Den sosialdemokratiske karakter

I det Giske-saken begynte å rulle her hjemme, satte jeg meg ned med en ny biografi om Tage Erlander, svenskenes «landsfader». Kontrasten mellom de karaktertegningene som ble presentert i media og den karakteren som ble tegnet i boken, var slående.

Forfatteren, historiker Dick Harrison ved Lunds universitet, viser oss en sammensatt Tage Erlander, ikke uten svakheter. Men bildet av Erlanders trauste urokkelighet, synes likevel å stå i diametral motsetning til inntrykket i mediene, av dagens politiske ledere som opportunister.

Biografien hjelper oss likevel til å sette fingeren på hva som er gått tapt.

Nå har riktig nok mye forandret seg: Særlig mediene, tradisjonelle som sosiale, men også nye måter å drive politikk og parti på i seg selv, stiller andre krav og byr på andre utfordringer for dagens politikere enn de gjorde i Erlanders tid.

Likevel tvinges en nærmest til å undre seg, selv om problemstillingen virker gammeldags, på om noen av de problemene Arbeiderpartiet står oppe i også skyldes at dagens politikere er laget av svakere stoff enn Erlander, Einar Gerhardsen og deres generasjon sosialdemokratiske ledere. Om de generasjonene av politikere som erstattet Erlander og co. simpelthen er for ryggesløse til å forsvare partiet og idealene mot høyrekrefter med vind i seilene.

Dette spørsmålet, som har vært reist en rekke ganger, om enn implisitt, av alt fra Bård Tufte Johansen og Harald Eias sketsjer om «Gerhardsen-ungdommen» til Roy Jacobsens fortelling om Trygve Bratteli, blir naturligvis ikke besvart i en biografi om Tage Erlander. Biografien hjelper oss likevel til å sette fingeren på hva som er gått tapt.

Harrison beskriver hvordan Erlander selv kjente økonomiske vanskeligheter på kroppen.

Tage Erlander kom interessant nok fra en annen bakgrunn enn sosialdemokratiske kolleger i Norge: han var ikke selv arbeider, men sønn av en skolemester i Värmland. Han fikk selv dra ut og studere og tok også grader innen statsvitenskap og økonomi.

Sosialdemokratiet sto også sterkere i Sverige i Erlanders ungdom, på 1920-tallet, enn det gjorde på samme tid i Norge. Det var allerede begynt å bli et establishment-parti, med Hjalmar Branting, og, etter hvert, fra 1936, Per Albin Hansson, som statsministre og moderate ikoner.

Det relevante i denne sammenhengen er imidlertid at kampen mot klassesamfunnet, fattigdommen og den økonomiske krisen på ingen måte var vunnet. Harrison beskriver hvordan Erlander selv kjente økonomiske vanskeligheter på kroppen, og var vitne til sosial urettferdighet som trolig var større enn hva Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli opplevde i Norge. Som ung politiker slo effektene av krisen og verdenskrigen inn i Sverige med stor kraft, om enn ikke like dramatisk som i Norge.

Resten av historien, godt og detaljert formidlet av Harrison, er bedre kjent: Som den lengstsittende regjeringssjef i noe demokratisk land noensinne, ledet Erlander oppbyggingen av en stor og omfattende svensk velferdsstat, og navigerte nennsomt det nøytrale Sverige gjennom den kalde krigens uklare farvann. Alt mens svensk økonomi suste videre og «den svenske modellen» ble utropt som rettesnor for andre samfunn.

Mange krefter bidro til å bygge sosialdemokratiets posisjon i svensk politikk. Men å få et slikt grep om et land og et parti, krevde utvilsomt tillitvekkende egenskaper. Selv om Erlander trolig var et hakk mer beleven og livlig enn sine norske kolleger, var han akkurat som dem typisk traust og ujålete i fremtoningen, og, slik Harrison beskriver ham, meget beskjeden på egne vegne.

Tage Erlander ville trolig ha følt seg utilpass på en fest med fulle ungdomspolitikere på 2000-tallet.

Generasjonen uten en formativ erfaring vil i seg selv bli den formative erfaringen for en hel generasjon.

Viktigst som personlig egenskap var imidlertid det rene og klare engasjementet for parti og program:  «Jag har ingen vilja till makt», Erlander-påstanden som har blitt bokens tittel, sier en del. Dette utsagnet var selvsagt et av få eksempler på likefrem uærlighet fra Erlanders side. Men som sine samtidige sosialdemokratiske ledertyper i Norge i tiden omkring andre verdenskrig, ble Erlander åpenbart ikke tiltrukket av makt på grunn av prestisje eller goder, men for å finne løsninger på de problemene som hadde overveldet ham i ungdommen.

Dette er mindre klart når det gjelder mange av dagens politikere.

Erlanders biografi, og livshistorien til de norske Arbeiderparti-høvdingene på samme tid, tyder på at forskjellen mellom gullalderens og dagens ledere finnes i erfaringene fra mellomkrigstiden. Mens tidligere generasjoner vokste opp med krig og fattigdom, vokste etterkrigstidens generasjoner opp med godtepose foran TV-en. Dette er ikke noe godt utgangspunkt for å bygge karakter.

At lederes, ja, kanskje hele generasjoners, personlige karaktertrekk, er i endring er selvsagt ikke noe nytt fenomen, og heller ikke spesielt for Skandinavia. Financial Times-skribent Simon Kuper hevdet i en kommentar for noen uker siden at hele verden i dag domineres av en karaktersvak generasjon, som kun har opplevd eksistensielle trusler og reelle krav til disiplin og selvbeherskelse gjennom film og serier.

Men lykkes det ikke, får vi sette vår lit til at fremtiden vil bringe frem en ny Tage Erlander.

Denne generasjonens tilkortkommenhet har ifølge Kuper ledet til en rekke håpløse beslutninger: om å gå til krig mot Irak, melde Storbritannia ut av EU og velge Trump til amerikansk president – for å nevne noe.

Det store bakenforliggende spørsmålet er om dette egentlig bare blir verre og verre.

Kuper er på en måte positiv. Han avsluttet teksten sin med et paradoks: Generasjonen uten en formativ erfaring vil i seg selv bli den formative erfaringen for en hel generasjon. Konsekvensene kan bli forferdelige, men det vil i det minste få folk til å skjerpe seg. Selv håper jeg det fortsatt finnes mennesker med nok fornuft og karakterstyrke blant verdens ledere til å styre unna de verste katastrofene.

Men lykkes det ikke, får vi sette vår lit til at fremtiden vil bringe frem en ny Tage Erlander.