Den ubehagelige sannheten

Denne uka presenterte Høyre en kampanjefilm med om ulikhet, der de hevder at forskjellene i Norge ikke er noe å bekymre seg for. Måten de gjør det på er problematisk – og interessant: Filmen klipper et sitat fra Norges mest erfarne forsker på ulikhet helt ut av kontekst, og limer det inn som en sannhet for egen påstand om at økende ulikhet er et ikke-eksisterende problem. Så presenteres en påstand om at Høyres politikk bidrar til å redusere ulikheten.

La oss først diskutere innholdet i filmen.

Viktigst av alt: Det har vært en dramatisk økning i ulikhet over hele verden siden 1980-tallet. Høyre hevder i sin video at dette ikke gjelder Norge. Her har, ifølge Høyre, forskjellene økt «moderat» de siste 40 årene.

Det er feil.

Legger vi SSBs statistikk til grunn, som er den bakgrunnen aktører som OECD, Eurostat, og Chartbook of Economic Inequality baserer sine oversikter på, er det tvert imot tydelig at ulikheten i Norge har økt over lang tid og at utviklingen ikke har stoppet opp de siste årene. Dette kan man lese mer om i notatet Ulikhet – utvikling, konsekvenser og drivere, men her er noen oppklaringer:

Problemet er at folk ikke evner å skille godt nok mellom det redaksjonelle og det kommersielle innholdet.

Målt ved Gini-koeffisienten, som måler ulikhet på en skala fra 0-1, har inntektsforskjellene økt med hele 22 prosent mellom 1986 og 2014 (og ytterligere opp til 29 prosent i 2015 – men her råder det usikkerhet knyttet til skattereform), langt raskere enn gjennomsnittet i OECD. (Dersom alle personene i et land har lik inntekt er Gini-koeffisienten lik 0. Dersom én person har all inntekt, har den verdien 1. Det betyr at jo lavere Gini-koeffisienten er, dess mindre er den økonomiske ulikheten i et land.)

Andelen av den totale inntekten som går til den rikeste prosenten i samfunnet, er nesten doblet mellom 1989 og 2010, fra 4,1 til 7,7 prosent, (Aaberge, Atkinson og Modalsli, 2013). Andelen av den totale inntekten som går til de ti prosent rikeste i samfunnet, var i 1986 på 23 prosent mens den var økt til 28 prosent i 2010.

En sammenligning utarbeidet av OECD viser at den rikeste prosenten i Norge, cirka 40 000 personer, har økt sin andel av totalinntekten (brutto) fra 1975 og fram til finanskrisa i 2008 i mye større grad enn det den rikeste prosenten i eksempelvis Frankrike, Spania og Sveits har gjort.

Det er heller ingen tegn til at den utviklingen har stoppet opp. Målt ved Gini-koeffisienten har ulikheten for eksempel økt hvert år mellom 2009 og 2014, fra 0,231 til 0,247, en økning på sju prosent. Bare fra 2013 til 2014 økte Gini-koeffsienten fra 0,241 til 0,247, en økning på 2,5 prosent.

Når man studerer økonomisk ulikhet, er langsiktige trender det mest relevante.

Vi bør likevel ikke henge oss for mye opp i endringer fra år til år. Når man studerer økonomisk ulikhet, er langsiktige trender det mest relevante. For det første fordi skattereformer kan påvirke hvor mye inntekt eiere av små og mellomstore bedrifter velger å rapportere til beskatning, og for det andre fordi langsiktig utvikling forteller oss mer om hvilke grunnleggende endringer som pågår i samfunnet enn endringer fra år til år som er mer sårbare for påvirkning fra enkelthendelser som det er vanskelig å korrigere for.

For eksempel gjorde økt utbytteskatt i 2016 at mange tok ut ekstra utbytte før skatteendringen, altså i 2015. Resultatet er et hopp i statistikken fra 2014 til 2015, som i stor grad kan skyldes skattetilpasningen. Flere har pekt på at skattereformene i 2000/2001 og 2005/2006 fikk samme resultat: inntekter som ikke ble beskattet før reformen, ble det etterpå, noe som ga bedre dokumentasjon av kapitalinntekter.

