TV for kvinner og TV for folk flest

«Nobel er en TV-serie for mannlige soldater – og alle andre som eventuelt er interessert i sånt.» Tenk deg at den ferske og foreløpig voldsomt populære NRK-serien hadde blitt presentert på denne måten til sine potensielle publikummere.

«Dette er en serie for damer i 40-årskrisa – og andre som eventuelt er interessert», slik presenterte regissør Line Fougner selv komiserien «Best Før» med Linn Skåber i hovedrollen under Nordiske Seriedager nylig, et bransjetreff der man får en sniktitt på høstens seriesatsinger. Det føltes som om om temaet «latterlige kvinner i 40-årskrisa» var litt for flaut å snakke om på et seriøst bransjetreff med menn til stede. Det er jo tross alt bare en dameserie.

Det er som tatt ut fra en klein Libresse-reklame.

Som manusforfatter kan man la karakterene gjennomgå vonde og tøffe prøvelser, men aldri beskrive dem på en nedlatende måte, fikk jeg en gang høre. Men er det ikke nettopp slik man snakker om disse såkalte kvinnelige rollene og deres respektive serier og filmer? «Best Før» spiller på kvinnelige bekymringer, og den største krisa av dem alle: Når dama har blitt gammal og stygg. Tematikken i seg selv er det ikke noe galt med, problemet er at man markedsfører det som om det kun er for spesielt interesserte. Litt sånn pinlige 40-års-greier bare «oss kvinner» forstår. Det er som tatt ut fra en klein Libresse-reklame. Sleng på en harry kioskroman, og vi har snart utfylt stereotypien på klein og irrelevant fjollete dame som ingen burde se opp til. Hun skal vi bare le av, aldri med.

Ikke bare flaut

Serier med mannlige hovedroller, derimot, presenteres langt oftere til et bredt publikum. «Nobel», den kommende humorserien «Vikingane», samt nysatsingen «Valkyrien», har høye budsjetter, og markedsføres med sikte på et bredt publikum, mens de fleste serier med kvinnelige hovedroller, presenteres som «noe forbeholdt kvinner». Det får meg til å tenke på hvordan man har valgt å markedsføre den siste filmen om karakteren Bridget Jones – antakelig den første filmadaptasjonen om en fiktiv kvinne som er seg selv, og driter seg ut, men som allikevel blir elsket «just the way she is». Ikke bare av tilskuerne, men også av attraktive menn med status og høy utdanning. Men selv om karakteren burde være tiltalende og identifiserbar for både kvinner og menn i alle aldre, lagde Nordisk Film nylig et arrangement kalt «Ladies Night» i forbindelse med premieren på «Bridget Jones Baby», noe jeg stusset over. Hadde du laget et arrangement som het «Negroes Night» i forbindelse med premieren på «The Birth of a Nation»?

Det er ikke bare flaut, det er problematisk.

«Det som er flaut, er at denne typen rollelister er så fordømt vanlige. Til tross for en debatt som har pågått i filmmiljøet og i avisspaltene i flere år, så er vi fortsatt her. Kvinnelige skuespillere snakker om mangelen på gode og interessante roller nesten hver gang de blir intervjuet, og særlig når de når en viss alder, men lite har skjedd.» skrev Dagbladet-kommentator Marie Kleve den 29.september. Hun trekker frem lavbudsjettseriene «Skam» og «Unge Lovende» som til stadighet løftes frem som eksempler på at bransjen viser at de også klarer å lage TV-fiksjon med sterke jenteroller, og derfor burde de få fortsette med storsatsingene på den mannlige helten. Det er ikke bare flaut, det er problematisk.

Det hjelper ikke at man får flere kvinnelige hovedroller på TV, så lenge disse karakterene blir satset lite på, og forbeholdes kvinnelige tilskuere og unge alene. Når skal man som manusforfatter gidde å se de store sammenhengene? Hvilke signaler sender man ut til folk flest når mønsteret er så gjentakende, at man snart vet replikkene før de kommer? Den enorme mengden superbudsjetterte (super)heltfilmer som nærmest har tatt over hele kinoapparatet, med svimlende store markedsbudsjetter kan ikke ignoreres i denne sammenheng. Det hersker ingen tvil om hvem vi skal tilbe: Menn. Rettere sagt: Den mannlige helten. Han er idealet.

