Kontraproduktiv ruspolitikk

For et par år siden var jeg på en forelesning i mikroøkonomi. Foreleseren forsøkte å forklare priselastisitet, altså hvor mye en endring i prisen på en vare endrer etterspørselen. Etter å ha tenkt seg om, kom han bare på én vare der etterspørselen ikke er påvirket av prisen: Heroin.

Som en digresjon av det oppfordret han oss til å tenke gjennom hva dette betydde for krigen mot narkotika, og etterlyste samfunnsøkonomene i rusdebatten.

Tom Wainwrights bok “Narconomics” er et godt svar for alle som har etterlyst samfunnsøkonomene i rusdebatten. Ved hjelp av enkle økonomiske resonnementer og empiri viser den tidligere Economist-journalisten hvordan dagens ruspolitikk på mange områder er virkningsløs og til tider direkte kontraproduktiv.

Det er lite som tyder på at innsatsen mot smugling har hatt noe særlig suksess.

Den viktigste lærdommen fra boka er hvor lite effektivt det er å fokusere innsatsen på narkotika-tilbudet. Det finnes en rekke studier som viser at etterspørselen etter narkotiske stoffer faller mindre enn prisen øker. I boka siterer Wainwright en forskningsartikkel fra det nasjonale forskingsrådet i USA, som viser at en 10 prosent økning i prisen for marihuana fører til 3,3 prosent lavere etterspørsel. Konsekvensen av dette er at et stort beslag som presser prisene opp, faktisk øker den totale verdien av narkotikamarkedet, siden prisøkningen er større enn fallet i etterspørselen.

Dette er en innsikt som trolig gjelder på flere områder. Når vi velger kriminalisering, vil det være en avveining mellom mer lønnsomhet for kriminelle og lavere forbruker. Den konvensjonelle visdommen er at ved å gjøre noe ulovlig – eller øke straffer/håndheve loven strengere – vil bruken gå ned og de kriminelle taper. Realiteten kan være at de kriminelle faktisk vinner økonomisk på strengere straffer. I alle fall så lenge prisen øker mer enn fallet i etterspørsel.

Denne enkle økonomiske analysen viser hvorfor det er så godt som umulig å vinne krigen mot narkotika med justispolitiske virkemidler. Dersom vi setter inn større ressurser for å stanse smugling og omsetning av narkotika og dette reduserer tilbudet, vil den totale verdien av det svarte markedet øke, og dermed gi de kriminelle større ressurser til å lure seg unna politiet. Det er uansett lite som tyder på at innsatsen mot smugling har hatt noe særlig suksess, for prisene på de fleste narkotiske stoffer har falt.

Den strenge grensekontrollen mellom Mexico og USA er med på å øke volden i Mexico.

I dagens ruspolitiske debatt finnes det en myte om at det beste er å ta problemet ved roten og gå inn tidlig i verdikjeden, for eksempel ved å spraye kokaplantasjer. Wainwright viser at dette er en feilslutning. For det første har kartellene så stor markedsmakt at de lemper kostnaden ved ødelagte avlinger over på bøndene, som blir presset lengre ned i fattigdom. For det andre er verdiøkningen av kokainen så stor når den fraktes fra Latin-Amerika til vesten, at selv det å triple produksjonskostnadene for kokablader bare fører til 0,6 prosent høyere pris når det selges på gatenivå.

Dette er en viktig lærdom både for Norge, som gjennom ISAF har bidratt til brenning av opiumsplantasjer i Afghanistan, og Donald Trump, som ikke kan forvente at muren mot Mexico skal ha særlig effekt mot narkotikasmugling. Tvert imot er den strenge grensekontrollen mellom Mexico og USA med på å øke volden i Mexico. Når det er færre steder å krysse grensen, øker lønnsomheten ved å kontrollere grensebyene og dermed også incentivene til å bruke vold.

Et annet viktig poeng i boka handler om den internasjonale dimensjonen ved narkotikaøkonomien. På samme måte som multinasjonale selskaper flytter seg rundt etter hvor de finner tilgang til arbeidskraft og gode rammevilkår, driver også narkotikakartellene med outsourcing. Men hva som er gode rammevilkår for et narkotikakartell, er gjerne det motsatte av for legale selskaper. Når en stat trapper opp kampen mot narkotikaindustrien, kan de lett flytte til andre, mindre fungerende land.

Så hva er alternativet til dagens politikk?

