1,6 billioner skattekroner som ikke ble betalt

I slutten av juli i fjor ga Statistisk sentralbyrå ut en rapport som fikk mange til å heve øyenbrynene. Norske selskaper hadde latt være å betale skatteregninger på til sammen 1600 milliarder kroner. De hadde utsatt å betale på ubestemt tid. Summen er større enn alle statens samlede inntekter. Blant selskapene med utsatte skatteregninger er det mange som ikke har betalt skatt på mange år, selv om de har hatt store overskudd.

Hvorfor er det slik at noen selskaper går mange år uten å betale skatt på overskuddene sine?

Han forklarer videre at vi fra den økonomiske forskningen vet at det ligger et sterkt insentiv til å utsette å betale skatt når en gevinst er realisert.

Vi spør professor Guttorm Schjelderup, professor ved Institutt for foretaksøkonomi på Norges Handelshøyskole og leder av NoCet – Norsk senter for skatteforskning. Han forklarer at selskapene betaler skatt på 22 prosent av sine overskudd, men at de i mindre grad enn før betaler ut utbytte til personlige aksjonærer, altså personene som eier aksjer i selskapene.  Det skyldes ifølge han at det er mer lønnsomt for de som eier selskapene å holde pengene i selskapet og investere gjennom selskapene de eier.

For å forstå hvorfor, må vi forstå selskaps- og eierbeskatningen i Norge.

–  I skattereformen i 2006 innførte man det som kalles fritaksmetoden og aksjonærmodellen. Fritaksmetoden innebærer at utbytte og aksjegevinster i selskaper i hovedsak er skattefrie. Et selskap kan altså sende utbytte til et annet selskap uten at det mottakene selskapet betaler skatt av utbyttet, sier Schjelderup.

Men selv om utbyttene og gevinstene kan gå skattefritt fra ett selskap til et annet, kommer de til slutt til beskatning når de når personene som eier selskapene. Det er her aksjonærmodellen kommer inn:

– I motsetning til fritaksmetoden dreier aksjonærmodellen seg om hvordan personlige aksjonærer skal skattlegges når de mottar aksjegevinster som for eksempel utbytte. Enkelt sagt skal utbytte til personlig aksjonær ut over et skjermingsfradrag skattlegges ved eierskatten som i dag er 37,84%. Skjermingsfradraget er altså en skattefri del av mottatt utbytte, forklarer Schjelderup.

Privatpersoner kan oppnå det samme gjennom aksjesparekonto.

Han forklarer videre at vi fra den økonomiske forskningen vet at det ligger et sterkt insentiv til å utsette å betale skatt når en gevinst er realisert. Det lønner seg altså ofte å utsette skatteregningen. Dette er fordi kostanden i dag av en betalt skatt i fremtiden, det økonomer kaller nåverdien, er lavere enn om vi betalte skatt i dag.  Det lønner seg å vente. Økonomer kaller dette at innelåsning. Verdien av spart skatt kan for eksempel være større enn om man tok gevinst og betalte skatt, og reinvesterte til høyere avkastning enn den man kunne fått ellers. Schjelderup legger også til at nyere forskning viser at formuesskatten helt kan fjerne denne innelåsningseffekten, og samtidig forbedre effektivitetsegenskapene til skattesystemet.

Men hvordan ser dette ut i praksis? Schjelderup forklarer at investorer ofte oppretter et holdingselskap: et selskap som har som hovedformål å eie aksjer eller andeler i andre selskaper. Utbytte fra selskapene man eier er i hovedsak skattefrie når de utbetales til holdingselskapet på grunn av fritaksmetoden. Man betaler først eierskatt, skatt på utbytte, når holdingselskapet betaler utbytte til personlig aksjonær.

– Privatpersoner kan oppnå det samme gjennom aksjesparekonto, sier han. På en slik konto betaler man ikke skatt av gevinst før pengene tas ut av kontoen.

For eksempel kan eierskatten endres i fremtiden.

