Kloden vår er ikke tilpasset forbrukersamfunnet

Naprapaten presser tommelfingeren inn i de aller ømmeste punktene i skulderen min. Han legger kraft bak. Svetten pipler. Men etter behandlingen føler jeg meg bedre. Sterkere. Kroppen er aktivisert. I tillegg får jeg med meg flere øvelser for å stimulere blodomløp og nervebaner. Gjennom smerte til seier!

Her er det ikke snakk om noen lindrende piller. Tanken er at vi får bedre helse gjennom aktiv bruk av kropp og sinn. Det innebærer også å ta seg tid til å gå i skog og mark, og å leve et balansert liv, ikke bare bøyd over arbeidspulten.

Han er en global superkjendis.

Dette er sikkert gammelt nytt for de fleste av Agenda Magasins lesere. Men en ny bok av den anerkjente britiske økonomen Tim Jackson, The Care Economy, prøver å sette dette enkle budskapet inn i en større samfunnsramme. Boka har to bærende ideer. Den første er at velstand handler mer om helse enn om rikdom. Dette ser unektelig flottere ut når det er skrevet på engelsk:

«Human prosperity is primarily about health rather than wealth».

Jackson følger opp med idé nummer to: Om velstand først og fremst dreier seg om helse, må ergo økonomi i vid forstand handle om omsorg mer enn om (evig) vekst, slik det er i dag.

I økonomifagets tidlige barndom ville nok et slikt enkelt tankemønster ha funnet mange tilhørere, ettersom faget tilhørte filosofien, som var opptatt av spørsmål om hva det gode liv er og hvordan vi skal leve for å oppnå det. Siden har faget blitt mye smalere, og mer spesialisert, på markeder, overskudd og profitt.

Tim Jackson har en solid bakgrunn for å nøste i slike spørsmål. Han er en global superkjendis innenfor det vi kan kalle det alternative økonominarrativet. Han har skrevet en rekke rapporter og bøker, og har arbeidet i ulike institutt og akademiske institusjoner. Fokus har vært forbruk, livsstil og bærekraft.

Det store gjennombruddet kom da han i 2009 jobbet for den britiske bærekraftskommisjonen. Her var han hovedansvarlig for rapporten, og senere samme år boka, Prosperity wthout growth. Boka er overstått til over 17 språk og betraktes i dag som et standardverk innenfor sin sjanger. Hovedtesen er at vekst over et visst punkt ikke øker livskvaliteten, men medfører negative konsekvenser både for samfunn og individ.

I tillegg fores vi med for mye ultraprosesserte ingredienser, som vi blir syke av.

Andre har fulgt opp med å bringe debatten videre, slik som antropologen Jason Hickel, som snakker om nedvekst, eller postvekst (postgrowth). Han beskriver hvordan dette handler om en planlagt energi- og ressursreduksjon som skal få økonomien tilbake i det han kaller «balanse med den levende verden på en måte som reduserer ulikhet og øker menneskelig velvære».

Med president Donald Trumps nasjonalistiske krumspring har vi fått finansielt kaos og potensielt en periode med lavere vekst. Men det vil i så fall ikke være grunnet i tanker om bærekraft i bred forstand, men mer i ønsket om profitt for USA.

Vi er uansett hekta på vekst, og resultatet er løpske klimagassutslipp, forurensning og naturdød. Og menneskesamfunn preget av ulikhet, og mye uhelse. Det er ikke så rart, når matindustrien langer varer med for mange kalorier og for mye sukker.

Da Verdens Helseorganisasjon, under sin daværende leder, Gro Harlem Brundtland, prøvde å innføre nye sukkerstandarder, gikk industrien til krig, skriver Jackson.

Den katolske kirken hadde allerede for 500 år siden en egen heksebok.

I tillegg fores vi med for mye ultraprosesserte ingredienser, som vi blir syke av. Og da er ofte veien til medikamenter kort. Vi lider under for mye stress, og da kjøper vi mer, og det produseres mer, og alt dette overforbruket er profittmaksimerende, for noen. Rikdom blir forsvart som fundamentet for velstand, og helse blir ofret på vekstalteret, hevder Jackson.

Vi tror at helse er det samme som fravær av smerte. Det er det lett å sette en pengeverdi på, for så å selge medikamenter med stor profitt. Opiater knaskes som aldri før. Mange blir sykere av dette, og 6000.000 dør av overdoser. Vi blir lurt av profitthungrige krefter.

Jackson tar oss med på ulike historiske avstikkere for å underbygge sine bredspektrede påstander. Han er spesielt opptatt av patriarkatet, og samfunn som vektlegger menns syn på livet. Det har historisk ført galt av sted, og også i dag er vi utsatt for en form for giftig maskulinitet, gjennom såkalte influenser som Andrew Tate.

Ungdom er en utsatt gruppe, ikke minst godt dramatisert i den mye omtalte dramaserien Adolescent, som nå vises på Netflix.

Det er ikke lenger bare basert på tro, som kirka var opptatt av.

Dette er gamle tanker, i ny innpakning. Den katolske kirken hadde allerede for 500 år siden en egen heksebok, hvor de beskrev hvordan en kvinner som tenker på egenhånd, tenker ondskap. Hvorfor var dette så problematisk for kirka, spør Jackson.

