Verdensøkonomiens virkelige fiende er geopolitikk, ikke proteksjonisme

(Cambridge): «Frihandelens epoke synes å være over. Hvordan vil verdensøkonomien klare seg under proteksjonisme?»

Dette er noe av det jeg blir spurt mest om for tiden. Men skillet mellom frihandel og proteksjonisme (i likhet med skillet mellom marked og stat eller merkantilisme og liberalisme) bidrar i liten grad til vår forståelse av verdensøkonomien. Ikke bare er dette en feilaktig gjengivelse av utviklingen de siste årene; dette er også en feiltolking av det politiske skiftet som finner sted og hva som skal til for at vi skal ha en sunn global økonomisk utvikling.

Når vi hører ordet «frihandel» ser vi gjerne for oss myndigheter som trer tilbake og lar markedet bestemme det økonomiske utfallet. Men enhver markedsøkonomi krever regler og reguleringer: produktstandarder, kontroll av konkurransehemmende bedriftsatferd og beskyttelse av forbrukere, arbeidstakere og miljø. I tillegg kommer funksjoner knyttet til finansiell stabilitet og det som kalles «långiver i siste instans». Det er gjerne myndighetene som sikrer disse funksjonene og som fastsetter og håndhever reglene.

Klimaendringene og folkehelsen ble forsømt, delvis fordi hyperglobaliseringsagendaen fortrengte dem, men også fordi frembringelsen av fellesgoder på disse områdene ville ha kommet i konflikt med næringslivets interesser.

Og når nasjonale myndighetsområder knyttes sammen gjennom internasjonal handel og finans, er det også andre problemstillinger som gjør seg gjeldende: Hvilke lands regler og reguleringer bør ha forrang når bedrifter konkurrerer i globale markeder? Bør reglene utformes på nytt gjennom internasjonale avtaler og regionale eller globale organisasjoner?

Sett fra dette ståstedet er det åpenbart at hyperglobaliseringen – som varte fra omtrent tidlig på 1990-tallet til utbruddet av koronapandemien – ikke var en periode preget av frihandel i tradisjonell forstand. Handelsavtalene som ble inngått i løpet av disse 30 årene, dreide seg mindre om å fjerne handelsbarrierer og investeringsrestriksjoner på tvers av landegrensene og mer om reguleringsstandarder, om helse, miljø og sikkerhet, om investeringer, bankvirksomhet og finans, om immaterielle rettigheter og om mange andre spørsmål som tidligere lå inn under nasjonal politisk myndighet.

Disse reglene var heller ikke nøytrale. De var gjerne utformet for i hovedsak å fremme interessene til store selskaper med politiske kontakter, slik som internasjonale banker, legemiddelselskaper og multinasjonale selskaper. Disse bedriftene fikk ikke bare bedre tilgang til globale markeder; det var gjerne disse bedriftene som først og fremst tjente på særskilte internasjonale voldgiftsprosedyrer og megling for å reversere statlige reguleringer som reduserte profitten.

Det noen fordømmer som proteksjonisme og merkantilisme, er i realiteten en gjenopprettingsprosess der man håndterer viktige nasjonale utfordringer.

Tilsvarende ble strengere regler for immaterielle rettigheter «smuglet inn» i avtalene under dekke av «friere handel». Disse reglene gjorde det mulig for legemiddelselskaper og tek-bedrifter å misbruke sin monopolstilling. Myndigheter ble presset til å legge til rette for friere flyt av kapital mens arbeidskraften forble bak nasjonale grenser. Klimaendringene og folkehelsen ble forsømt, delvis fordi hyperglobaliseringsagendaen fortrengte dem, men også fordi frembringelsen av fellesgoder på disse områdene ville ha kommet i konflikt med næringslivets interesser.

De siste årene har vi vært vitne til en motreaksjon mot denne politikken i tillegg til en omfattende revurdering av økonomiske prioriteringer mer generelt. Det noen fordømmer som proteksjonisme og merkantilisme, er i realiteten en gjenopprettingsprosess der man håndterer viktige nasjonale utfordringer. Blant disse utfordringene er mennesker som må finne ny jobb på grunn av nedstenging eller oppsigelser. Andre utfordringer er akterutseilte regioner, klimaskiftet og folkehelsen. Denne prosessen er nødvendig både for å rette opp i de sosiale og miljømessige skadene som fant sted under hyperglobaliseringen og for å etablere en sunnere form for globalisering for framtiden.

