Når idolene svikter

Gerhardsens valg: Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen, 1917-1949 er en bok som innbyr til ettertanke og refleksjon. Hvordan reagerer vi når idolene våre svikter? Hvor langt er vi villig til å gå for å forsvare våre helter? Hva skjer med oss når våre fremtidsdrømmer, vår utopi, blir til et forvrengt dystopi? Dette er noen av de spørsmål som ligger til grunn for boka til Eirik Wig Sundvall.

Hans tema er den norske arbeiderbevegelse, men han berører samtidig noe universelt, noe vi alle har fått kjenne på en eller annen gang – den ubehagelige følelsen når våre helter gjør noe vi innerst inne vet er galt. Men det er også her vår selvrefleksjon, vår indre moralske rettesnor knyter seg. Vi tviler og diskuterer med oss selv, ofte med et overraskende utfall. For om det er et kanadisk ungpikeidol på ville veier, en begavet fotballspillers forkjærlighet for rusmidler eller et politisk forbilde som setter demokratiske verdier til side, har vi ofte et behov for å forsvare og forklare hvorfor vi fremdeles mener at de er våre helter.

Arbeiderpartiet ble radikalisert.

Nå vil mange hevde, og kanskje med rette, at det er enklere å rive ned en plakat fra ungdomsrommet enn det er å distansere seg fra et politisk veivalg som bærer galt av sted, men de har også en del fellestrekk som gjør oss til mennesker.

De russiske revolusjoner i 1917, påfølgende borgerkrig mellom røde og hvite, og etablering av Sovjetunionen i 1922, rystet Europa i sine grunnvoller og utfordret den eksisterende samfunnsorden. Hendelsene var med på å mobilisere og inspirere generasjoner av mennesker i Europa og verden. “Arbeiderstaten” i øst ble også det ledende lys for den norske arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet ble radikalisert – kapitalismen skulle nedkjempes med alle mulige midler, og de sovjetiske kameratene viste vei med Lenin i spissen. De reaksjonære kreftene var sterke og kampen måtte dermed også bli brutal.

Alle midler, også voldsmakt, måtte benyttes dersom det klasseløse samfunn skulle realiseres. Proletariatets diktatur var en nødvendighet og fikk bred oppslutning også i den norske arbeiderbevegelse. Men hvor lenge skulle et slikt diktatur eksistere? Hvor var de moralske yttergrenser for bekjempelsen av “reaksjonens” representanter? I sovjetrepublikkenes første år var det få som stilte slike kritiske spørsmål, men de ble mer påtrengende i kjølvannet av Stalins maktovertagelse og konturene av et stadig mer brutalt og ekspansjonistisk regime.

Sundvall gjør et godt fortellerteknisk grep.

Flere av de som tidligere var blitt blendet av lyset, vaklet etter hvert i troen på arbeiderparadiset i øst, men ikke alle var villig til å gi slipp på sine politiske drømmer i møtet med realpolitikken. Og det er i møtet mellom enkeltmenneskets ideologiske overbevisning og de “harde realiteter” at Sundvall gjør et godt fortellerteknisk grep. For hans mål er ikke bare å presentere arbeiderbevegelsens opprivende interne strid i synet på Sovjetrepublikken, han ønsker også å bruke et knippe med utvalgte personer som menneskelige omdreiningspunkter i fortellingen.

Dermed får vi som lesere muligheten til å følge Sigurd Evensmo, Haakon Lie, og Einar Gerhardsen som medlemmer av arbeiderbevegelsen og deres turbulente reise fra mellomkrigstiden og frem til det endelige bruddet med deres ungdoms idol, Sovjetunionen. I tillegg til grundig fremstilling av de mer generelle utviklingstrekk, får vi levende beskrivelser av blant annet den unge Gerhardsens møte med revolusjonen i Petrograd, sommeren 1920, Haakon Lies skjellsettende møte med den spanske borgerkrigen i 1936, og Evensmos besøk til det utbombede Tyskland i 1945. Det er disse narrativene som bryter opp teksten, som ofte fremstår som en god innføringsbok i arbeiderbevegelsens historie, og gir leseren en nærhet til de vanskelige mellommenneskelige valg som ligger bak den politiske historien om programerklæringer, taler, og avstemninger.

I løpet av bokas fire første kapitler males utviklingen i Sovjetunionen og den norske arbeiderbevegelsen ut med bred og stødig pensel. Her får man en innføring i konsekvensene av Lenins død og Stalins brutale regime, borgerkrigen i Spania, og fremveksten av Hitler-Tyskland. Samtidig får leseren et innblikk i de indre stridigheter som preget Arbeiderpartiets forhold til makthaverne i øst. Det er naturlig at Martin Tranmæl, Edvard Bull d.y., og andre sentrale lederfigurer gjør selskap med Haakon Lie og Sigurd Evensmo i beskrivelsen av bevegelsens ulike korsveier.