Jo, fordi kvinner var opptatte av omsorg, og de måtte ofte prøve og feile, og det betyr en gryende empirisk vitenskap. Det er ikke lenger bare basert på tro, som kirka var opptatt av.  Vi må også i dag ha mer av det kvinnelige omsorgsperspektivet.

Et eget kapitel er viet en reise forfatteren gjør til Wales. Her får vi historien om arbeiderpartipolitiker og helseminister Anuerin Bevan (1897 – 1960), som var en avgjørende kraft i fremveksten av det britiske helsevesenet, National Health Service (NHS).

NHS har vært en kilde til britisk stolthet og noe de fleste andre vestlige land har fulgt som inspirasjon. I dag rives NHS i filler, skriver Jackson. Nå er det mye privat kapital som overtar for offentlige midler. Profittmotivet er sterke enn helsemotivet.

Helsevesenet vårt kommer nå til å bli enda mer utsatt, i og med at vi er en aldrende befolkning. Men det er ikke infeksjoner og smittsomme sykdommer som lenger dominerer. Nå er det livsstilssykdommer. 90 prosent av USAs befolkning lider under en eller annen form for metabolsk dysfunksjon.

Kloden blir som en skjør pasient som er i total ubalanse.

Ny teknologi har hjulpet oss på veien mot bedre liv, og vi kan reparere mye mer enn noen ganger før. Men nå har vi kommet til et punkt hvor det ikke går lenger, hevder Jackson. Om du da ikke tror på Elon Musks visjoner, om et bedre liv utenfor jorda.

Men kroppen vår er tilpasset et liv her nede, og i verdensrommet svinner muskel og beinmassen vår. Jackson bruker dette som et bilde på oss selv. Kloden vår er ikke tilpasset kapitalismen og forbrukersamfunnet. Kloden blir som en skjør pasient som er i total ubalanse.

Om vi tar på alvor at velstand må forstås som helse, og økonomi som omsorg, betyr det systemendringer, akkurat slik som klimaaktivisten Greta Thunberg har krevd.

I en slik verden vil det være mer vekt på care, craft and creativity, dvs omsorg, håndverk og kreativitet, skriver Jackson. Håndverk er ment i betydningen kvalitetsprodukt som varer, og en stolt yrkesutøvelse.

Jackson skriver at Verdens Helseorganisasjon omtaler helse som «komplett fysisk og sosialt velvære, samt god mental og psykologisk helse». Samfunnshelse blir da del av et større bilde, akkurat slik vår egen sosialmedisiner Per Fugelli (1943 – 2017) alltid hevdet. Sykdom er en naturlig del av livet, en reparerende prosess. Smerte er også del av dette bildet.

Han vil gjerne at vi skal dele mer på det arbeidet som er.

Jeg tenker på det jeg har lest andre steder, om brasilianske kvinner som i redsel for smerte velger keisersnitt i stedet for naturlig fødsel. På private klinikker føder åtte av ti på denne måten, noe som er verdensrekord. Det har potensielt negative konsekvenser for barns naturlige tarmflora. Snakk om å fjerne seg fra vanlige livsprosesser.

Jackson er opptatt av alternativ medisin også, og det han omtaler som holisme og vitalisme og naturens helende kraft. Dette er ikke så populært hos de store selskapene innenfor mat- og farmasiindustrien. De vegeterer på hverandre; dårlig mat gir mer medisiner for å reparere, og det trøstespises.

Tim Jackson minner meg litt om den dansken journalisten og forfatteren Rune Lykkeberg, som har skrevet flere tykke bøker om samfunnsutviklingen i Vesten, og som er svært glad i litterære og filmatiske referanser. Det er også Jackson.

Vi er innom Barbie-filmen, Oppenheimer, Taylor Swift, Strindberg og mange andre. Det blir litt i overkant for min del, og boka kunne gjerne ha vært 100 sider kortere. Jeg kan heller ikke fri meg for å synes at teksten blir litt flosklete noen ganger.

Det er fortsatt smerte i god helse.

Boka er svært hypet, med mange tunge navn på omslaget som forteller om hvor revolusjonerende den er. Dette kan forlaget tillate seg, med et såpass stort navn som Jackson er. Og budskapet om at det er helse i samvær, god mat, bevegelse, i naturen og i et samfunn i likevekt uten for store forskjeller, vet vi jo at er sant. Det er også svært godt beskrevet i mer kildebelagte bøker, som Richard Wilkinson og Kate Picketts Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle (Res Publica, 2012).

Et samfunn som i for stor grad blir for opptatt av medisinering, smertelindring, økt vekst, og mer forbruk, vil aldri blir et godt nok samfunn. Tim Jackson har derfor et viktig budskap. Han vil gjerne at vi skal dele mer på det arbeidet som er, vi kan ha kortere arbeidsuke og en form for borgerlønn.

Det vil være godt for naturen rundt oss og godt for helsa vår. Vi vil kunne gi mer omsorg til våre nærmiljø og de som bor rundt oss. Dette er alle gode tanker og vanskelig å være uenig i.

Men det viktigste i denne boka forblir likevel diagnosen. Uten en god diagnose kan hverken vi eller samfunnet heles. Jeg trykker på det punktet i skulderen jeg vet gjør vondest, og jeg kjenner at jeg lever. Det er fortsatt smerte i god helse.