Solberg burde selv lede hæren i krig?

I boken Skin in the Game forsøker forfatter Nassim Nicholas Taleb å besvare vår tids store spørsmål. Hva forårsaket finanskrisen, hvorfor produseres det så mye dårlig journalistikk og hvordan endte vi opp med Irak-krigen?

Krigshissende spaltister og aviskommentatorer bærer ingen risiko ved å egge til krig.

Spørsmålene er forsøkt svart av mange, men i motsetning til de fleste andre kan Talebs problembeskrivelse og løsning kokes ned til èn setning: beslutningstagere løper for liten personlig risiko når de fatter valg. De leker leken, men om ting går galt, slipper de steken.

Skadelige beslutningstagere

I løpet av Skin in the Games drøye 200 sider skriver Taleb om mye, men han skeier aldri langt fra problembeskrivelsen nevnt over, som også boken tar tittelen sin fra.

Eksempelvis finnes en del av svaret på finanskriser og en vanvittig banksektor her. Aksjemeglere bærer i mange tilfeller ingen risiko ved å handle som de gjør. Det er ikke deres egne penger som går tapt om en handel eller en aksjeutvikling ikke går som forventet, men bankens kunder.

Selv når den destruktive gamblingen nådde sitt eksplosive klimaks i 2008, slapp banksektoren å bære konsekvensene. Staten, fremfor bankene, tok da regningen.

På samme måte kan det argumenteres for at uheldige kriger som Irak-krigen eller bombingen av Libya, har rot i samme problem. Krigshissende spaltister og aviskommentatorer bærer ingen risiko ved å egge til krig. Ei heller politikere som sender jagerfly på «humanitære» bombetokt.

Taleb sammenligner disse med romerske generaler og keisere som red i front i kriger de selv erklærte. Disse, skriver Taleb, bar i ordets rette forstand risiko ved å erklære krig.

Meningsløse beslutningstagere

Det er dog ikke bare presidenter, generaler og aviskommentatorer som får kjenne Talebs vrede. Også en hel rekke andre yrker, verv og hele forskningsfelt avskrives som meningsløse.

Er rammen for journalistikken at klikkene rår, så får man den journalistikken som avler flest klikk.

Blant annet ville Taleb hevdet at teksten du leser nå, er skrevet av en skribent som ikke bærer noen risiko ved å skrive den, og at den dermed er ubrukelig. Her skal man ikke se bort ifra at Taleb har rett. Likevel har jeg en følelse av at Taleb lar sine konklusjoner løpe litt vel vilt avgårde.

Er det ikke snarere slik at det er rammen man setter for yrker som er utslagsgivende for om disse er destruktive eller ei? Er rammen for journalistikken at klikkene rår, så får man den journalistikken som avler flest klikk. Åpner lovverk for at meglere kan få gamble med kundenes sparepenger, kan man vel vanskelig la seg overraske når de gjør dette?

Lovens skyld

Dette har også Taleb tatt høyde for, men fremfor å konkludere med at lovverket må forbedres, konkludere han med at lovverket er problemet.

Blant annet mener han at de aller fleste journalister er unødvendige.

Taleb er en stolt libertarianer, blant annet er boken dedikert til den libertarianske nestoren Ron Paul, noe som innebærer at han ønsker så få statlige inngrep i den private sfære som mulig.

Statlige reguleringer er derfor ikke noe han ser på som en løsning, snarere hevder han at reguleringer lar seg utnytte, at de akkumuleres over tid og at de kveler det frie næringsliv. Taleb understreker at han ikke i ethvert tilfelle er mot regulering, men som en regel vil han heller ivareta friheten til å feile.

Fremfor å regulere mener Taleb at vi burde åpne for økt tilgang til søksmål. Tankegangen er enkel: man bærer i dag for liten risiko ved å handle på enkelte måter, men hvis man kan saksøkes av misfornøyde parter, vil man være langt mer forsiktig med valgene man fatter.

Litt bra, mye dårlig

Talebs grunnleggende poeng er enkelt å fatte og det er øyensynlig åpenbart. Mennesker som fatter avgjørelser som overfører risiko til andre, burde selv bære en del av risikoen avgjørelsen medfører. Man burde ikke kunne oppildne til krig uten at det får konsekvenser om krigen viser seg å være urettmessig eller erklært på feilaktig informasjon.