Hvor er Gerhardsen?

Dette er aktører som er kraftfulle i sine standpunkt og offentlige uttalelser, men disse anmelderne ble slått av hvor lite Einar Gerhardsen og Gerhardsens egne refleksjoner figurerer i fortellingens første hundre sider. “Hvor er Gerhardsen?” er et spørsmål som gjentatte ganger er blitt stilt under lesningen av boka, som tross alt har fått tittelen “Gerhardsens valg”. Han er naturligvis nevnt i teksten, men når forfatteren ønsker å understreke et argument, er det som oftest noen andre enn Gerhardsen som uttaler seg. Det inkluderer Rolf Gerhardsen, som får oppgaven med å målbære den indre, og til tider, opprivende konflikten som hjemsøkte Gerhardsen-familien. Selv i disse sammenhenger blir Einar en perifer person, litt avmålt i utkanten av en hovedfortellingen som bærer hans navn.

Gerhardsens tidvise fravær og hans tiltenkte plass i fortellingen, har da også dannet grunnlag for en intern diskusjon mellom bokas anmeldere. Først og fremst rundt sjanger, og hvilken type bok dette er ment å være. Hører den til i en life and times of…-biografisjanger, men med litt mindre “life” og noe mer “times”; eller, er den ment som en prosografi der gruppas indre relasjoner skal prege teksten mer enn enkeltindividet? Kan dette skyldes at det har vært vanskelig å fange den indre kampen til bokas hovedperson og “menneskelige sentrum”, Einar Gerhardsen?

Et eksempel fra bokas tidlige del, er hvor lite vi får vite om hvilke tanker Gerhardsen gjorde seg da kommunistene brøt ut av Arbeiderpartiet på 1920-tallet. Ei heller om hvorfor han selv valgt å bli værende i partiet, selv etter bruddet med Komintern. Hvorfor ble ikke mannen som til nå er blitt beskrevet som overbevist kommunist med i NKP? Hva var det som holdt ham igjen?

Bruddet med Komintern kom delvis på grunn av uenighet om muligheten for nasjonale forskjeller innad i en fremtidig og verdensomspennende arbeiderstat. Her meldte spørsmålet seg for anmelderne om det var enkelte nasjonale særtrekk som gjorde at Gerhardsen ble værende i Arbeiderpartiet. En mulighet er den demokratiske styreformen som del av landets Grunnlov, som ble feiret behørig i 1914. Som Sundvall skriver, begynte medlemmer av partiet allerede i 1924 å synes at proletariatets diktatur hadde vart lenge nok i Sovjetunionen. Var dette med på å påvirke Gerhardsen?

Her blir Evensmo og Lie nærmest fremstilt som Gerhardsens engel og demon.

I sammenheng med dette spørsmålet og andre, er det også klart at en av utfordringene til Sundvall, og hans forlag, er at man i tillegg til Einar Gerhardsen har sett seg ut to “skrivende” personer i Sigurd Evensmo og Haakon Lie, begge i tillegg utpregede følelsesmennesker. Ingen av dem var redde for å dele sine indre tanker med dagbøker eller andre mennesker og det er derfor naturlig at deres “narrative stemmer” til stadighet overdøver Gerhardsen i teksten. Dette ser vi blant annet i de skarpe motsetningene når det kommer til spørsmålet om norsk tilnærming til Franco-Spania i etterkrigsårene.

Her blir Evensmo og Lie nærmest fremstilt som Gerhardsens engel og demon – som sitter på hans skuldre og argumenterer for og i mot de valg statsministeren må ta. Ved reisens slutt sitter leseren således igjen med en dypere innsikt og forståelse av de som kjempet om “Gerhardsens sjel” enn Gerhardsens eget sjeleliv. Det bidrar naturlig nok til å understreke at Einar Gerhardsen var en meget forsiktig mann, en megler, en som ofte søkte etter kompromisser i det politiske landskap, men dermed havner han selv litt i bakgrunnen. Det er naturlig nok ikke noe galt i det, men det får en til å undres over bokas tittel og forsidebilde, som må forstås som invitasjon til å reise med i Gerhardsens indre liv.

