Velferdsstatens største svakhet

Anta at Per og Pål søker samme jobb. Begge er kvalifisert for jobben, men Per er noe bedre kvalifisert enn Pål. Mens Per også har mange andre muligheter, har Pål et helseproblem som gjør at han har stor risiko for å falle ut av arbeidslivet og bli uføretrygdet dersom han ikke får denne jobben.

Sett fra den enkelte arbeidsgivers ståsted er det naturligvis mest fornuftig å velge Per. Den eventuelle uføretrygden til Pål kommer ikke inn i regnestykket i det hele tatt. Den er ikke arbeidsgiverens problem.

De uføre parkeres helt utenfor.

Men hva om arbeidsgiveren likevel hadde valgt den litt dårligere kvalifiserte Pål, og latt Per ta jobb et annet sted: Da hadde vi hatt to i arbeid istedenfor en. Og til syvende og sist hadde kanskje dette vært bedre for alle parter. Ikke bare for Pål (som fikk jobb). Men også for arbeidsgiveren (som måtte ansette enn litt dårligere kandidat) og for Per (som ikke fikk jobben).

For da hadde jo de sluppet å bruke store deler av sin inntekt på å betale for Påls uføretrygd. Tvert imot kunne de være med og dele gevinsten av at også Pål endte opp som en produktiv skattebetaler.

Dette er den viktigste kilden til sløsing i vårt samfunn.

Med jevne mellomrom oppstår det diskusjoner om hvorvidt vi egentlig har råd til å opprettholde velferdsstaten. Da dukker det gjerne også opp forslag til innstramninger, for eksempel å kutte i sykelønna eller å gjøre det vanskeligere å få trygd.

Men velferdsstatens største problem er ikke at vi bruker penger på å sikre alle en anstendig inntekt å leve av. Det virkelige problemet er at vi ikke samtidig tar i bruk de ressursene mottagerne er i besittelse av. Vi har i praksis valgt å dele inn befolkningen etter et oppkonstruert skille mellom arbeidsføre og arbeidsuføre.

De arbeidsføre bør helst arbeide mest mulig – med høye krav til tempo og produktivitet. De uføre parkeres helt utenfor, gjerne etter noen år med halvhjertede og ofte ydmykende forsøk på rehabilitering. Gjerne for resten av livet. Med økende krav og tempo i arbeidslivet blir det også stadig flere som defineres inn i uføregruppen. Og de blir stadig yngre.

Det er dette en debatt om velferdsstatens framtid bør dreie seg om.

Dette er den viktigste kilden til sløsing i vårt samfunn. Dette er velferdsstatens største svakhet. Det er dette en debatt om velferdsstatens framtid bør dreie seg om. Ikke om smålige kutt i ytelsene.

Det vi bør diskutere er om vi kan endre våre sosiale forsikringsordninger slik at de ikke bare sikrer inntekt, men sikrer inntekt gjennom (tilpasset) arbeid. Her er forslag til tre grunnpilarer som en slik reform kan bygges på:

1. Bort fra et valg mellom null eller 100 prosent.

Arbeidsevne og uførhet handler om grad, krav, og omstendighet – ikke om et enten eller. I virkeligheten er det nesten ingen som er 100 prosent arbeidsuføre på varig basis, helt uavhengig av jobbmuligheter, krav, og arbeidsforhold (man kan selvfølgelig være det i perioder).

Med passende tilrettelegging har alle noe å bidra med.

100 prosent uførhet er et institusjonsskapt fenomen, som sier mye mer om helsetilstanden til arbeidslivet vårt enn om helsetilstanden til dem som står utenfor. Med passende tilrettelegging har alle noe å bidra med. Normen bør være en gradert trygdeytelse, med redusert krav til tempo og produktivitet, og en kombinasjon av arbeid og trygd.

2. Bryt forbindelsen mellom uføregrad og arbeidstid.

Trygden bør i utgangspunktet kompensere for redusert arbeidsevne, ikke for redusert arbeidstid. Det er ingen logikk i at for eksempel 50 prosent nedsatt arbeidsevne nærmest automatisk skal tilsi 50 prosent nedsatt normalarbeidstid. Hvis en gradert uføretrygd i stedet tillater mottakeren å fylle kravene forbundet med en halv stilling gjennom en fulltids jobb, vil vedkommende umiddelbart framstå som mer attraktiv for arbeidsgiver.

 Arbeidsgiver betaler kun for det produktive arbeidet som faktisk utføres.

