Valget i Nederland: Frans Timmermans’ rød-grønne spagat

Gud skapte verden, men nederlenderne skapte Nederland, sies det. I dag går innbyggerne i dette paddeflate, trangbodde landet bygget på gammel havbunn, til valgurnene. Parlamentet kan også beskyldes for å være overbefolket av partier bygget på sandgrunn. Ved forrige valg i 2021 fikk hele 16 partier plass i parlamentet.

To år senere har parlamentet vært gjennom fem splittelser og én fusjon. Valgordningen, der alle seter velges i én valgkrets uten sperregrense – gir 0,75% nasjonal oppslutning tilstrekkelig for representasjon. Konsekvensen av dette er at «alle» kan stifte parti, og ingen interesse er for smal til å rettferdiggjøre opprettelsen av et nytt.

Det mest nyskapende eksperimentet er det nok venstresida som står for.

Gud kan nok ikke tilskrives æren av å skape verdens valgordninger, men nederlenderne skapte i hvert fall noe helt eget.

Nederlandske parlamentsvalg gir nok materiale til ti sesonger med middelmådig sitcom, men de utgjør også spennende demokratiske laboratorier. Den stadige framveksten av nye protestpartier er eksempelvis noe tradisjonelle partier i Bergen også har måttet håndtere i de senere år. Gjør Christine Meyer og Rune Bakervik klokt i å vende blikket sørover?

Rykende ferske anti-systempartier er også å finne på årets valgseddel, men det mest nyskapende eksperimentet er det nok venstresida som står for.

 

Et nytt rød-grønt prosjekt

I juli ble det kunngjort at to av de tre største partiene på venstresida: arbeiderpartiet (PvdA) og grønne venstre (GroenLinks) stiller felles liste i valget. Samtidig ble parlamentsgruppene sammenslått med umiddelbar virkning. Bakgrunnen for fusjonen er arbeiderpartiets dramatiske fall de senere årene. De to siste valgene har vært lite annet enn katastrofale for PvdA. I bakspeilet har de kunnet se GroenLinks og sosialistpartiet (SP) krype stadig nærmere, før de begge til slutt tok innersvingen på det gamle styringspartiet, og ble de to største partiene på rød side.

Utad har det kunne virke som de har hatt politisk innflytelse tilsvarende en femårings makt over egen leggetid.

Kun unntaksvis har venstresiden hatt statsministerposten. Nederland er alle koalisjonsregjeringers mor, og lilla-regjeringer har vært regelen, heller enn unntaket. Likevel har den reelle makten hatt en tendens til å havne i høyresidens hender. Muligens har PvdA endt opp som lillebror i litt for mange av disse koalisjonene i de senere årene. Utad har det kunne virke som de har hatt politisk innflytelse tilsvarende en femårings makt over egen leggetid. Som konsekvens har den ene partilederen etter den andre måttet forsvare en tiltagende høyredreining under ledelse av Mark Rutte og hans liberalkonservative parti, VVD.

I opposisjon har GroenLinks under ledelse av Jesse Klaver – en frisk, kjekk og ung kar i trettiårene ikledd hvit skjorte med opprullede ermer (ja, tenk Lysbakken/Moxnes), kunnet hamre løs på det de mener har vært en usosial politikk. GroenLinks har vært retorisk dyktige og klart å tiltrekke seg en ung og høyt utdannet velgerskare. Særlig i de store byene har de bygget en stor base, og partiet tok symbolsk nok ordførerkjedet i Amsterdam i 2018 fra PvdA, som har hatt det siden krigen. Kunne de appellere til den klassiske arbeidervelgeren? Og hvor stor tillit har et new left -parti som styringsparti?

Logikken bak fusjonen er å konstruere et lafteverk der det ene partiets styrke dekker over det andre partiets svakhet. GroenLinks gis et dryss troverdighet som styringsparti, og PvdA tilføres sårt trengt ideologisk kredibilitet. For at dette skal lykkes trengs det en dyktig politisk håndverker.

 

Gammel kjenning vender hjem

Det nye PvdA-GL har funnet sin frontfigur i nabolandet Belgia, i form av Ursula von der Leyens tidligere høyrehånd, Frans Timmermans. Mens PvdA har halta som en cannabis-fjern brite langs de nederlandske kanaler, har Timmermans vokst seg stor, sør for grensa. Her har han gjennomgått en metamorfose fra stødig, men traust og teknokratisk minister til hele Europas «Climate Chief». «In Brussels, you can’t hear them scream», lyder det i Borgen, men her sto grå og gamle Frans og veivet med en knyttet rødgrønn neve mot alle som står i veien for EUs Green New Deal.

For å skape et slagkraftig alternativ til høyresiden vil ideologi og pragmatisme måtte spille på lag.