Bokas kilde- og litteraturliste tyder da på at Sundvall erkjenner de utfordringer som er knyttet til å kartlegge Einar Gerhardsens indre tanker og liv. I den sammenheng må ikke-historikere ha oss unnskyldt, men når man slipper to historikere løs, må man regne med at det kommer noen litt “nerdete” fagspørsmål til boka. Det er ingen tvil om at Sundvall besitter den nødvendige presisjon og faglige dyktighet. Likevel bemerket en av anmelderne ganske tidlig – “her er det mye (opplysninger) som er hentet fra memoarer”. Og en nærlesning av fotnoter, som jo er en historikers yrkesskade, viser da også at flere sentrale hendelser er gjengitt med utgangspunkt i hva aktørene har gjenfortalt i sine memoarbøker.

Et eksempel er Evensmos beskrivelse av sin reaksjon til Joseph Goebbels tale i 1935, hvor han mente å ha følt “den kalde vissheten om at nazistene ville bli utslettet i det øyeblikk de veltet ut over grensene for å beherske Europa.” (s.71-2). Var det faktisk tankene hans i 1935 eller var det en etterrasjonalisering gjort i 1976, når han visste hvordan det hadde gått i 1945?

Med en gang melder det seg en del spørsmål om hvordan vi som mennesker gjenforteller vår egen fortid og hvordan en historiker skal håndtere slike minner. En av utfordringene er jo at den menneskelige hjerne er så fleksibel og så snedig innrettet at våre minner av fortiden endres, strekkes, og fordreies etter hvert som tiden går. Altså, kan vi stole på våre egne minner?

Gerhardsens valg er først og fremst historien om mennene i arbeiderbevegelsen.

De generelle mønstrene kan nok fanges, men beskrivelsene i ettertid av spesifikke tanker er ofte farget av det som har skjedd i mellomtiden. Det beste eksempelet her er hvordan det ikke kan være tvil om at Einar Gerhardsens følte den indre striden i arbeiderbevegelsen som både opprivende, sårende og smertefull. Men hans egen skildring av uenighetene er skrevet lenge etter hendelsene fant sted.

Andre ganger er det andres erindringer som får bestemme hvordan en historisk aktør opplevde ting og grunnene til det. Et eksempel fra den siste delen av boka er der Johanne Åmlid får være den som tolker hva som ligger til grunn for Gerhardsens væremåte og framtoning i diskusjoner rundt et mulig NATO-medlemskap i DNA. Hun mente Einar Gerhardsen under debatten hadde syntes preget av sterke følelser og uro. I sitt siste innlegg, hvor han uttrykte forståelse for de opposisjonelle betenkeligheter, hadde det virket som han talte med gråten i halsen.

I ettertid var det enkelte som mente å vite at dette skyldtes at Gerhardsen i sitt indre kjempet mot sin egen ungdom (s. 244). At han nok hadde det vanskelig med denne avgjørelsen, er forståelig, men det er andre som målbærer hva grunnen var og at den var å finne i en ungdomstids idealistiske tanker.

Gerhardsens valg er først og fremst historien om mennene i arbeiderbevegelsen og deres kompliserte forhold til arbeiderstaten i øst. Selv om Sundvall bruker noe plass på det iskalde forholdet mellom Werna Gerhardsen og Haakon Lie, må den som er interessert i å vite mer om hvordan arbeiderkvinnene stilte seg til spørsmålet om Sovjetunionen, forvente å bli skuffet. Augusta Aasens død i 1920 under oppholdet i Petrograd, markere på mange måter slutten på kvinners rolle i den større fortellingen. Resten er mannfolkshistorie i tråd med Haakon Lies visjon. (Det er nærmest bare i en billedtekst at kvinnene som Lie vil foretrekke i en fremtidig arbeiderstat, blir beskrevet (s. 78).)

Dette er også et festskrift som hyller en norsk demokratisk tradisjon.

Dette fortoner seg noe merkelig når man vet hvor viktig likestilling og kvinners rettigheter var både i den norske arbeiderbevegelse og i Sovjetunionen. Disse anmelderne ble i det minste sittende igjen med en del ubesvarte spørsmål – hva mente arbeiderkvinnene om forholdet til blant annet revolusjonen, kommunismen og Sovjetunionen? Og ikke minst, hvordan endret dette seg i løpet av tiårene frem til norsk NATO-medlemskap? Et annet naturlig spørsmål, som kanskje krever refleksjon fremfor svar, er hvorfor Sundvall har valgt tre menn. Hvorfor ikke to kvinner og Gerhardsen? Eller en annen konstellasjon som ville i det minste introdusert muligheten for å gi innsikt i hva den andre halvdelen av arbeiderbevegelsen tenkte og følte? Dette er ikke ment som et feministisk diktat, men snarere som en invitasjon til bredere forståelse av tema.