Med basis i korrekt anslått arbeidsevne vil det da være mulig for folk med nedsatt arbeidsevne å konkurrere om jobber på linje med andre: Arbeidsgiver betaler kun for det produktive arbeidet som faktisk utføres. Folketrygden betaler en gradert uføretrygd svarende til den nedsatte arbeidsevnen.

3. Bruk offentlig sektor til å ivareta den kollektive fornuften!

Offentlig sektor bør ha et særlig ansvar for å sysselsette personer med nedsatt arbeidsevne, men som ikke finner arbeid på annen måte. Ikke i stigmatiserende «tullejobber» med oppgaver som «ellers ikke ville vært utført». Men i helt ordinære og viktige jobber som betyr noe for brukerne av offentlige tjenester.

Det er uansett «det offentlige» som sitter igjen med regningen for en eventuell full uføretrygd. Da kan man like gjerne betale folk for å gjøre noe nyttig som å betale folk for ikke å gjøre noe.

Merkelig nok synes denne type samfunnshensyn i dag å ha større vekt i privat enn i offentlig sektor.

Det siste punktet fordrer at det såkalte «kvalifikasjonsprinsippet» (at den best kvalifiserte søker alltid skal foretrekkes) i noen tilfeller må kunne fravikes. Dette prinsippet står svært sterkt i offentlig sektor.

Per og Pål-historien er et eksempel på at summen av bedriftsøkonomisk beslutninger som hver for seg er fornuftige kan bli samfunnsøkonomisk ufornuftig. Og i det lange løp er det ingen andre å sende regningen til enn nettopp arbeidsgivere og arbeidstakere.

Merkelig nok synes denne type samfunnshensyn i dag å ha større vekt i privat enn i offentlig sektor. Det er mange eksempler på private virksomheter som bevisst ansetter personer med litt hullete CV som man vet vil ha problemer med å finne jobb et annet sted.

Mange har også erfart at man med denne praksisen får svært lojale og dedikerte medarbeidere, som dermed også er langt mer produktive enn man kunne frykte.

Vi har mange uløste oppgaver i samfunnet.

For en bedrift eller for en enkeltstående offentlig virksomhet er det naturligvis viktig å sikre seg de beste og mest effektive arbeidstakerne. Da blir effektiviteten – målt ved produksjon per ansatt – størst. For et samfunn er det annerledes: Da handler det om ta utgangspunkt i den arbeidsstokken vi nå en gang har, og sørge for at den blir utnyttet så godt som mulig. Og da virker det ikke særlig klokt å konstruere arbeidsmarkedet slik at hver sjette potensielle arbeidstaker blir satt helt utenfor.

Likevel er det det vi har gjort. En av årsakene til dette er at vi ikke har noen institusjoner som har i oppgave å ta vare på den kollektive fornuften i bruken av arbeidskraftressursene våre.

Vi har mange uløste oppgaver i samfunnet. Samtidig har vi mange som ønsker å jobbe, men som ikke slipper til. Sunn fornuft tilsier at vi kobler disse utfordringene sammen: Bruker de ubrukte arbeidskraftsressursene som vi uansett betaler for til å løse oppgavene.

Risikoen for «overforbruk» blir dermed redusert.

Norske arbeidslivsinstitusjoner er blant de beste i verden i å ivareta kollektiv fornuft knyttet til lønnsdannelse. Det har bidratt til lav arbeidsledighet. Men når det gjelder inkludering av personer med redusert arbeidsevne, glipper det.

Et trygdesystem som er designet for å fremme arbeid framfor passivitet vil ikke bare framstå som mer attraktivt for alle dem som faktisk har et ønske om å bidra med sine ressurser i arbeidslivet. Det vil også framstå som mindre attraktivt for dem som kanskje lider mer av manglende arbeidslyst enn av manglende arbeidsevne, eller som med litt anstrengelser kunne klart seg uten hjelp.

Risikoen for «overforbruk» blir dermed redusert. Og «kombinasjonsløsningen» trygd og svart arbeid blir i praksis borte.

Derfor bør den gjennomføres gradvis.

En velferdsreform som tar sikte på å erstatte ren inntektssikring med et system som sikrer inntekt gjennom arbeid, vil naturligvis by på store praktiske og organisatoriske utfordringer. Derfor bør den gjennomføres gradvis, med fokus på nye stønadsbehov og i første omgang på relativt unge mennesker.

En måte å gjøre dette på kan være å la et nytt regime gjelde for alle født etter et bestemt årstall, for eksempel 1990. Da blir dette praktisk håndterlig, og man kan høste nyttige erfaringer før det hele rulles ut i stor skala.

En slik gjennomføring vil også muliggjøre vitenskapelig evaluering, ved å sammenligne personer født like før og like etter dette året.