FOTO: SpareBank1
FOTO: SpareBank1 / Flickr CC

Hva skal vi gjøre med hverandre?

Det heter ikke bare jeg. Det heter også vi.

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.

Halldis Moren Vesaas (1946).

Det koster å holde hjulene i gang.

Det koster å ha lærere i skolen, leger på sykehuset, og sykepleiere på eldrehjem.
Det koster å holde kontorene rene, varer i butikken og togene i rute.
Det koster å ta vare på de som blir syke, og de som mister jobben.

Det koster å holde distriktene i live, og produksjonen i Norge.

Husøy. FOTO: Marcus / Flickr CC

Det koster å gi flyktninger utdanning, og innvandrere en sjanse til å klare seg.
Det koster å betale anstendige lønninger, og pensjoner å leve av.

Vi koster.

Så hva skal vi gjøre med hverandre, når prisen på naboens barn og kollegaens sykdom stiger? Hva skal vi gjøre med hverandre når lønnsomheten på bygda synker?

Hva skal vi gjøre med hverandre når vi blir flere eldre og flere uten muligheter i arbeidslivet?

Hva skal vi gjøre med maskinene, kjøkkenknivene, og menneskene, spør den svenske kokken og poeten Jenny Wrangborg, – en høstdag, når arbeidsplassene står tomme og vi sitter hjemme, og blir fortalt at vi ikke lenger trengs?

Hva skal vi gjøre med alle dem som er en utgift for de friske, godt lønnede og rike?

Hva skal vi gjøre når betalingsvilligheten for å ta vare på hverandre skrumper inn?

wolfgang-lonien
FOTO: Wolfgang Lonien / Flickr CC

Vi kan selvfølgelig kutte i trygd og øke egenandeler. Vi kan gi folk mindre utdanning, og ta mer betalt for det. Vi kan stramme inn, være mindre generøse, og vi kan kutte utgiftsposter med femti milliarder.

Vi kan gjøre det bare litt trangere og litt tøffere for de andre. Selv kan vi forbli i komfortsonen.

Økende forskjeller fra Queens til Manhattan. FOTO: Rohit / Flickr CC
Økende forskjeller fra Queens til Manhattan. FOTO: Rohit / Flickr CC

Vi kan, men bør ikke. John Olav Egeland har sagt det godt: Byggverket velferdsstaten krever at det finnes likhet, sosial tillit og omsorg. Også utover egne rekker.

Eller for å låne av Moren Vesaas’ dikt «Tung tids tale» igjen, skrevet i 1946 – en tid preget av omskiftelighet og fellesskapsbehov:

«Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di. Alt du kan løfte av børa til bror din, må du ta på deg».

Vi bør gjøre det fordi det lønner seg. Investering i utdanning, velferd og mindre ulikhet er god samfunnsøkonomi.

Men også fordi det ikke bare heter meg, meg, meg.

Det heter også vi.

FOTO: Johnny Miller / Millefoto
Fotograf Johnny Miller dokumenterer økte forskjeller. Her fra Kya Sands og Bloubosrand, Sør Afrika. FOTO: Johnny Miller / Millefoto

 

nyhetsbrevet