Det vanskelige U-ordet

Vinteren som startet med Trond Giskes sorti som nestleder i Arbeiderpartiet og som foreløpig ser ut til å ende med Trine Skei Grandes ti år gamle eskapader i trøndersk fauna, er i ferd med å slippe taket. Skandalene har fra desember og frem til nå kommet som perler på en snor. Mens gjennomsnittet siden 70-tallet har ligget på rett i underkant av én skandale i året, har vi de siste fire månedene fått intet mindre enn fem, kanskje seks, skandaler.

Norsk politikk har aldri har vært like profesjonalisert som den er nå med et stadig økende antall politiske rådgivere og kommunikasjonsfolk luskende i kulissene. Da kunne en kanskje anta at politikerne ville klare å styre unna skandalene, eller i det minste minimere skadene når skandalen er et faktum.

Da er det bedre å svelge stolthet med kamelhår og heller unnskylde én gang for mye enn én for lite.

Tallenes tale sier altså noe annet. Det skal nevnes at #MeToo forklarer majoriteten av skandalene vi har fått, og derfor kan vi også si at vinteren har vært ekstraordinær. Antallet er ei heller så veldig interessant – det som er av faktisk betydning er hvordan skandalene håndteres.

Nettopp på det punktet kan man nesten spørre seg selv om rådgiverne har noe som helst autoritet i partiene og i regjeringsapparatet – i hvert fall dersom vi tar utgangspunkt i at rådgiverne gir noenlunde fornuftige råd til sine overordnede. Både Listhaug-skandalen og det som nå kommer frem rundt hva Trine Skei Grande foretok seg i et bryllup i 2008 viser hvordan en sak kan komme fullstendig ut av kontroll på grunn av dårlig håndtering fra politikerne.

Å beklage et overtramp, uansett om det i utgangspunktet var med overlegg eller ikke, er kommunikasjonsfagets ABC. Den sikreste måten å unngå at dritten når ventilasjonsanlegget, er ganske enkelt å legge seg flat. Det er en billig forsikring mot det som man kan bli utsatt for dersom man lar snøballen rulle og miste kontrollen over hvor den ruller. Da er det bedre å svelge stolthet med kamelhår og heller unnskylde én gang for mye enn én for lite.

Det er ikke nødvendigvis selve overtrampet som utløser skandalen.

Etter å ha studert i detalj hver eneste politisk skandale i norsk politikk siden krigen, er det nemlig én ting som går besynderlig ofte igjen: Det er ikke nødvendigvis selve overtrampet som utløser skandalen, det er hvordan politikeren håndterer saken når katten er ute av sekken. Lefler man med et liberalt forhold til sannheten, unnlater å opplyse om essensielle opplysninger eller prøver å legge skylden over på andre, lukter ofte både presse og opposisjon lunta og gir seg ikke før de har fått det som de vil.

På veien kan nye skjeletter ramle ut av skapet som kan forverre politikerens gode navn og rykte – skjeletter som sannsynligvis ville holdt seg i mulm og mørke om bare saken hadde blitt løst tidligere.

Skei Grande-saken er i så måte et glimrende eksempel. Overtrampet i seg selv virker offentligheten å være ferdig med å diskutere, og saken ville etter alt å dømme vært ute av verden dersom hun erkjente at det hadde skjedd og vedgikk at det kanskje ikke verdenshistoriens mest gjennomtenkte samleie – og lot det være med dét.

Slike feilskjær, som i verste fall er moralsk betenkelige, viser forskningen at velgerne ser gjennom fingrene med – Skei Grande representerer tross alt ikke et kristenkonservativt parti, men et liberalt et. Gutten det gjaldt hadde heller ikke noe behov for at saken skulle omtales, men når Skei Grande tvinger frem et behov for ham til å forsvare seg ved å si at han «hoppet på» henne åpnes saken igjen.

Det sårer kanskje stoltheten din her og nå, men på langt sikt lønner det seg.

At krefter i partiet har jobbet aktivt for å diskreditere gutten, gjør saken ikke noe bedre. Det skaper grobunn for at politiske motstandere, som Ola Borten Moe, utnytter saken for å angripe Skei Grande personlig og Venstre som parti. Og da har snøballen begynt å rulle faretruende fort.

Blir det tydelig under en skandale at ærligheten til politikeren kan betviles havner man ofte i en situasjon der selv ikke et kobbel spinndoktorer kan redde pasienten. I stedet for å brenne bort politisk kapital for å kjempe for ære og stolthet, kan det være bedre å trekke seg tilbake for en kortere periode til ting har roet seg og bygge seg sakte, men sikkert tilbake.

Denne strategien brukte eksempelvis Bård Hoksrud da han ble fersket av TV 2 etter å ha benyttet seg av Rigas bordellfristelser. Han la seg flat, trakk seg fra tillitsverv i Fremskrittspartiet og har unngått skandaleoverskrifter siden.

Her toucher vi også innom kjernen av det som er viktig med å håndtere en skandale på en klok og riktig måte. For politikerne er det naturligvis bekvemmelig at mye tyder på at en beklagelse og eventuelt det å ta konsekvensene av handlingene sine, begrenser skadeomfanget for karrieren deres på lang sikt.

For politikere er tillit den viktigste kapitalen.

Men for velgerne er det viktig at vi kan ha tillit til personene som tar beslutninger på vegne av oss – enten det er internt i partier, i kommunen, på Stortinget eller i regjering. Det er selvfølgelig vanskelig, om ikke umulig, å ha tillit til personer som ikke tar ansvar for egne handlinger.

For politikere er tillit den viktigste kapitalen, og det er den desidert vanskeligste kapitalen å bygge opp når den har blitt svekket. Hvis politikerne håndterer skandaler ut fra eget forgodtbefinnende hvor kalkulasjonen er hvorvidt de kan fortsette å klamre seg til makten en stund til, risikerer vi at det nører opp om styrket politikerforakt. Det er definitivt ikke en ideell situasjon for landets politikere. Eller for landet generelt, for den saks skyld.

Så til deg, kjære neste skandaliserte politiker, har jeg et råd: Hvis det er så lite som et fnugg av sannhet i skandalen som du står oppe i – ta konsekvensen av det. Det sårer kanskje stoltheten din her og nå, men på langt sikt lønner det seg.