liv. Men det som provoserer mest er nok ideen om at mennesket kan og bør forbedres, at et langt liv og høy intelligens objektivt sett er å foretrekke. I intervjuet med Sterri kom dette synet til uttrykk i uttalelsen om at «de som har Downs vil aldri kunne leve fullverdige liv».

Slike utsagn underbygger bildet av transhumanismen som en nerdefilosofi som vil tvinge livets mangfold og nyanserikdom inn i en gold teknologisk tolkningsramme. Det hjelper ikke akkurat at profilerte transhumanister som Aubrey de Grey og Ray Kurzweil også selv ofte fremstår som aggressivt unyanserte. Jeg ble for eksempel selv æreskjelt av førstnevnte da jeg antydet at en levetid på «bare» 85 år også kan ha verdi.

Transhumanismen har ikke noen politisk slagside.

Samtidig foregår det en bred debatt om etiske og sosiale problemstillinger blant andre transhumanistiske tenkere. Et aktuelt eksempel er den kanadiske science fiction-forfatteren Cory Doctorows roman Walkaway. Den drøfter, på inngående vis, de politiske og sosiale konsekvensene av livsforlengelse og 3D-printing i en fremtid der økonomiske forskjeller og sosialt utenforskap har løpt løpsk.

Doctorow er en markant venstreaktivist, noe som er en påminnelse om at transhumanismen ikke har noen politisk slagside. Det er lett å identifisere retten til å forbedre egen kropp med et liberalistisk grunnsyn, men retningen omfatter alt fra sosialdemokrater (som Sterri) og miljøforkjempere til politisk konservative og seksuelle aktivister.

 

Vårt pågående transhumanistiske prosjekt

Et argument som ofte dukker opp hos transhumanistene, er at menneskeforbedringsprosjektet i realiteten har foregått i lange tider. I filosof Ole Martin Olsens essay om transhumanisme sies det slik: «Én ting vi bør huske på, er at transcenderende teknologier som sådan ikke er noe nytt, for vi har allerede implementert flere slike teknologier.» I Olsens øyne er selv skriftspråket og tallsystemet slike «radikale oppfinnelser som har forbedret de intellektuelle kapasitetene våre enormt».

Den industrielle revolusjon transformerte ikke bare samfunnet vi lever i, men også menneskene i det.

Olsens poeng underbygges av utviklingen de siste to hundre årene. Den industrielle revolusjon transformerte ikke bare samfunnet vi lever i, men også menneskene i det. Dagens nordmann er høyere og kraftigere enn sitt motstykke fra 1817. Hun lever betydelig lengre, føder friskere barn og utsettes for langt færre fysiske og psykiske traumer. Og ikke minst: Hun har en bedre hjerne.

Siden 1817 har vi gjort slutt på feilernæring og bunnløs fattigdom i Norge, to faktorer av avgjørende betydning for hjernens utvikling. Trygge oppvekstvilkår, utdanning fra tidlig alder og fri tilgang til kunnskap og kultur er faktorer som ytterligere forbedrer vår intellektuelle kapasitet (jamfør den mye omtalte Flynn-effekten).

Nå kan det selvsagt innvendes at det er forskjell på «menneskeforbedring» som bivirkning av sosial utvikling og et målrettet forsøk på å oppnå det samme. Vi har nok av historiske eksempler på hvor galt det kan gå når samfunn forsøker å skape «det nye menneske».

På den annen side: Det pågående forbedringsprosjektet ruller videre, og vi ser flere tegn til at det er i ferd med å skyte fart. Som denne nyheten fra Kina: Myndighetene i Beijing vil gjøre øya Hainan i Sør-Kinahavet til en økonomisk sone med fokus på helseturisme.

Hainan føyer seg inn i et globalt mønster der helseturisme er i ferd med å bli storindustri.

Hainan har ifølge kinesisk presse perfekte forutsetninger: Et tropisk klima, badestrender og turisthoteller, en internasjonal flyplass og nærhet til Guangdong-provinsen, et teknologisk sentrum i verdensklasse. Samtidig har Kina et åpnere forhold til bruk av genteknologi og roboter enn europeiske land, og står foran en eldrebølge som vil skape et gigantisk marked for aldersutsettende og livsforlengende teknologi.

Hainan føyer seg inn i et globalt mønster der helseturisme er i ferd med å bli storindustri. I en slik fremtid vil ikke lokale lover hindre europeere i å ta ny og radikal helseteknologi i bruk. Får de det ikke her i Vesten, vil de som har penger fly til Hainan, Delhi eller Bangkok.

Etter flere tiår med stagnasjon har også forskningen på bruk av genteknologi på mennesker nå tatt seg opp igjen. Ikke minst skyldes dette CRISPR, en molekylær «oppskrift» på å endre på arvestoff raskere, billigere og tryggere enn tidligere.