Biden-administrasjonens næringspolitikk, grønne subsidier og «made-in-America»-bestemmelser er de klareste eksemplene på denne reorienteringen. Det stemmer at disse tiltakene er en kilde til irritasjon i Europa, Asia og utviklingslandene, der de blir sett som uforenlige med etablerte frihandelsregler. Men de er også et eksempel til etterfølgelse for de som – ofte i samme land – ser etter alternativer til hyperglobalisering og nyliberalisme.

Vi trenger ikke å gå så langt tilbake i historien for å finne noe som minner om det systemet som kan vokse fram som følge av denne nye politikken. Under etterkrigstidens Bretton Woods-regime, som var rådende i ånden fram til starten av 1980-tallet, beholdt myndigheter betydelig autonomi i utformingen av den økonomiske politikken, spesielt næringspolitikk, reguleringer og finans. Og mange lands myndigheter prioriterte en sunn nasjonal økonomi framfor global integrasjon. Handelsavtaler var begrensede og relativt kraftløse, og la få restriksjoner på avanserte økonomier og enda færre på utviklingsland. Nasjonal kontroll over kortsiktige kapitalstrømmer var normen heller enn unntaket.

Det viktigste et land kan gjøre, både for sin egen del og for andre, er å sørge for at ens egen nasjonale økonomi er sunn.

Til tross for en mer lukket global økonomi (målt ut fra dagens standarder), viste Bretton Woods-epoken seg å bidra til betydelig økonomisk og sosial utvikling. Avanserte økonomier gjennomgikk tiår med rask økonomisk vekst og relativ sosioøkonomisk likhet fram til andre halvdel av 1970-tallet. Blant lavinntektslandene vokste de landene som innførte effektive utviklingsstrategier – som de østasiatiske tigrene – med stormskritt, selv om handelshindringene var langt større for dem enn for dagens utviklingsland. Da Kina begynte å ta del i verdensøkonomien med stor suksess etter 1980-tallet, gjorde landet det på egne premisser og opprettholdt subsidier, statlig eierskap, valutastyring, kapitalkontroller og andre tiltak som minnet mer om Bretton Woods enn om hyperglobalisering.

Arven etter Bretton Woods bør få flere til å tenke seg om. Dette gjelder spesielt de som mener at det vil være skadelig for verdensøkonomien dersom man lar land få større spillerom til å utforme sin egen politikk.  Det viktigste et land kan gjøre, både for sin egen del og for andre, er å sørge for at ens egen nasjonale økonomi er sunn.

Selvsagt er historisk presedens ingen garanti for at den nye agendaen innen den økonomiske politikken vil føre til en gunstig global økonomisk orden. Bretton Woods-regimet opererte under den kalde krigen da Vestens økonomiske relasjoner med Sovjetunionen var minimal og østblokken kun hadde et lite fotfeste i den globale økonomien. Som følge av dette, førte ikke den geopolitiske rivaliseringen til en avsporing av økt handel og langsiktige investeringer.

Hvis verdensøkonomien blir ugjestfri, vil det være som følge av dårlig håndtering av den geopolitiske rivaliseringen mellom USA og Kina.

Dagens situasjon er en helt annen. USAs viktigste rival er i dag Kina, som har inntatt en svært framtredende rolle i verdensøkonomien. En reell frakopling mellom Vesten og Kina vil få store følger for hele verden, deriblant de avanserte økonomiene. Disse økonomiene er svært avhengige av Kina for innsatsfaktorer i industrien. Man kan derfor finne mange gode grunner til å bekymre seg over den framtidige helsetilstanden til verdensøkonomien.

Men hvis verdensøkonomien blir ugjestfri, vil det være som følge av dårlig håndtering av den geopolitiske rivaliseringen mellom USA og Kina, ikke fordi man etter sigende har sviktet «frihandelen». Politikkmakere og kommentatorer må fortsette å følge med på de farene som virkelig betyr noe.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2023.