Var Clinton en elendig kandidat helt fra starten?

Mange av oss leter fortsatt etter svar på hvordan Donald Trump kunne bli USAs president og verdens mektigste mann.

Jeg har tidligere skrevet om at Trump vant valget delvis gjennom å snakke til den avmektige og desillusjonerte hvite arbeiderklassen på landsbygda som føler seg forlatt, oversett og forbigått.

Men kanskje er det i stedet riktigere å spørre seg hvorfor Hillary Clinton tapte valget. Donald Trump gjorde tross alt ikke et spesielt godt valg. Han mottok bare litt flere stemmer enn Mitt Romney gjorde i 2012, og tapte som kjent i avlagte stemmer.

Boken “Shattered: Inside Hillary Clinton’s doomed campaign” slår helt enkelt fast at Clinton var en elendig kandidat helt fra starten. Forfatterne Jonathan Allen og Amie Parnes, som har intervjuet 100 kilder, beskriver en kaotisk kampanjeorganisasjon som aldri klarte å finne det riktige budskapet.

Det rimer med tankene til en nær assistent som siteres i John Heilemann og Mark Halperins bok “Game Change” om valgkampen i 2008: “Denne kvinnen burde ikke bli president.” Dommen falt da hun reagerte med bitterhet og forvirring etter nederlaget mot Obama i Iowa.

 

Er hun ærlig?

I tillegg til å gi et klekkelig bidrag til pensjonen, er boken “What Happened” Hillary Clintons sjanse til å gi sin historie om hva som skjedde – til å forklare tapet og rehabilitere seg overfor de som legger skylden for tapet på henne. Og det blir i stor grad et forsvarsskrift.

Vi blir fort usikre på hvor dypt skyldfølelsen stikker.

Vi kan tenke oss tre typer forklaringer på hvorfor Clinton tapte. Først og fremst grunnleggende problemer rundt henne som kandidat og person, ting som var der før valgkampen begynte, slik forfatterne av “Shattered” hevder. Videre kan det forklares med feil som ble gjort underveis i valgkampen – strategiske vurderinger, organiseringen av valgkampapparatet og valg av saker og budskap. Og til sist kan vi vise til utenforliggende årsaker, ting som Clinton og kampanjen hennes ikke hadde kontroll over.

Allerede i begynnelsen av “What Happened” innrømmer Hillary også at hun har gjort feil, og tar skylden for nederlaget. Men som vi skal se senere, blir vi fort usikre på hvor dypt denne skyldfølelsen stikker.

“Jeg visste at millioner av mennesker stolte på meg, og jeg orket ikke tanken på å svikte dem. Men det gjorde jeg. Jeg fikk ikke jobben gjort, og det må jeg leve med resten av livet.” Hun fortsetter å skrive at hun har gjort mange feil, og at hun eier dem alene.

Et åpenbart spørsmål blir om Hillary Clinton er til å stole på. Snakker og skriver hun fra hjertet når hun forteller sin historie om det historiske valget, eller sminker hun den for å framstå på best mulig måte? Som Clinton skriver selv, er troverdighet en av hennes store utfordringer. Mange amerikanere tror rett og slett ikke at hun er ekte.

I forordet beskriver Clinton at hun denne gangen skal være ærligere og mer åpen enn tidligere. “Tidligere har jeg, av årsaker jeg forsøker å forklare, ofte følt at jeg må være forsiktig i offentligheten, som om jeg balanserte på line uten nett. Nå senker jeg guarden.”

Hun virker oppriktig om hvor mye tapet smertet, og når hun beskriver sitt engasjement for kvinner og barn.

For leseren blir det spørsmålet som kverner i bakhodet gjennom hele boken. Er dette personen Hillary Clinton som er ærlig, eller er det karrierepolitikeren som prøver å stille seg selv i best mulig lys for ettertiden?

Mange steder får man inntrykk av en mer åpen Hillary, som når hun bruker kraftuttrykk. “The American middle class really had gotten screwed,” skriver hun. Hun virker også oppriktig om hvor mye tapet smertet, og når hun beskriver sitt engasjement for kvinner og barn.

Det er likevel vanskelig å kvitte seg helt med følelsen av at hun er løsrevet fra vanlige amerikaneres liv. Hun virker elevert og litt naiv om sin egen situasjon, for eksempel når hun uten anfektelser skriver om eiendommene sine og hvordan hun kjøpte nabohuset i rike Westchester da hun trengte det. Her finnes tegn til mangel på selvinnsikt.