Et stadig tilbakevendende kritikk av samfunnets venstre- og høyreside, er ytterfløyenes uvilje og blinde lojalitet til totalitære ideologier og regimer. Revet mellom realiteter, idealer, og solidaritet med det som oppfattes som nødvendige opponenter til kapitalisme – kommunisme, radikalisme, nazisme, eller fascisme (stryk det som ikke passer) – har enkelte norske opinionsdannere støttet en serie med usmakelige regimer. Det være seg apartheidregimet i Sør-Afrika og Pol Pots Kambodsja eller nyere tiders Venezuela og Putins Russland, med de forskjeller og likheter man kan finne blant dem.

Til tross for innskrenkede friheter, maktmisbruk og aggresjon har det vært holdt flammende appeller om å vise støtte og forståelse overfor land viss ledere har vært fjernt fra våre hjemlige demokratiske idealer. Derfor burde Gerhardsens valg være obligatorisk lesestoff for alle som i politisk iver og idealisme lar seg rive med av totalitært tankegods, og med nebb og klør forsvarer sine idoler.

I en slik utrettelige kamp for å forsvare sin ungdoms idealer, inntar Sigurd Evensmo en smått tragisk rolle i boka, ofte på bekostning av Einar Gerhardsen. Sundvalls fremstilling av den desillusjonerte journalistens besøk i det krigsherjede Berlin og hans inntrykk fra et stadig mer delt Europa, er et dystert høydepunkt i boka. De påfølgende besøk til Sovjetunionen i 1947 og Jugoslavia i 1948, er like mye en reise i Evensmos indre liv der leseren blir presentert for etterrasjonalisering og rettferdiggjøring av alle de negative sidene ved arbeidernes paradis. Det er fasinerende å lese om hvor ivrig Evensmo griper etter Jugoslavia som et Sovjetsurrogat. Titos egenrådighet blir hyllet samtidig som han igjen er villig til å se en annen vei når det kommer til de diktatoriske og totalitære trekk ved regimet. Og her er vi inne på et av bokas mer underkommuniserte budskap.

For dette er også et festskrift som hyller en norsk demokratisk tradisjon. Men i den sammenheng savner disse anmelderne en mer åpenhjertig diskusjon om i hvilken grad Gerhardsens valg dreier seg om politisk innhold opp mot styringsform. Skal arbeidernes stemme sikres gjennom et proletariatets diktatur, som kan ta så gale veier som det Sovjetunionen gjorde under Stalin, eller skal den høres gjennom demokratiets mekanismer? Det er et gjennomgående trekk i framstillingen at arbeiderbevegelsen og Gerhardsen så en tyrannisk styreform som problematisk, selv i den tidlige perioden da Lenin fremdeles satt i førersete. Da ble den forklart som et nødvendig onde for å fullføre revolusjonen. Men under Stalin ble det tydelig hvor fort et slikt system kunne misbrukes.

Igjen, disse kvinnene!

Var det en demokratisk tanke som gjorde at Gerhardsen i 1924 ikke gikk over til NKP? Var det en demokratisk tanke som gjorde at han tok til motmæle mot NKPs støtte til Sovjetunionen i 1939? Var det en demokratisk tanke som gjorde at han, som utenriksminister Halvard Lange, valgte å støtte NATO-medlemskap? Mot slutten av boka blir det vist til at spørsmålet om Gerhardsen og et demokratisk sinnelag er blitt diskutert i forhold til etterkrigstiden. De to anmelderne sitter igjen med ønsket om at dette hadde blitt drøftet i forhold til mellomkrigstiden i boka.

Sundvall er en dyktig skribent og dette resulterer i en behagelig leseopplevelse der tung tematikk og komplekse forklaringsmodeller og terminologi presenteres på en mesterlig måte. “Dette er en bok jeg vil ha med på pensum til studentene mine!”, som en av anmelderne konkluderte. Dette forhindrer imidlertid ikke at man til tider opplever enkelte rariteter. Et eksempel er beskrivelsen av Einar Gerhardsen i 1920, da han “ledsaget Kvinneforbundets representanter Augusta Aasen og Sigrid Syvertsen” til St. Petersburg (s. 23-4).

Et mentalt bilde av en ung Gerhardsen som ledet de to eldre og mer erfarne arbeiderkvinnene på reise til det store utland, vekket en vis munterhet hos anmelderne. Igjen, disse kvinnene! Det er imidlertid mange flotte scener ut gjennom hele boka som gjør at leseren føler at én nesten var til stede, det være seg i St.Petersburg, Madrid, Berlin eller Oslo.

Derfor: Kjære leser, uansett hvem du er og hva det er som får deg til å vurdere å lese denne boka, så er oppfordringen fra disse to anmelderne: Gjør det!