Derfra kan man trekke konklusjonen om at dette statistisk sett bidro til å øke ulikheten, uten at det innebar en reell økning i ulikheten. Det er viktig å ta slike forbehold for å kunne presentere virkeligheten så presist som mulig.

Den reelle inntektsulikheten er altså større enn den rapporterte.

Gjør disse hoppene at ulikhetene i slike enkeltår er overvurdert? Ikke nødvendigvis, og kanskje tvert imot. Studier som har tatt den tunge jobben med å analysere hva som faktisk har skjedd rundt de tidligere skattereformene viser at ulikheten ikke er overvurdert, men undervurdert.

I sin studie (2010) av den kraftige oppgangen i toppinntektsandeler på 1990-tallet, bruker Aaberge og Atkinson et mål for inntektsutvikling som delvis korrigerer effekten av skatteplanlegging: Økningen i inntektsandelen hos dem på toppen er like klar som i de faktiske skatterapporterte inntektsandelene.

En nyere studie av Alstadsæter (2016) om endringer i inntektsandelene til de rikeste, tyder på at ulikheten kan ha vært undervurdert både i 2000, 2001 og fra 2004 og fram til 2013, fordi skattetilpasning gjorde at store verdier ble værende i selskapene og gjorde eierne rikere, uten at det syntes på likningene. Den reelle inntektsulikheten er altså større enn den rapporterte.

Tradisjonelle medier er uansett blitt mindre viktig for partiene.

SSB holder for tiden på med et større prosjekt der de har mål om å ta for seg hele perioden mellom 2000 og 2015. Det vil forhåpentlig gi noen svar om hvordan den senere utviklingen egentlig har vært, og hvilket år og periode etter 2000 som har hatt den største økningen i ulikhet.

Det er slike forbehold forskningsleder Rolf Aaberge ved SSB forsøker å forklare i Dagsnytt 18-episoden som Høyre freidig har klippet i. Han sier ikke at inntektsulikheten ikke har økt jevnt og trutt hele 2000-tallet, og heller ikke at inntektsforskjellene de siste 40 årene er «moderate».

Denne saken illustrerer en økende utfordring i samfunnsdebatten, nemlig at når politiske partier i mindre grad trenger media for å nå ut med sitt budskap, blir også noen av kjørereglene for offentlig debatt vanskeligere å overholde.

Det er i dag ikke tillatt med politisk (eller religiøs) reklame på tv. Det er imidlertid ingen restriksjoner på politisk reklame i andre kanaler, som for eksempel sosiale medier. Tradisjonelle medier er uansett blitt mindre viktig for partiene i takt med den teknologiske utviklingen. Sosiale medier er blitt svært viktig.

Men er det så farlig da?

For eksempel hadde Sylvi Listhaug tidligere i år 150.000 seere på en direktesendt pressekonferanse på Facebooksiden sin. En annen kanal for å spre budskapet, er gjennom såkalt innholdsreklame, der man lager annonser som ser ut som journalistikk eller redaksjonelt innhold. Flere av de tradisjonelle mediene, som VG og Aftenposten, øyner nye finansieringsmuligheter og har uttalt seg positivt til fenomenet og åpnet for å selge og publisere det i egne kanaler.

Som administrerende direktør i Spoon, Marte Ramborg, skrev i DN tidligere denne uka, er det en viktig del av vår demokratiske offentlighet at politiske budskap deles og dermed diskuteres. Problemet er at folk ikke evner å skille godt nok mellom det redaksjonelle og det kommersielle innholdet når det trykkes i tradisjonelle medier. Det viser flere undersøkelser.

Men er det så farlig da?

Når nyhetene produseres, lanseres og publiseres av politiske partier og andre aktører i samfunnsdebatten, forsvinner også det tydelig definerte ansvaret for kildekritikk, nyansering og faktasjekk som gjelder i redaksjonene. Sylvi Listhaugs Facebook-side trenger ikke å «fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling».

Er informasjonen gal, blir også valgene våre gale.

Arbeiderpartiets nettsider trenger ikke å «etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjoner og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger».