Problemet med macho-menn

En lei tendens som før var forbeholdt blockbustere fra statene, men nå hyppigere sees i norsk TV-satsing, er ideen om at protagonisten vi skal se opp til, som representerer idealet om hva en ekte mann er, er den macho soldaten eller eventyreren med lite personlighet og lite interessante replikker. Den hvite mannen redder kvinner og barn fra flodbølger (Bølgen), han redder uskyldige sivile, og/eller ofrer seg for fedrelandet (Nobel, Kongens Nei, Kampen om Tungtvannet, Okkupert), han rydder opp i kriminelle handlinger (Valkyrien, Nobel), eller han følger den viktige drømmen mens kona er hjemme (Kon Tiki). Generelt er han ofte opptatt med å redde andre fra et eller annet, mens kona er hjemme og venter. Kanskje hun gjør noe, men hun er aldri avgjørende, og ofte er hun med kun for å være støttespiller til mannen.

Generelt er han ofte opptatt med å redde andre fra et eller annet, mens kona er hjemme og venter.

Den hyppige forekomsten av «den macho heltemannen» er ikke bare en trussel for kvinnelige karakterer på skjermen, den snevrer også inn rollevalget for menn. Den gir signaler om hvilke karaktertrekk gutter og menn skal identifisere seg med. Han skal være en helt som handler aktivt, ikke i form av dialog, og han skal ikke være så eksentrisk. Hva er greia med all denne patriotismen og heltemotet forbeholdt menn? Står Forsvaret et sted i kulissene og spytter masse penger ned i kassa til NRK og NFI? Uansett. Det er forutsigbart og kjedelig – man undervurderer publikums vilje til å se noe annet.

Heldigvis har noen utfordra det eksisterende, gubbete blikket i norsk TV-fiksjon. I de tidligere nevnte og populære TV-seriene «Skam» og «Unge Lovende» finner vi komplekse kvinnelige hovedkarakterer som både er karismatiske og som får rom til å være snåle. Vi finner også mannlige roller med et mer normalt følelsesregister. De er ikke beint ut stereotype og macho fyrer.

Det er godt at vi har serier som kan utfordre, men det er ikke nok.

Det er godt at vi har serier som kan utfordre, men det er ikke nok. Vi trenger flere roller som er med på å speile nettopp det helt simple, menneskelige følelseslivet. Vi trenger hverdagshelten, uavhengig av kjønn, legning og utseende. Vi trenger komplekse roller som viser sårbarhet, har ulike kroppsfasonger, med helt normale yrker og problemer.

Et medietilbud for alle

Man sitter på en enorm makt som serieskaper når man velger hvem man vil gjøre til helter på TV, når man velger hvem som skal drites ut og hvem som ikke får være med i hele tatt. Dagens norske fiksjons-TV speiler overhodet ikke det mangfoldige samfunnet vi lever i. Vi presenteres ikke for nok interessante rollemodeller som kan bidra til å endre etablerte gammeldagse og diskriminerende holdninger blant folk i dagens samfunn. Kulturen kan velge å melde seg ut av samfunnet, men den kan også velge å være en del av samfunnsdebatten. Kulturen kan bidra til å øke vår toleranse for annerledeshet og styrke fellesskapsfølelsen.

Jeg lurer på når den norske komiserien om den kvinnelige, respekterte og morsomme hovedkarakteren i 40-åra kommer? En vi kanskje ser litt opp til. Når kommer serien om en innvandrer som ikke er tvunget inn i et kriminelt miljø for å overleve i det norske samfunn? Når kommer den lite actionfylte serien om en mann som ikke redder verden, men som er interessant for det?

Når kommer serien om en innvandrer som ikke er tvunget inn i et kriminelt miljø for å overleve i det norske samfunn?

Noen av de største dramaproduksjonene på tv kommer fra NRK. NRKs uttalte oppgave på deres nettsider er å «lage et bredt medietilbud for alle som bor i Norge». Så når skal NRK, og TV for øvrig, begynne å bryte med stereotypiene i norsk fiksjons-TV og virkelig satse på historiene som treffer alle?