Wainwright skriver primært om de latinamerikanske kartellene, men streifer også innom andre land. For eksempel New Zealand, som har vært fremst i såkalte «Legal Highs», stoffer som ligner på illegale rusmidler, men ennå ikke er forbudt. Han streifer også innom importørene i Europa.

Ved å se på ruspolitikken gjennom brillene til en økonom, blir det tydelig at mange deler av dagens politikk er kontraproduktiv. En prisøkning på illegale rusmidler fører til et prosentvis mindre fall i etterspørselen, så ved å sette inn justispolitiske virkemidler, øker vi verdien av rusmidlene og dermed profitten for kartellene. Fokuset på å gå inn tidlig i verdikjeden gjør fattige bønder enda fattigere og mer avhengige av kartellene. Når vi setter rusbrukere i fengsel, gjør vi det lettere for kartellene å rekruttere nye medarbeidere.

Så hva er alternativet til dagens politikk? Wainwright skisserer flere alternativer. Ved å heller fokusere på å få ned etterspørselen, kan vi minske verdien av rusmarkedet. I Zurich har de startet med utdeling av heroin til tunge brukere. Det har gitt en mer verdig hverdag for de rusavhengige, fått ned kriminaliteten nå som brukerne ikke lengre trenger å finansiere forbruket og det har drept heroinmarkedet. De 10-15 prosent tyngste heroinbrukerne, står for 60 prosent av omsetningen. Når de ble borte, falt nyrekrutteringen kraftig.

I den norske debatten har ofte heroinassistert behandling blitt sett på som å gi opp brukerne. Jeg har aldri forstått denne troen på at det å gjøre rusavhengighets hverdag vanskelig, er den beste måten å få de til å velge avrusning. Zurich har vist at det finnes en annen og bedre vei.

Sist, men ikke minst, bør vi avslutte kampen mot fattige bønder.

Det samme gjelder for lettere rusmidler. Flere amerikanske delstater åpnet for regulert omsetning av cannabis. Etter valget har også California stemt for å åpne for regulert omsetning. Den liberale regjeringen i Canada vil gå samme vei. Det er ennå for tidlig å si noe om hva dette fører til, men globalt blåser vinden i retning av en ny ruspolitikk.

På samme måte vil det å endre fengselsvesenet med større vekt på tilbakeføring til samfunnet, kunne gjøre det vanskeligere for karteller å rekruttere. Her ligger Norge milevis foran landene i Latin-Amerika og USA, men også vi har et stykke å gå, f.eks. på straffenivå og hvor mange vi fengsler for narkotikaforbrytelser. Wainwright påpeker paradokset i at vi setter inn så store ressurser på å straffe, når vi vet det som har størst effekt er å forebygge gjennom godt helsevesen og et godt skolesystem.

Sist, men ikke minst, bør vi avslutte kampen mot fattige bønder. Istedenfor å spraye koka og opiumsplantasjer, bør vi gi bøndene et alternativ ved for eksempel å betale de for å dyrke lovlige planter. Det er et moralsk dilemma at den største kostnaden i form av ødelagte samfunn og tapte liv, bæres i utviklingsland.

Forfatteren forsøker å få frem en ny side av ruspolitikken.

“Narconomics” forsøker å se på ruspolitikken fra en ny vinkel. Det lykkes den med. Enten du er for hovedtrekkene i dagens poltikk eller ønsker en ny ruspolitikk, er dette en bok du bør lese. Tom Wainwright har tidligere vært journalist i The Economist og det merkes på skrivestillen. Med klart språk som er lett tilgjengelig og den britiske humoren, hvor ting settes på spissen i et forsøk på å få frem det absurde, er boken lett å lese. Et eksempel er når han skriver om fengselssystemet: “Penal reformers have longe claimed that prisons dosent’t work. This is only partly true: For drug cartels, prisons work brilliantly.”

Forfatteren forsøker å få frem en ny side av ruspolitikken som ikke er mye debattert i dag. Boka er skrevet fra forfatterens synsvinkel og er en reise mellom ulike deler av den illegale økonomien som omgir krigen mot narkotika. Han gjengir møter med aktører, forskning og hendelser som sier noe om hvor vi står i dag og hvilke konsekvenser de valgene vi har tatt i ruspolitikken, påvirker mennesker over hele verden. Boken er først og fremst en beskrivelse av situasjonen, men i siste kapitel kommer han med forslag til forbedringer.

Ofte klages det over at økonomer har for mye å si i samfunnet. På rusfeltet er det mye som tyder på at vi trenger mer økonomisk tenkning. Narconomics er et godt sted å begynne.

Tord Hustveit er leder av Unge Venstre.