Tysklands Europa

Angela Merkel er på vei ut av tysk politikk etter å ha dominert den i 16 år. Hvem vil ta opp kronen etter henne, og hvordan vil arvtageren stille seg til de geopolitiske spørsmålene Tyskland, og verden, står overfor i tiden fremover?

Merkel på vei ut

Merkel har sittet som forbundskansler siden 2005, og hun kommer til å etterlate seg et stort tomrom i tysk politikk etter valget til høsten.

Men som den britiske tysklandskjenneren Hans Kudnani nylig påpekte i podcasten Talking Politics, så er først og fremst Merkels ettermæle en totalt avpolitisert politikk. Tyskland er preget av et svært teknokratisk styre, og i et slikt styresett er avgangen til Merkel mindre betydningsfull enn den ellers ville ha vært.

Merkels etterfølger til å lede CDU-CSU koalisjonen i Tyskland, Armin Laschet, er kanskje det fremste tegnet på dette. En mindre inspirerende politisk arvtager skal man lete lenge etter. Utfordrerne fra sosialdemokratene speiler dette. Olaf Scholz har regjert som tysk finansminister under Merkel siden 2018 og anses som en tørr byråkrat.

Det er ikke utenkelige at de Grønne kommer i posisjon til å gå i koalisjon med CDU-CSU, for disse er ikke storhetene de en gang var.

De store forhåpningene i tysk politikk knyttes snarere til de Grønne enn til noen av de tradisjonelle partiene. Deres kandidat til å overta etter Merkel, Annalena Baerbock, har ikke figurert i den tyske poltikken lenge, men har raskt bygget seg en tydelig profil. Hun er trygt plassert på høyresiden i de Grønne, og det spekuleres i om hun vil søke en koalisjonsregjering med CDU-CSU etter valget.

Ingen lykkelig slutt

Det er ikke utenkelige at de Grønne kommer i posisjon til å gå i koalisjon med CDU-CSU, for disse er ikke storhetene de en gang var. CDU har stupt på målingene den siste tiden, og blir på enkelte av dem forbigått av de Grønne.

Årsakene til at CDU gjør det dårlig er mangslungne. Partiet har stått ved roret under det som blir ansett som en dårlig håndtert utrulling av koronavaksinen, og skandaler har rammet partiet i høy frekvens. Særlig er skandalen rundt den spektakulære kollapsen til teknologiselskapet Wirecard betegnende.

Problemene lurer også under overflaten for den som tar over regjeringskontorene.

Selskapet var lovprist som Tysklands store seier innen teknologibransjen og det var prestisje knyttet til det i tysk politikk. Wirecard hadde imidlertid i en årrekke hevdet at de hadde langt høyere omsetning enn de egentlig hadde, og med velvillig innstilte EY på laget som revisor, slapp de lenge unna oppgjørets time. Korthuset kollapset til slutt. Financial Times avslørte at penger selskapet hevdet sto på utenlandske kontoer, ikke eksisterte.

Siden kollapsen har den ene avsløringen rundt selskapet etter den andre blitt rullet opp rundt tyske myndigheters tilknytning til Wirecard. Ikke bare forsøkte den tyske finansregulatoren BaFin å beskytte selskapet mot short-selgere og innpåslitne journalister, men selv etter at avsløringene var begynt å komme om selskapet, lobbet Angela Merkel selv for selskapet mot kinesiske styresmakter.

Den ene tyske toppolitikeren etter den andre har siden blitt presset til å stille i aggressive høringer i parlamentet. Merkels omdømme har fått en ripe i lakken, og det samme har Scholz’ som ansvarlig finansminister.

Snikende problemer

Problemene lurer også under overflaten for den som tar over regjeringskontorene. Som den tyske sosiologen Oliver Nachtwey beskriver i Germany’s Hidden Crisis, lider Tyskland under samme problemer som så mange av sine europeiske naboer: Velferdsstaten utarmes, fagforeningene blir mindre og mindre, og det blir lengre og lengre mellom de gode, faste jobbene.

Uansett hvem som vinner valget, er det klart at valg Tyskland fatter de kommende årene vil bli svært betydningsfulle også utenfor landets grenser.