Ofte virker Talebs personlige opplevelser å underbygge mistroen.

Hadde Taleb stanset her, hadde det ikke vært mye å stille spørsmål ved, men han går mye lengre. Blant annet mener han at de aller fleste journalister er unødvendige.

Ikke bare er det de skriver uinteressant, men mangelen på risiko ved å trykke en sak, er direkte skyld i falske nyheter og skadelige vinklinger. Videre hevder han at store deler av akademia ikke har til livets rett – mer spesifikt samfunnsfag som økonomi, sosiologi og psykologi.

Grunnlaget han trekker disse i tvil på, er langt fra tilfredsstillende. Ofte virker Talebs personlige opplevelser å underbygge mistroen, som i journalistenes tilfelle. Samfunnsfagene avskriver han derimot på grunnlag av en hardnakket, positivistisk innstilling à la, «De forstår ikke statistisk risiko og matte.»

Påstanden om at det grunnleggende problemet er at de ikke bærer risiko ved å utøve yrkene sine, føles påklistret i siste liten.

Boken tar mindre form som tradisjonell populærvitenskapelig sakprosa, og mer som et langt og hissig blogginnlegg.

Taleb mener blant annet at forskningsresultater innen eksempelvis psykologi, i liten grad lar seg reprodusere, og at dette setter faget i vanry. Det stemmer, men følger man denne tankegangen, skulle man derimot tro at en psykologiprofessor bar stor risiko ved å publisere forskningen sin.

Siden forskningen står i fare for å motbevises, skulle man tro professoren la ekstra arbeid i den for sikre sitt navn og ry.

Aggressiv forfatter

Det er umulig å omtale Talebs bok uten å berøre hans svært særegne måte å skrive på. Boken tar mindre form som tradisjonell populærvitenskapelig sakprosa, og mer som et langt og hissig blogginnlegg.

Enkelte kapitler er interessante og tar for seg statiske asymmetrier som sjelden belyses, noen av dem befinner seg i et grenseland mellom selvhjelp og populærvitenskap, mens andre er lite annet enn tirader rettet mot rivaler og kritikere av Taleb.

I likhet med Peterson er Taleb en mann av sin tid – men det betyr ikke at han har rett.

Ta for eksempelet kapittelet om det Taleb kaller “Intellektuell Men Dum”. I et kort kapittel dedikert til taleføre intellektuelle uten kompetanse på områdene de omtaler, hisser Taleb seg sakte, men sikkert opp.

Det er nesten så man merker Talebs økende frustrasjon fra første til siste avsnitt, før den totalt har forsvunnet ved starten av neste kapittel. Det er underholdende, men gjør til en ujevn leseopplevelse.

Videre benytter Taleb seg av tekniske begreper uten å forklare disse før flere kapitler senere, han peprer teksten med referanser til tidligere bøker av ham selv, samt interne vitser à la kallenavn han ikke forklarer, så vel som syrlige stikk åpenbart rettet mot rivaler uten at dette alltid eksplisitt skrives ut.

Noen vil nok oppfatte bokens stil og struktur som et friskt pust, mens andre vil synes den er utmattende.

En mann av sin tid

I sin anmeldelse av Skin in the Game i magasinet The New Statesman kalte forfatteren Steven Poole Taleb for en Jordan Peterson med matematisk forståelse, og med det treffer han spikeren på hodet.

Å lese Taleb er som å lese Peterson, med den forskjell at Taleb virker å vite hva han snakker om. I likhet med Peterson forherliger Taleb antikken og visdom nedarvet fra den, han viser åpen forakt for moderne forståelser av kjønn og seksuell legning og deler av boken hans er, i likhet med Petersons 12 Rules For Life, til forveksling lik selvhjelpslitteratur.

Likevel er Talebs bok frustrerende og utmattende å lese.

Ikke at man av den grunn skal avskrive Taleb. Skin in the Game fremmer en rekke poenger som er både opplysende og interessante. Det er heller ikke slik at den burde avvises av den grunn at den fremmer et fremmed politisk syn alene.

Likevel er Talebs bok frustrerende og utmattende å lese. Taleb fronter et godt poeng, men konklusjonene han trekker og rekkevidden de får, gjør det svært vanskelig å si seg enig med ham. I likhet med Peterson er Taleb en mann av sin tid – men det betyr ikke at han har rett.