Det har imidlertid norske redaktører forpliktet seg til gjennom «Redaktørplakaten». Ingen politiske partier trenger heller gjennom Facebook, Instagram, Snapchat, blogger eller egne nettsider å ta «et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk», «legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon» eller «gjøre klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer».

De trenger ikke å gi den «som er blitt utsatt for angrep snarest mulig adgang til tilsvar». De trenger ikke engang å rette «feilaktige beskyldninger» eller sørge for at «beklages snarest mulig». Alt dette er selve grunnplanken for norsk journalistikk gjennom «Vær varsom- plakaten».

Høyres film er derfor direkte misvisende.

Det er i utgangspunktet veldig bra dersom nye teknologiske muligheter og endret struktur for nyhetsformidling kan gjøre at flere i samfunnet får med seg og tar del i samfunnsdebatten. Men når vi i langt mindre grad har en objektiv part som slipper til med kritiske spørsmål og vinklinger, kan det også bli et demokratisk problem.

Vi lesere og borgere tar jo valg, for eksempel hvem vi stemmer på i september, basert på den informasjonen vi har tilgjengelig. Er informasjonen gal, blir også valgene våre gale.

Dette har flere tenkt på. For et par uker siden ble det kjent at NRK, VG og Dagbladet er gått sammen om et prosjekt der de skal faktasjekke påstander og nyheter i samfunnsdebatten. Flere andre medier, i Norge og internasjonalt, har prøvd seg på lignende tiltak tidligere. Det er i utgangspunktet en veldig god idé og et viktig bidrag for å sikre et mer faktabasert ordskifte, spesielt når debatten i større grad tas utenfor avisspaltene.

Budskap gjennom film og sosiale medier er kraftfulle.

Men her møter vi på et nytt problem. For hva er egentlig sannhet og fakta, og når kan man si at noe er løgn? Mange ting kan stemme, helt isolert sett. Saken vi diskuterte innledningsvis er et eksempel på dette: Bortsett fra påstanden om at ulikhetene kun har økt «moderat» de siste 40 årene, er det vanskelig å beskylde Høyres kampanjevideo for å ikke være fakta – det vil si løgn.

Klippet de har tatt fra Dagsnytt 18 er ikke manipulert, det er et faktisk sitat fra en faktisk debatt. Men sannheten handler også om at det store bildet skal stemme. Sitatet fra forskeren er klippet ut av en kontekst der han kom med flere andre utsagn som nyanserer og gir et annet bilde enn det ene sitatet partiet har brukt.

Høyres film er derfor direkte misvisende. Det er det også om man klipper en setning fra en forskningsrapport som kan understøtte det synet man ønsker – og så framstiller hele rapporten til inntekt for sitt syn, selv om selve rapporten konkluderer motsatt.

Filmen ble til slutt fjernet. I mange andre tilfeller blir imidlertid slik feilinformasjon stående uten å bli motbevist eller møtt med kritiske spørsmål. Og så begynner vi å tro på det.

Vi kan alle bli flinkere til å oppsøke alternative kilder til dem de får servert i vår Facebook-feed.

Politisk reklame er ikke nytt. Men budskap gjennom film og sosiale medier er kraftfulle. Mengden av informasjon og kanalene den når oss gjennom, øker dessuten hele tiden. Det gir oss som velgere og lesere en større oppgave i å drive kildekritikk.

Psykologprofessor Dan Kahan ved Yale fant dessuten i et forskningsprosjekt at ikke bare er vi mennesker innstilt på å forsøke å bekrefte våre meninger gjennom de fakta vi får presentert. Det er også slik at de smarteste er flinkest til å bruke tall til å underbygge sitt syn i politiske saker. Vi kan alle bli flinkere til å oppsøke alternative kilder til dem de får servert i vår Facebook-feed og være enda mer bevisst på betydningen av tall og isolerte fakta.

Men utviklingen stiller også større krav til dem som deltar i debatten og konkurrerer om velgere. Alle partiene på Stortinget er tjent med en ryddig politisk debatt og høy tillit til politikere i landet vårt.