Velkommen til julebord!

Regjeringen har omsider fått et statsbudsjett på plass. Alle vi andre har fått et innblikk i hvordan politikk blir til. Å bli enige om et statsbudsjett viser seg mest av alt å ligne en hjemme alene-fest. Seint på kvelden banker det det på døra og før du veit ordet av det, har nyankomne gjester tømt barskapet til mor og far. Morgenen etter må du fylle vann på spritflaskene, se foreldrene dine i øynene og si at alt er i orden.

Å avslutte festen mens det er kake igjen, er en utfordring like gammel som mennesket. Derfor er det også mye gammel kunnskap vi kan bruke og som kan komme til nytte i neste års budsjettforhandlinger. Folk har nemlig både budsjettert og festa før.

Deltakerne konkluderer med at de bør følge en regel om selvpålagt måtehold.

Platon sjøl skriver i «Drikkegildet i Athen» om hvordan den litt bakfulle Pausanias blir bekymra for hvordan det skal gå med festdeltakerne, når den beryktede stordrankeren Sokrates ankommer festen. Pausanias oppfordrer derfor, på Eirik Vanviks elegante nynorsk, til: «Tenk no over koss vi skal ta det med drikkinga så vi kan sleppa lettast frå det». Deltakerne konkluderer med at de bør følge en regel om selvpålagt måtehold.

Nøyaktig det samme som Norge har gjort ved å vedta en handlingsregel for innfasing av oljepenger, og som regjeringen i tillegg gjør hvert eneste år før budsjettet skal i land, ved å vedta den totale ramma først, og postene etterpå.

Norge fikk et snev av denne syken på åttitallet, da vi brukte oljepenger på forskudd.

Historien er full av eksempler på land som ikke har fått til dette. Som har fått en rask og sterk inntektsøkning, som senere har ført til stor ulykke. Kroneksempelet er Holland, som fant gass i 1959. De pumpet gassen opp av bakken og inn i økonomien. Nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv og sterk vekst i offentlige utgifter fulgte. Så falt prisen på gass og språket vårt ble beriket med diagnosen «hollandsk syke». Norge fikk et snev av denne syken på åttitallet, da vi brukte oljepenger på forskudd. Jappetid oppsto – fulgt av smalhans.

I diskusjonen om både budsjettdisiplin og bruk av oljepenger ender vi ofte i kreative brudd på de selvpålagte begrensningene. Kostnader omdefineres til investeringer, ekstraordinære penger blir permanente, eller vi budsjetter med framtidige innsparinger og effektiviseringsgevinster. Vi mennesker er villige til å strekke oss svært langt for å slippe å prioritere. For å få i pose og sekk.

Det vi burde snakke om er hvorfor det er lurt å binde seg til masta for å unngå fristelser. Odyssevs gjorde dette fordi han visste at ingen kunne motstå sirenenes lokkende sang. Jon Elster bruker dette som et bilde på hvordan det er mulig for samfunn å handle rasjonelt over lang tid. Vi binder oss til masta ved å bygge institusjoner, som Grunnloven og handlingsregelen. De NHH-tilknyttede økonomene Finn Kydland og Edward Prescott fikk i 2004 nobelprisen i økonomi for sitt arbeid rundt den samme innsikten. Deres forskning har vært svært viktig for Norges Bank og våre finanspolitikere når de har laget handlingsregelen.

Hør mine herrer, kan vi ikke ta det litt forsiktig med drikkingen i dag?

Den triste sannheten er selvsagt at det ikke finnes ett optimalt nivå for bruk av penger over statsbudsjettet. De som sier at krisen ikke blir utløst av at den blåblå regjeringen øker et allerede ekspansivt budsjett med flere milliarder kroner i dag, har sannsynligvis rett. Og en politiker som lover å bruke «litt mer» penger enn sine motstandere, har større sannsynlighet for å bli (gjen-)valgt. Derfor skjer det, igjen og igjen. Men det er ikke nødvendigvis god politikk å øke budsjettunderskuddet hver gang man sliter med å bli enige rundt forhandlingsbordet. Bakrusen kommer på et tidspunkt, uansett.

Våre politikere var forutseende nok til å lage handlingsregelen i god tid før oljefondet ble virkelig stort. Naturvitenskapen forteller oss at jo større et legeme er, jo sterkere tiltrekningskraft har det på sine omgivelser. Om Isasc Newton hadde levd i dag, ville han sagt at teorien hans er som skapt for å forklare forholdet mellom oljepengene og det norske folk. Fondet vokser med stor hastighet og tiltrekningskraften er i ferd med å bli ufattelig sterk. Ledere som skal stå i mot må være tilsvarende sterke.

Hvor mye kan jeg konsumere før det får negative konsekvenser?

Noe som bringer oss tilbake til Athen. I Wyllers nyere bokmålsoversettelse har Pausanias‘ spørsmål blitt til: «Hør mine herrer, kan vi ikke ta det litt forsiktig med drikkingen i dag?» Det nærmer seg dermed dagens departementale språknorm.

Spørsmålene enhver norsk finansminister bør stille seg når de lar seg friste til å øke budsjettunderskuddet for å tilfredsstille regjeringspartnere og velgere, er de samme som du selv bør stille, når du de neste ukene skal på julebord med gratis alkohol:

1) Hvor mye kan jeg konsumere før det får negative konsekvenser? Og:

2) Hva gjør jeg for å forsikre meg om at jeg sier stopp når jeg har sagt jeg skal?

(En annerledes versjon av denne teksten har tidligere stått på trykk i Dagsavisen)