Finansdepartementet kaller tilbakeholdte overskudd i selskapene for latent eierskatt. Dette er altså det som spares gjennom å ikke sende utbytte til personlig aksjonær. Ifølge SSB tilsvarer denne sparingen per 2022 over 4600 milliarder kroner som enda ikke har blitt skattet. I 2022 tilsvarte det nesten 40 prosent av oljefondets størrelse. Skatteregningen på sparingen er nettopp de 1600 milliardene vi startet med. Mange hevder at denne utsatte skatteregningen ikke er et problem, siden pengene til slutt må tas ut av selskapene for å bli beskattet. Schjelderup er ikke helt enig i den påstanden.

– Siden vi ikke har arveavgift og skattesystemet favoriseres sparing gjennom selskapssfæren gis det insitamenter til å utsette utbytteskatten i det uendelige. De utsatte overskuddene kan akkumuleres over i mange generasjoner i selskapene uten at det betales eierskatt, forklarer Schjelderup videre.

Det er også andre grunner til ikke å ta utbytte som personlig aksjonær, ifølge Schjelderup. Et sentralt resultat fra atferdsforskingen er at mennesker har tapsaversjon. Det innebærer at investor vegrer seg for å betale eierskatt, og dermed ta «tapet» som eierskatten representerer. Da er det bedre å holde pengene i bedriften. En annen grunn til ikke å ta utbytte er at «det er håp i hengende snøre». Ved å beholde kapitalen i selskapet får en investor en gratis opsjon på valg lengre frem i tiden. For eksempel kan eierskatten endres i fremtiden.

Enhver opsjon som er gratis, har verdi og gjør det mindre lønnsomt å ikke bruke opsjonen ved å ta utbytte og betale eierskatt nå fremfor å vente.

Schjelderup understreker likevel at fritaksmetoden har positive sider ved seg.

Schjelderup forklarer at de latente eierskattene var en grunn til at vi fikk «exit-skatten», eller utflytterskatten som mange kaller den. Før utflytterskatten ble innført i november 2022 kunne man flytte til utlandet og ta med seg det tilbakeholdte overskuddet dit. Etter fem år kunne man ta utbytte på verdier som var tjent i Norge, men skatte etter reglene i det landet man da oppholdt seg i. Han sier at skattebesparelsen på latent eierskattegjeld trolig var større enn det man sparte i formuesskatt på å flytte. Summen av skattebesparelsene på eierskatt og formuesskatt gav sterke insitamenter til utflytting.

– I land som Sveits kan man inngå skatteavtale med myndighetene direkte og sørge for at man kommer bedre ut skattemessig enn man kunne ha gjort i Norge. Utflytterreglene nå har som formål å sørge for at gevinster som er opparbeidet i Norge skal skattes ved utflytting, sier han.

Schjelderup understreker likevel at fritaksmetoden har positive sider ved seg:

– Kapitalen blir i selskapet, og da kan den reinvesteres og gå til ny produktiv virksomhet. Det er riktig, og det var tilsiktet med fritaksmetoden at det skulle bli lettere å investere. Men det som derimot ikke var tilsiktet var at selskaper skulle bli gjort om til investorene sine personlige sparebøsser. I finansdepartement trodde man lenge at skattereformen i 2006 gjorde at beslutningen om når man skulle ta utbytte var periodiseringsnøytralt. Det tror man nok ikke lenger, sier han.

Går det an å gjøre endringer til fritaksmetoden og aksjonærmodellen, som gjør at vi kan beholde de gode sidene av modellen, samtidig som vi sørger for at alle betaler skatt på ett eller annet tidspunkt?

En som jobber med nettopp dette er Kristoffer Berg. Han er skatteforsker og jobber til daglig på Universitet i Cambridge. Han er også tilknyttet Skatteforsk ved NMBU på prosjekter på aksjonærmodellen. Ifølge ham er det flere ting som kan gjøres for å gjøre fritaksmetoden, bedre.

– Et system jeg jobber med sammen med Yaroslav Chechel og Annette Alstadsæter og i et annet prosjekt med Ola Vestad, Espen Henriksen og Ole-Andreas Elvik-Næss, er å utforme en utbytte- og kapitalgevinstskatt hvor den endelige skatten som betales avhenger mer av skatteraten de forskjellige årene, heller enn bare helt til slutt, forteller Berg oss.

