Utenlandsadopterte opplever like mye rasisme

«Kva vil du bli når du blir stor? Eg vil bli ein kvit, norsk mann».

(Fra åpningsdiktet i Brynjulf Jung Tjønns samling Kvit, norsk mann).

De siste par årene har flere utenlandsadopterte skildret sine erfaringer med diskriminering og rasisme, både i media og offentlige utredninger. Det har vært overraskende å oppdage at barn og unge som er sosialisert inn i den norske kulturen av etnisk norske foreldre – som har tilegnet seg norske verdier og normer i barndommen, forskjellsbehandles på samme nivå som innvandrere.

Det opprørende er at én av tre opplever dette i nære relasjoner. Stereotypier, det vil si «samfunnets delte forestillinger om ulike sosiale gruppers kjennetegn», er ofte årsaken til rasisme og diskriminering. Utenlandsadoptertes erfaringer med forskjellsbehandling på grunn av adoptivbakgrunn og hudfarge, illustrerer hvor kraftfull effekt stereotypier har på oss. Til og med foreldre, slektninger og venner kan såre sine barn eller kammerater på grunn av dem.

Når utenlandsadopterte beretter at de ble, i motsetning til sine biologiske søsken, «.. nesten brukt som ei hushjelp enn noe annet», og opplevde «å være lavest på rangstigen i familien», eller ble betegnet som «hushjelp» av nær familie på grunn av hudfarge, skyldes det i stor grad samfunnets delte forestillinger om personer med deres bakgrunn. Eksempelvis finnes det i det norske samfunnet stereotypiske forestillinger om asiatiske kvinner som tjenende, vaskekoner eller au pairer.

Barnet eller den unge blir øyeblikkelig degradert til et lavere samfunnslag enn foreldrene på grunn av hudfarge.

Mange personer med opprinnelse fra Øst-Asia beretter at de ofte har opplevd kommentarer av typen «Du er jo vant til å vaske». Utenlandsadoptertes lignende erfaringer i nære forhold illustrerer hvor raskt og automatisk disse forestillingene – eller «bildene i våre hoder» som mediekritikeren Walter Lippmann beskrev dem – kan inntre i forbindelse med samhandlingen mellom foreldre og barn. Barnet eller den unge blir øyeblikkelig degradert til et lavere samfunnslag enn foreldrene på grunn av hudfarge. Det foruroligende er at de ensidige og overdrevne oppfatningene blir stadig forsterket av kulturelle kilder som media, film og litteratur.

Tillit er essensielt i relasjonen mellom foreldre og barn, det er en forutsetning for å ha en trygg og god relasjon. For noen utenlandsadopterte blir denne tilliten brutt på grunn av kommentarer som har  tydelige sammenheng med utbredte stereotypier om ulike grupper i det norske samfunnet. De skildrer for eksempel hvor sårende og nedverdigende det føltes da foreldrene ikke tok hensyn til deres bakgrunn når de spøkte. «Vi passerte en sånn asiatisk butikk med masse sånn pynt og sånt. Og da sa jo faren min bare sånn: Ja, kanskje vi kan levere Victoria der og se om vi ikke kan få bytta henne mot noe annen asiatisk pynt i stedet.» Når én av fem svarer at de ofte eller svært ofte har opplevd seksualiserte kommentarer knyttet til adoptivbakgrunn eller utseende, må slike enkelthendelser ses i lys av eksisterende stereotypier og kolonialistiske holdninger til den asiatiske kvinnen som blant annet eksotisk, mener fagfolk.

Utenlandsadoptertes erfaringer viser oss hvordan samfunnets delte forestillinger om ulike grupper kan bryte ned det viktigste båndet i et samfunn: båndet mellom foreldre og barn

Lippmann peker i sin klassiske studie Public opinion fra 1922 på at stereotypier dannes på grunn av sosiale, politiske og økonomiske motiver, og blir overført fra en generasjon til neste. Derfor kan de bli ganske inngripende og vanskelige å endre. De forvrengte bildene er ikke basert på personlige erfaringer, men er avledet av kulturen. De definerer for eksempel posisjoner i samfunnet, om hvem som er en del av inngruppen. Det vil si den gruppen man definerer seg som medlem av, og som man er vennligere innstilt mot. Utgruppen blir betraktet som motstander, folk vi føler forakt for, eller ser på som konkurrenter eller motstandere.

Det forbausende er at slike oppfatninger opprettholdes, selv når man møter individer som bryter med den stereotypiske forestillingen – noe som illustrerer deres kraftfulle virkning. Flere utenlandsadopterte beretter om hvordan de har måttet stå til ansvar for kultur- og samfunnsforhold i sitt fødeland. Slik beskriver én adoptert sin opplevelse med adoptivmoren: «Jeg har måttet svare for alt som skjer i [fødelandet], med for eksempel det med at alle mener at de spiser så mye rart. Så har jeg på en måte måttet svare på det, selv om hun vet veldig godt at jeg har vokst opp i familien hennes».

Barn og unge som ikke har noen annen kulturell tilhørighet enn norsk kultur og språk, kan oppleve å bli skjøvet ut i ytterkantene av samfunnet av sine nære.

Et interessant funn er at i motsetning til utenlandsadopterte i Norge, beskriver ikke fargede som er adoptert av hvite familier i USA at de har opplevd diskriminering fra adoptivforeldre på grunn av utseende eller adoptivbakgrunn. Det gjelder også hvite adoptivforeldre som er skeptiske til fargede generelt, og har for eksempel valgt bosted og skole i områder med hovedsakelig hvite amerikanere. Selv om erfaringene har mange fellestrekk, for eksempel beskriver de adopterte, som nå er voksne, at det er i skolen og det offentlig rom at de har opplevd mest forskjellsbehandling og rasisme.

Begge parter har opplevd at adoptivforeldrene ikke erkjenner at de utsettes for rasisme og forskjellsbehandling fra bekjente og fremmede, eller at de vegrer seg for å snakke om temaet. Likevel uttrykker ikke fargede adopterte av hvite familier i USA at de har følt seg nedverdiget eller marginalisert på grunn av adoptivforeldrenes holdninger.

Overdrevne forestillinger blir regnet for å være sanne og brukt fordi de er sårt trengte, påpekte Lippmann. De florerer der det er et behov for å trekke opp og opprettholde klare grenser mellom «oss» og «dem». Det innebærer at man reduserer den sosiale statusen til «de andre», og begrenser deres identitet til en bestemt egenskap eller disposisjon som nedverdiger dem.

Utenlandsadoptertes erfaringer viser oss hvordan samfunnets delte – ofte fordomsfulle – forestillinger om ulike grupper kan bryte ned det viktigste og sterkeste båndet i et samfunn: båndet mellom foreldre og barn. Barn og unge som ikke har noen annen kulturell tilhørighet enn norsk kultur og språk, kan oppleve å bli skjøvet ut i ytterkantene av samfunnet av sine nære.

Det mest opprørende er at de ikke har noen nærmeste de kan dele sorgen og smerten av å bli fornedret og marginalisert med.