Tidlige forsøk tyder på at CRISPR kan bli svært effektivt mot kreft og virus som HIV. Hvis dette holder stikk, vil det bane vei for å behandle en rekke arvelige sykdommer og funksjonshemninger.

Genmedisin og annen helseteknologi kan allerede i dag øke livskvaliteten og forlenge gjennomsnittlig levealder med flere år. I løpet av hundreåret er det mulig at vi også blir i stand til å designe barn med høyere intelligens og bedre motstand mot sykdom. Livet vil kanskje kunne forlenges med tiår eller hundreår.

Transhumanister spiller to viktige roller i disse debattene. For det første formidler de forskning som tidligere ble sett på som esoterisk, og derfor havnet under medieradaren. For det andre tar de seg tid til å drøfte konsekvensene av teknologi som ofte er på et svært tidlig stadium.

Dermed stiller de spørsmål som kan vise seg å bli høyst aktuelle i fremtiden. Et par eksempler følger.

 

Bør høyere intellektuell kapasitet være et samfunnsmål?

Vi bruker stadig mer av våre liv på utdanning, og alle er enige om at veksten i fremtidens arbeidsmarked vil komme i kompetansekrevende yrker. Livslang læring er blitt vår tids mantra.

Problemet er bare at det ikke passer for alle. Sosialt utenforskap i vår tid handler vel så mye om kognitiv kapasitet som om etnisitet og klasse. Er du flink til å lese, rask til å lære og har gode abstrakte problemløsningsevner, er verden din. Er du derimot praktisk anlagt, sliter med lærevansker eller er kognitivt hemmet, henvises du til et arbeidsmarked som har krympet i lange tider og som nå står overfor storstilt robotisering.

Mange vil aldri kunne hevde seg i konkurranse med stadig mer intelligente maskiner.

Den økende interessen for borgerlønn avspeiler med andre ord en brutal realitet: Mange vil aldri kunne hevde seg i konkurranse med stadig mer intelligente maskiner.

Transhumanismens alternativ til å la millioner drive dank for statens regning er å øke menneskets intelligens, fortrinnsvis langt ut over dagens nivå. Oppgraderbare datamaskiner skal møtes med oppgraderbare mennesker.

Her er det åpenbar fare for at vi utvikler et syn på intelligens som kan skape nye former for kognitivt utenforskap. På den annen side viser erfaringen at vi nesten alltid velger å ta i bruk teknologi som øker vår egen eller våre barns livskvalitet. Hvordan ville dagens debatt ha sett ut hvis alternativet til å føde barn med alvorlige psykiske utviklingshemninger ikke var abort, men helbredende genterapi?

 

Bør vi ha en politikk for livsforlengelse?

I Arbeiderpartiets siste partiprogram står det: «Vi lever stadig lenger. Det betyr at mange eldre kan leve flere gode år som pensjonist, hvor de kan og vil delta og bidra.»

Dette er en vanlig måte å beskrive vår økende levealder på: En positiv bivirkning av velstandsveksten som samfunnet må sette inn tiltak for å møte.

Mange transhumanister ser det annerledes. For dem er et langt liv med god helse vitenskapens største gave til menneskene, og det er ingen grunn til å stoppe her. Vi bør arbeide for å øke levealderen drastisk, og om mulig tilby folk det nærmeste vi kan komme evig liv i fysisk form.

Dersom vi mener at muligheten til å leve et liv i overensstemmelse med egne ønsker og evner er en viktig verdi, vil et lengre liv være av det gode. Man får sjansen til å starte på ny frisk og rette opp feila fra i går, ikke bare én men mange ganger.

Stadig flere eldre bruker de ekstra årene de har fått til å realisere seg selv.

Dette er en trend vi allerede ser i dag. Stadig flere eldre bruker de ekstra årene de har fått til å realisere seg selv: Spille en mer aktiv rolle i familiens liv, ta seg en utdannelse, flytte til utlandet og starte på nytt eller finne seg en kjæreste på nettet.

Jeg hadde for eksempel en nabo som da han var 75 fant ut at han kjedet seg. Han omskolerte seg til aksjemegler og jobbet som det til han var 90. Hadde helsen holdt, kunne han utvilsomt ha fortsatt i sin andre karriere til han var 150 (om han ikke hadde omskolert seg igjen i mellomtiden, da).

Min nabos historie vil bli stadig vanligere, og det vil derfor være god samfunnsplanlegging å tenke gjennom de sosiale og politiske konsekvensene av et mulig gjennombrudd innen antialdringsmedisin.

 

Finnes det en grense for hvor mye vi kan «tukle med naturen»?

For en naturviter finnes det knapt noe mer paradoksalt enn argumenter basert på verdien av «naturlighet» i en verden som nå er gjennomført kunstig. Homo sapiens har tuklet med absolutt alt (ikke engang luften vi puster inn er uberørt).

Transhumanismens svar til dette blir godt oppsummert av den amerikanske fremtidstenkeren Stewart Brand: «We are as gods, and might as well get good at it.»