Den økonomiske veksten i Tyskland stammer også først og fremst fra den utbredte eksporten av varer landet står for. Store deler av denne eksporten går til Kina. Bare i 2019 eksporterte Tyskland rundt 100 milliarder euro verdt av varer til Kina. Noe som tilsvarer halvparten av all eksport til Kina fra EU totalt.

Med det i mente, var det ikke overraskende å se den ellers sindige Angela Merkel gjøre hva hun kunne for å lande en investering- og handelsavtale med Kina, selv mot protester fra den nye Biden-administrasjonen i USA. I takt med at forholdet mellom Kina og EU har blitt kraftig nedkjølt siden den gang, har også handelsavtalen blitt lagt på is. Kinesiske styresmakter har lenge gjort det klart at de ønsker å gjøre seg mindre avhengige av import fra utlandet, så det kan se mørkt ut for tysk bilprodusenter.

Alle veier leder til Berlin

Uansett hvem som vinner valget, er det klart at valg Tyskland fatter de kommende årene vil bli svært betydningsfulle også utenfor landets grenser.

Tyskland har i løpet av 2000-tallet tatt en dominerende rolle innen europeisk politikk og økonomi. Det som skjer i Tyskland, får følger langt utenfor landegrensene. Spesielt får det store følger i EU, men også i Norge føler vi effekten av tyske avgjørelser. Landet er tross alt vårt nest største eksportmarked.

Under eurokrisen kom Tysklands innflytelse på EU frem i all sin styrke, på godt og vondt. I takt med at bankene kollapset i USA og den økonomiske krisen slo innover Europa i 2009-2010, ble det klart at det måtte enorme statlige inngrep til i økonomien for å stagge krisen. I USA pumpet en fersk Barack Obama enorme summer inn i den amerikanske økonomien, selv om innsatsen senere har blitt anerkjent som altfor liten.

Det er i dag mange politikere i europeiske land som vil at Tyskland skal åpne opp for en mindre restriktiv økonomisk politikk.

Som historikeren Adam Tooze viser i Crashed, var presset sterkt i Europa for at statene, eller kanskje også EU, skulle bruke enorme summer statlige midler i effektiv motkonjunkturpolitikk. Tyskland satte imidlertid foten ned. Tyske politikere har de siste tiårene vært lite interessert i stor statlig pengebruk.

Under krisen ledet, ifølge Tooze, den tyske sparepolitikken til at eurokrisen ble langt verre enn den ellers kunne ha blitt. I The Left Case Against the EU retter blant annet den greske økonomen Costas Lapavitsas en fordømmende finger mot Tyskland som hovedårsak for den lidelsen eurokrisen ledet til i Hellas.

Etter korona

Det er i dag mange politikere i europeiske land som vil at Tyskland skal åpne opp for en mindre restriktiv økonomisk politikk. Det har de også til dels gjort. Med Tyskland på laget åpnet EU blant annet for at medlemsstater kunne overstige gjeldsrammene sine under pandemien. Tyskland ble også med på en europeisk redningspakke som delvis innebærer at EU tar opp felles gjeld. Et utfall som tidligere ville vært utenkelig.

Tyskland kan lede et sterkt Europa ut av pandemien, eller et skadeskutt ett – som de gjorde etter eurokrisen.

Samtidig er det avgjørelser i horisonten som vil være viktige veivisere for om Tyskland har åpnet opp for større pengebruk i EU på sikt, eller ikke. Den Europeiske Sentralbanken (ECB) skal blant annet revurdere inflasjonsmålene sine, og kampen vil bli hard for å forsøke å få ECB til å akseptere høyere inflasjon enn tidligere. Stor offentlig pengebruk kan presse europeiske priser oppover. En stram linje på inflasjon fra ECB, kan derfor gjøre omfattende innskytninger av offentlige midler vanskelig.

Tyskerne har tradisjonelt vært lite villige til å la prisveksten gå høyere enn absolutt nødvendig. Det vil derfor bli spennende å se om de tar kampen i ECB, eller om de ser behovet for en løsere økonomisk politikk for å få liv i EU etter pandemien.

Uavhengig av hvem som vinner det tyske valget, vil det nok ikke komme store endringer i tysk politikk. Men som vist over, er valgene tyskerne står overfor i årene som kommer store, og de vil ha stor effekt på europeisk økonomi.

Tyskland kan lede et sterkt Europa ut av pandemien, eller et skadeskutt ett – som de gjorde etter eurokrisen.