Timmermans selv personifiserer på mange måter den utfordringen PvdA-GL står overfor. Han har pekt ut en visjonær klimapolitikk og blitt EUs grønne ansikt. Samtidig er han en brobygger – en egenskap som er helt nødvendig for å manøvrere i det intrikate flettverket som utgjør europeisk politisk samarbeid. Ideologisk nok til å overbevise GroenLinks’ unge grønne, men pragmatisk nok til å tilfredsstille en tradisjonell stabilitetssøkende sosialdemokrat.

Oppgaven ligger nå i å balansere de to. For å skape et slagkraftig alternativ til høyresiden vil ideologi og pragmatisme måtte spille på lag. Valgprogrammet har vært utformet konkret og tydelig. En stemme til PvdA-GL skal være et ønske om en ny retning for nederlandsk politikk. Sakene som løftes fram er gratis barnehage, en betydelig økning av minstelønna og en regulering av boligmarkedet. Men onelinere i debatter og slagord på valgplakater er ikke tilstrekkelig denne gangen. Gjennomslag kan kun oppnås gjennom koalisjonsbygging.

 

Makt eller vekst?

Jokeren i årets valg heter Pieter Omtzigt. Hans parti «Ny sosial kontrakt» (NSC) ble opprettet så seint som i sommer, men føk rett til toppen av meningsmålingene. NSC har solgt seg inn som et tydelig sentrumsparti, med en litt utradisjonell kampsak i vest-Europeisk sammenheng – nemlig en mer grundig og transparent politikkutforming og oppfølging av byråkratiet. Dette følger av Omtzigts utfordrerrolle som parlamentariker under en gigantisk trygdeskandale noen år tilbake. Ellers er NSCs plattform sentrert rundt en mer sosial velferdsstat ispedd konservativt verdisyn.

De store partiene på begge sider av spekteret ser NSC som en meget attraktiv mulig koalisjonspartner. Omtzigt kan fort havne på vippen, muligens som største parti. Samarbeidsrefleksen til Timmermans ble utløst umiddelbart. En kringkastet debatt mellom de to partilederne artet seg som en ren frierferd fra Timmermans side. Noen dager senere ble han avvist av Omtzigt, som forsnakket seg og ga inntrykk av å foretrekke samarbeid med høyresida.

For velgerne er nok ikke middelveien særlig pirrende.

Sitter den forsmådde partilederen tomhendt igjen? Maktpolitikeren Timmermans risikerer å vanne ut de to partienes kongstanke om å vekke til live en debatt langs høyre/venstre-aksen. Den mislykkede offentlige flirten med Omtzigt avslørte en politiker med stor vilje å søke kompromisser. For velgerne er nok ikke middelveien særlig pirrende. Det er utvilsomt fristende å utforske tverrpolitisk enighet tidlig, all den tid å sikre et godt livsgrunnlag for alle (bestaanszekerheid) har blitt dette valgets mest brukte frase. Med dette menes en tilstrekkelig inntekt for å dekke grunnleggende behov, et boligmarked som sikrer stabilt tak over hodet for alle og en trygg velferdsstat. Her kan et handlekraftig PvdA-GL ta styring gjennom alliansebygging. Tiltakene man kan enes om er dessverre et stykke unna budskapet på valgkampsmaterialet. Hva som utgjør et godt «livsgrunnlag» varierer selvfølgelig sterkt mellom partiene. Selv høyresiden har livsgrunnlag høyt på agendaen, men er mildt sagt vage om minstelønn eller regulering av boligmarkedet

Muligens er det mer å hente på lang sikt av å være i opposisjon i et scenario der høyresiden dominerer valgresultatet. Skulle høyresiden vinne valget på løfter som er utenfor egen politiske komfortsone vil det være med høy risiko for å ikke levere på velgernes forventninger.

 

Bygge for fremtiden

En slagkraftig venstreside kan bygge et betydelig sakseierskap og fronte et attraktivt alternativ ved neste valg. Samtidig vil det gi tid til organisasjonsbygging og å skape en tydelig identitet for det som vil bli et nytt parti. Spørsmålet er om Frans Timmermans er interessert i å lede et slikt arbeid.

De siste ukenes meningsmålinger har mildt sagt spriket.

Om dette skulle bli utfallet vil det bli spennende å følge det nye partiet også med norske øyne. Styrkeforholdene på norsk venstreside er milevis unna hva de har vært i Nederland de siste ti årene. Likevel er det langt fra umulig at et sjeldent svakt AP kan ende opp i opposisjon sammen med et uvanlig sterkt SV etter valget i 2025. Vil man i 2027 kunne hente inspirasjon fra et vellykket rødgrønt prosjekt bak dikene mot Nordsjøen?

Nok spekulasjon, for i Nederland vil selv Nostradamus slite med å spå den politiske framtiden. Selv ikke utslaget av dagens valg. De siste ukenes meningsmålinger har mildt sagt spriket. Det nærmeste man kommer en garanti er at det blir jevnt. Meget jevnt. I den siste uka har ulike meningsmålinger vist valgseier til både PvdA-GL, VVD, NSC og Geert Wilders’ PVV. For nederlendere framstår Bergenspolitikken som forutsigbarheten selv.