 

Mye overbevisende

Clinton er overbevisende og troverdig når hun skriver om hvordan det er å være politiker og offentlig person som kvinne. Det er vanskelig å være uenig i hennes fremstilling av hvordan det er helt andre krav og forventninger til kvinner som søker makt enn menn.

Beskrivelsene om hvordan det å være tydelig fort oppfattes som å være sur, og hvor viktig utseende og stemmebruk er, er tankevekkende. Det er ikke mulig for en kvinnelig politiker å være sint uten å tape på det, skriver Clinton. Disse mekanismene spilte åpenbart også inn i Clintons valgkamp, og må ha påvirket hennes posisjon i negativ forstand.

Clinton gir også et harmonisk bilde av hvordan samarbeidet var internt denne gangen.

Hun skriver tidlig hvordan hun ønsker å skape en kampanjeorganisasjon uten drama, i motsetning til 2008 da kampanjen hennes var dominert av interne konflikter med medarbeidere som satte sine egne interesser foran hennes.

Clinton gir også et harmonisk bilde av hvordan samarbeidet var internt denne gangen. Hun prøver å skape et inntrykk av at hun klarte å opprette en organisasjon der alle drar sammen og det ikke er noen spisse albuer. Visst møter de mye motstand utenfra, fra politiske motstandere, medier og myndigheter, men de står sammen i stormen.

 

En annen historie

Denne virkelighetsbeskrivelsen avviker drastisk fra den vi får servert i “Shattered”. Her forteller forfatterne at det tidlig oppsto konflikter, og at det særlig etter nederlaget for Bernie Sanders i primærvalget i Michigan var gnisninger. Ifølge Allen og Parnes ble blant annet sjefstrateg Joel Benenson effektiv degradert, samtidig som den politiske sjefen mistet sine ansvarsområder.

 

Også valgkampsjef Robby Mook mistet makt ved at ansvar ble flyttet til andre og etableringen av slags sjefsråd som skulle ta belsutningene sammen. Ingen ble derimot sparket eller formelt degradert, fordi Clinton ikke vil skape inntrykk av at det var konflikt i kampanjen.

Mye av det samme ser vi i framstillingen av den lille grasrotorganisasjonen “Ready For Hillary”. Målet deres var å få Clinton til å stille i presidentvalget, og de ble etablert over to år før Clinton erklærte at hun stilte som presidentkandidat. I Clintons polerte fortelling var denne tidlige støtten motiverende og betryggende.

Forfatterene av “Shattered” har en annen historie. Gruppen hadde samlet inn 15 millioner dollar, og blant annet fått milliardæren Warren Buffett på laget. Men Clintons kampanjesjef Robby Mook likte ikke en parallell kampanje som konkurrerte om makt og oppmerksomhet.

 

 

Clinton ønsket å gi alle de 30 ansatte i “Ready For Hillary” jobb i hennes kampanje, men til slutt fikk bare seks et tilbud. Etter å ha sikret seg en liste med flere hundre tusen Hillary-støttespillere, kastet Mook entusiastene på båten.

Også i beskrivelsen av landsmøtet er de to bøkene rake motsetninger. Allen og Parnes forteller i stedet om et kaos der den demokratiske ledelsen ikke klarte å holde styr på Bernie Sanders’ støttespillere, som demonstrerte utenfor og buet og ropte slagord inne i salen.

I tillegg oppsto det en lederskandale i partiet som førte til at Debbie Wasserman Schultz ble tvunget til å trekke seg. Hillary nevner episoden kun såvidt, og skriver at Wasserman Schultz “måtte trekke seg”. Hun nevner ikke at bakgrunnen var at e-postene som var lekket gjennom Wikileaks, viste at hun hadde forskjellsbehandlet presidentkandidatene til Clintons fordel.

 

Tar ikke fullt ansvar

Så hvor mye kan vi egentlig tro på en avslørende reportasjebok som “Shattered”? Som nevnt er den basert på intervjuer med over hundre personer, mange av dem nære rådgiver til Clinton. Forfatterne er også opptatt av at de fikk snakket med nesten alle de ønsket.

Men samtlige kilder er anonyme. Det betyr at det ikke er mulig å sjekke om opplysningene de har gitt er riktige. Ifølge “What Happened” tar de i hvert fall feil på et punkt: Drakten Hillary skulle ha på seg under seierstalen var hvit, og ikke den fiolette hun brukte da hun innrømmet tapet. Man kan nesten undre på om Clinton påpeker dette for å så tvil om sannferdigheten til “Shattered”.

Hun beklager at hun ga Trump en politisk gave, men ikke innholdet i kommentaren.

