Verden etter skyttergravene

Julens budskap er uløselig knyttet til håpet om fred. Julens budskap om fred på jord har blitt uttalt i århundrer, dessverre ofte uten konsekvenser. Men én jul, midt i Europas blodigste krig, ble ordene faktisk tatt på alvor: julevåpenhvilen i 1914. Den forrige store skyttergravskrigen i Europa før Ukraina.

I ukene før jul det året begynte stadig flere soldater å se det fullstendig meningsløse i at unge menn skulle dø for å innta noen hundre meter med sølete jord. Det som i dag er droner, satellitter og presisjonsstyrte våpen, var den gang gass, artilleri og maskingevær. Krig var allerede blitt industri.

Etterpå fortalte vi oss selv en historie om at Europa hadde lært.

Likevel fantes det motstemmer. Et åpent brev fra 101 britiske suffragister til kvinner i Tyskland og Østerrike ba om fred. Paven ba om en formell julevåpenhvile. Ord ble brukt i et forsøk på å stanse volden.

Alt ble avvist av de krigførende regjeringene. Men så skjedde det. Julaften og første juledag krøp soldater forsiktig opp av skyttergravene, vinket med hvite lommetørklær og ropte «ikke skyt». I ingenmannsland møttes helt vanlige unge menn. De delte mat og sigaretter, sang julesanger, spilte fotball – med blandede lag. De begravde sine døde, kamerater som hadde ligget der i ukevis, ubegravd mellom linjene.

Helvete ble menneskenes jord igjen. For én dag.

Fra 1915 sørget krigens ledere for at dette aldri skulle gjenta seg. Tunge artilleriangrep ble beordret på store helligdager. De ville ikke ha flere spontane våpenhviler. Krigen fortsatte, tok millioner av liv – og fikk egentlig bare en pause, før den kulminerte i den krigen vi fortsatt lever i ettervirkningene av: andre verdenskrig.

Krig skaper ofre, enker, foreldreløse barn, traumatiserte soldater og flyktninger.

Etterpå fortalte vi oss selv en historie om at Europa hadde lært. At skyttergravene var et avsluttet kapittel. At dette tilhørte fortiden.

Men som min kollega Sylo Taraku har skrevet om i boken Krigens kontinent, tok ikke krigen i Europa slutt. Den skiftet form, flyttet på seg og kom tilbake: på Balkan, i Tsjetsjenia, i Georgia og i Ukraina etter 2014. Og nå, i full skala, igjen på europeisk jord.

Europa er fredens kontinent, noe EU er det fremste eksempelet på. Land som rev hverandre i fillebiter i århundrer er nå så tett integrert at krig er utenkelig.

Men vi er også krigens kontinent. Grensene er ikke bare historie; de skrives fortsatt med blod. Skyttergravene er skremmende like. Soldater gravd ned i jord. Forskjellen er teknologien. I dag surrer droner. Ser alt. Dreper raskere. Uten at den som trykker på knappen, ser ansiktet til den som dør. Avstanden til volden er blitt større, og terskelen for å bruke den lavere.

I lange perioder av vår historie har krig blitt romantisert. Som noe edelt. Som noe rensende. Som en arena for heltemot. Kunst, filosofi og utallige filmer har bidratt til dette bildet.

Fredsarbeid er hardcore realpolitikk i disse dager.

Men virkeligheten er alltid den samme: Krig skaper ofre, enker, foreldreløse barn, traumatiserte soldater og flyktninger – og samfunn som bruker generasjoner på å reparere. Dagen før jeg skrev denne teksten møtte jeg tilfeldigvis en gammel kjenning, som er veteran fra Afghanistan og Mali. Han sa noe som gjorde dypt inntrykk:

«Du vet Trygve, de som er giret på konflikt, har ikke sett det selv. Folk som har vært i strid, vil gjøre alt for å unngå at andre havner der igjen.»

For krigen slutter ikke når våpnene tier. Den lever videre i traumer.

I Tankesmien Agenda har vi et sterkt engasjement for en realpolitisk og realistisk fredspolitikk, og vi har skrevet flere notater og arrangert mange møter om hvordan Norge kan og bør revitalisere sitt konfliktdiplomati. Fredsarbeid handler ikke bare om å mekle når krigen allerede er et faktum. Det handler også om å forhindre at konflikter i det hele tatt får utvikle seg til krig. Når vi investerer så mye i forsvar som vi gjør nå (og det mener jeg er nødvendig) bør en del av den investeringen være i fredsforskning og så mange former for diplomati som er mulig.

En dag vil også denne krigen ta slutt.

Fredsarbeid er hardcore realpolitikk i disse dager.

Mange av Europas konflikter kunne vært forebygget, men ble ikke det. Ikke fordi de var uunngåelige, men fordi ordene og de diplomatiske initiativene kom for sent.

I disse dager pågår det forhandlinger om Ukraina. Som president Zelenskyj har understreket: Ingen ønsker fred mer enn ukrainerne selv. Det er deres land som ødelegges, deres barn som vokser opp med krig.

Europeiske land forsøker å støtte Ukraina slik at en fremtidig fred ikke bare blir et midlertidig pusterom, men rettferdig og varig. Det handler ikke bare om våpenhvile, men om sikkerhetsgarantier som gjør det mulig å leve uten konstant frykt for neste angrep fra Russland.

Historien har lært oss hva som skjer når freden blir for svak og kortsiktig.

I Europa mangler vi for tiden selvtillit.

En dag vil også denne krigen ta slutt. Når krigen i Ukraina en dag er over, begynner det neste krevende arbeidet. Da må Europa jobbe langsiktig for å hindre at kontinentet igjen blir en slagmark – ikke bare gjennom gjenoppbygging av byer og infrastruktur, men gjennom samarbeid, institusjoner og en sikkerhetsorden som faktisk holder.

I Europa mangler vi for tiden selvtillit. Noe som er absurd, for vi er fremdeles det beste stedet i verden å bo. Men vi trenger å bygge vår egen styrke, næringspolitisk, teknologisk og militært. Men ikke minst, stole på vår egen fortelling: samfunn der samarbeid faktisk betyr noe.

Det har vi nemlig vår verdensdel lært på den aller tøffeste måten. Etter de to store krigene i Europa bygde vi en verdensorden for å forhindre nye katastrofer: FN, EU, folkeretten, internasjonalt samarbeid og diplomati. Ikke fordi det var naivt, men fordi alternativet var kjent – og uutholdelig.

Lærdommen fra julefreden i 1914 er like enkel som den er ubehagelig: Fred kommer sjelden ovenfra alene. Den må også kreves nedenfra – av mennesker som nekter å akseptere at vold er uunngåelig.