Venstres Lofoten-problem

Nei til oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja har – uten sidestykke – vært den store klima- og miljøsaken de siste 15 år. Den siste uken har vist oss at konflikten er i ferd med å nærme seg en konklusjon: Forrige helg gikk mektige Trøndelag Arbeiderparti inn for fullstendig vern. I dag foreslår Unge Høyres programkomité det samme inn mot sitt landsmøte. Dette burde glede miljøpartiet Venstre, som har landsmøte nå i helgen. Men, paradoksalt nok, bør sakens utvikling vel så mye sees med en solid dose bekymring i partiet.

Lofoten-saken har nemlig, ved siden av å være en viktig sak for miljø og klima, spilt en viktig instrumentell rolle for både Venstre og SV, og senere også MDG, som miljøpartier. Det har vært et tydelig signal til velgerne om at «vi setter miljøet først». Slike «kognitive snarveier» er velgerne helt avhengig av for å sortere mellom partiene.

Det representative demokratiet fungerer fordi store velgergrupper er i stand til å enkelt finne fram til partier som kommer til å føre deres sak i politikken. Partier som representerer hvem velgerne er, og hva de mener, og som man finner fram til uten at man skal være nødt til å se alle valgdebattene, lese alle partiprogrammene og alltid diskutere politikk rundt middagsbordet. Det skal være enkelt å være miljøvelger, og Lofoten-saken har vært det det viktigste verktøyet for å la miljøpartier og miljøvelgere finne sammen.

De virkelig gode politiske sakene – vinnersakene – spiller på to strenger samtidig. Det første, og åpenbare, er at saken bidrar vesentlig til å løse et reelt problem. I klimasammenheng: bidrar forslaget til å få ned CO₂-utslipp? I miljøsammenheng kan det være: bidrar forslaget til å hindre fugledød, tap av biologisk mangfold, ødeleggelse av korallrev? Den andre siden ved en politisk vinnersak, er at den hjelper velger og parti å finne sammen. Tommelfingerreglene er enkle: Saken må være lett å forestille seg, konkret, håndfast, enkel.

Venstres problem er at man ikke har vært gode nok til å finne fram til de sakene som er noe mer enn en viktig sak

Leser man klima- og miljø-forslagene til Venstres landsmøte, er det et troverdig grønt parti som trer fram. Forslag om fornybare energiløsninger i landbruket, grønne by-vekst-avtaler og felles gulv for kvotepris i Norden er forslag som helt åpenbart tar tak i viktige sider ved norske klimagassutslipp. En rekke forslag om å legge om oljeskatteregimet og fjerne leterefusjonsordningen vil gjøre Norge mindre eksponert for når etterspørselen etter olje faller, en gang i nærmeste framtid.

Venstres klima- og miljøproblem ligger ikke i effekten av de konkrete endringene man foreslår for klima og miljø. De vil antakelig bidra vesentlig til å løse de helt reelle, og veldig alvorlige, klima- og miljø-utfordringene. Problemet ligger ikke der. Venstres problem er at man ikke har vært gode nok til å finne fram til de sakene som er noe mer enn en viktig sak: man trenger en politisk vinnersak.

Utenfra fremstår det som at dette kan være et utslag av Venstres partikultur. Man har en hang til å søke de løsningene som er de teknisk riktige løsningene, de som med en viss evidens vil kunne løse konkrete politiske problemer. Selv om dette er en styrke for et parti, viser klimasaken hvordan det også er en svakhet. Mange av de gode løsningene for klima er ekstremt tekniske, og nærmest en ugjennomtrengelig materie for selv en middels politisk interessert velger. Det er et problem for Venstre.

Fjerning av leterefusjonsordningen og omlegging til et grønt skatteregime er viktig nok, men lysår unna å være kioskveltere.

Venstre bør ikke undervurdere hvilket velgerpotensial som ligger i å bli oppfattet som et solid miljøparti. I motsetning til hva mange synes å tro, er velgere bekymret for klimaendringene på tvers av alder, utdanning, inntekt og kjønn. En fersk studie på tvers av land i Vest-Europa finner at miljøverdier har «overraskende liten sammenheng» med sosial bakgrunn. Markedet er betydelig.

Fjerning av leterefusjonsordningen og omlegging til et grønt skatteregime er viktig nok, men lysår unna å være kioskveltere. Lofoten-saken har fram til nå har vært en mulighet til å gi et sterkt mandat som miljøparti bak prosentene man har i Stortinget. Når de store partiene tydelig er på gli i spørsmålet, blir det desto viktigere for Venstre å finne en ny sak som er viktig for miljø og klima, samtidig som den er konkret, lett å forstå, enkel.

Det er helt avgjørende for miljøsaken at minst ett tydelig miljøparti er en del av alle flertall. Det er høyt spill av Venstre å gå inn i regjering med så liten margin til sperregrensa som man hadde ved forrige valg. Ett av svarene på regnestykket for Venstre må være å finne en ny Lofoten-sak før neste valg. Landsmøtet er det viktigste politiske verkstedet for å nå fram dit.