Som nevnt innrømmer Clinton at hun gjorde flere feil som hun står ansvarlig for. En av dem er at hun tok imot store summer for å holde foredrag for Wall Street. Hun angrer også på uttalelsen om at hun skulle fjerne mange jobber i kullindustrien.

Men beslutningen om å snakke for pengefolket var gal fordi det ikke så bra ut, ikke fordi det var dumt i seg selv. Sitatet om kulljobber var uheldig, men tatt ut av kontekst. Håndteringen av hennes private e-postserver var uklok, men først og fremst var dekningen fullstendig overdrevet, slik at det skygget over budskapet hun egentlig ville ut med. Hun unnlater å nevne at det tok henne fem måneder å si unnskyld for feiltrinnet.

Når Clinton omtaler sitt utsagn om at halvparten av Trumps tilhengere er “en kurv av avskyelige (deplorables)”, hennes kanskje største enkelttabbe i løpet av valgkampen, viser hun til at det er belegg for dette i statistikk. Hun beklager at hun ga Trump en politisk gave, men ikke innholdet i kommentaren.

Det danner seg et bilde av en politiker som, så mye hun enn måtte si noe annet, ikke evner å ta fullt ansvar for sine egne feil og i stedet legger mye av skylden på andre.

 

Selvrettferdig

Gjennom hele boken vender Clinton stadig tilbake til at hun fikk flest stemmer i valget – nesten tre millioner flere enn Donald Trump. Med jevne mellomrom kommer det hjertesukk om valgordningen som gjør dette mulig.

Hun kommer også om igjen og om igjen tilbake til hvordan medieomtalen av e-postsaken ødela for hennes mulighet til å nå ut med politikken sin. Hun har unektelig et poeng i at den ble overskygget, når vi vet at den fikk mer omtale enn noen av skandalene rundt Trump.

Hadde ikke Comey sendt brevet, ville Clinton ha vunnet.

Hun kaster derimot ikke det minste blikk i speilet, og reflekterer ikke over at det tok henne fem måneder å si unnskyld – noe som etter all sannsynlighet forverret saken for hennes del. Hun etterlater seg et inntrykk av en temmelig selvrettferdig taper.

Dette bringer tankene mine til noe redaktør i det konservative magasinet National Review og tidligere taleskriver for George W. Bush, Jay Nordlinger, sa da jeg intervjuet ham i Washington DC i innspurten av presidentvalgkampen:

“Donald Trump er en utmerket presidentkandidat, men vil bli en forferdelig president. Det er lett å tenke at det stikk motsatte gjelder for Hillary.”

 

De eksterne faktorene

Clinton trekker frem ett moment som den viktigste forklaringen på hvorfor det er Trump og ikke hun selv som nå bor i Det hvite hus. Det er daværende FBI-sjef James Comeys håndtering av e-postetterforskningen, og særlig varslingen av at saken var gjenåpnet helt på tampen av valgkampen: Det såkalte Comey-brevet. Clinton speiler her det hennes valgkampsjef John Podesta sa da jeg intervjuet ham i Arendal i sommer: Hadde ikke Comey sendt brevet, ville hun ha vunnet.

Clinton viser omfanget av og alvoret i det hun beskriver som en krig mot amerikansk demokrati.

Det er gode grunner til å tro på dette enkeltpremisset fra Clinton. Før Comey varslet kongressen om saken, hadde Clinton en solid ledelse på meningsmålingene, også i de avgjørende vippestatene.

Hun var til og med på vei opp. Hun gjorde det også langt bedre blant forhåndsvelgere som stemte før nyheten ble kjent. Også uavhengige observatører som FiveThirtyEights Nate Silver har slått fast dette.

Clinton bruker et langt kapittel på Russlands innblanding i valget for å hjelpe Trump, en annen ekstern faktor. Hennes grundige gjennomgang er tankevekkende, og viser omfanget av og alvoret i det Clinton beskriver som en krig mot amerikansk demokrati.

Hun går langt i å antyde at Trump-kampanjen var involvert, noe som så langt ikke er bevist. Det er vanskelig å måle effekten av den russiske operasjonen. Igjen bruker Clinton mye plass på noe som var utenfor hennes kontroll, men som ifølge henne var avgjørende for valgutfallet.

Det er liten tvil om at eksterne faktorer påvirket valget i Trumps favør, men neppe mer enn at det var svært jevnt før disse inntraff.

Spørsmålet blir da hvordan en så erfaren og dyktig kandidat – en kandidat som ifølge Barack Obama var bedre kvalifisert enn noen andre noensinne – ikke vant over mannen mange mener var en absolutt ukvalifisert kandidat. Det spørsmålet trenger vi flere bøker for å få svar på.