En slik gjennomsnittsberegning kan også bidra til å løse noe av utfordringen med at overskudd holdes lenge tilbake i selskapene.

Han forklarer at et stort problem med aksjonærmodellen, er at skatten man til slutt betaler er avhengig av hva utbytteskatten er akkurat det året du tar utbytte, uavhengig av når overskuddet er fra. Det er ifølge ham dårlig for norske aksjonærer, særlig nå som utbytteskatten har økt. Så om de nå skal ta ut utbytte på en gevinst som de gjorde for ti år siden, må de betale utbytteskatten som gjelder i dag, og som er høyere enn den var for ti år siden.

– Da kan du få et problem med at folk enten holder tilbake gevinster fordi de tror et nytt flertall på Stortinget kan gi dem en lavere skattesats senere, eller at de tar utbytte tidligere enn de ellers ville ha gjort fordi de tror utbytteskatten vil øke i fremtiden, sier han.

Dette er det samme problemet som Schjelderup nevnte tidligere. En mulig løsning på dette som Berg jobber på sammen med sine kollegaer, er å innføre en gjennomsnittsberegning av avkastningen i selskapet. Da vil en modell gi et anslag for hvor stor del av den endelige gevinsten du tjente hvert år siden den originale investeringen, også vil du skatte basert på hva utbytteskatten sin sats var i året du sannsynligvis tjente pengene i stedet for hva den var i året du tok utbyttet.

En slik gjennomsnittsberegning kan også bidra til å løse noe av utfordringen med at overskudd holdes lenge tilbake i selskapene. Berg forklarer at man i dag prøver å redusere gevinsten med å utsette skatten i aksjonærmodellen med å ha et skjermingsfradrag, som kort fortalt er en sum man kan ta ut skattefritt fra selskapet.

– Problemet vi ønsker å løse er at det kan være for sterke incentiver med å utsette realisering av gevinst. Da kan vi innføre en rente på urealisert gevinst, hvis skjermingsfradraget alene ikke fungerer godt nok. Vi har i dag et skjermingsfradrag, og skjermingsfradraget fungerer som en slags subsidie til å realisere overskuddet. Det jeg foreslår gjør at vi også kan ha renter på den utsatte skatten. Da skattlegger vi å ikke realisere, i stedet for å subsidiere å realisere. Så noe Yaroslav Chechel ved NMBU og jeg jobber med er å kombinere skjermingsfradraget med denne renta på utsatt skatt, sier han.

Man kunne hatt noe arveavgift når du arver aksjer.

Berg forklarer videre at formuesskatten også spiller inn her, selv om han understreker at han mener utflytterskatten sin rolle for å tette et skattehull er viktigere.

– Du kan ha et skattesystem som baserer seg på når folk selger aksjen og realiserer gevinsten. Problemet med det er at folk kan utsette den skatten ganske lenge, og at det kan være en skattefordel med å gjøre det. Alternativet kan være å ha en formuesskatt, hvor du skatter noe hvert år uansett. Hvis man skal beholde formuesskatten, ville jeg ha innrettet formuesskatten på aksjer for å bygge opp under aksjonærmodellen, slik at du betaler noe skatt hvert år kanskje beregnet utfra hvor mye utsatt skatt du har.»

Til slutt sier Berg at også andre løsninger som en tidsbegrensning på utsettelse av skatt, som for eksempel en arveavgift, kunne vært et alternativ til formuesskatt på aksjer.

– Man kunne hatt noe arveavgift når du arver aksjer. Nå arver du aksjeposisjonen. Det er fornuftig, men du kunne hatt noe betaling når du arver aksjer i selskap på børs, så kan du eventuelt fradragsføre det når du selger aksjen for eksempel, slik at den totale skattebelastningen ikke øker. Problemet med både arveavgift og formuesskatt for unoterte selskaper er eiernes likviditet for skattebetalingen, avslutter han.