Å sørge med håp

Vi vet at barn og ungdom i dag vokser opp med kunnskap om at de skal leve sine voksenliv i en verden med farligere naturendringer enn noen tidligere generasjon. Dette gir ikke bare grobunn for sorg, men også for forvirring, sinne og raseri. At noen også klandrer tidligere generasjoner for å være ansvarlige, er heller ikke til å undres over. Unges fortvilelse over manglende handling i en situasjon der så mye går fra galt til verre, er stor.

Skyld handler ofte om erkjennelse av tapte muligheter.

Derfor er det viktig at vi som samfunn tillater et stort rom for å artikulere hva slags følelser som kunnskapen om de pågående tapene og ødeleggelsene vekker i oss. Det kan også ha positive helseeffekter, selv om det ikke er dem som skal oppta oss mest i dette siste kapittelet.

På denne bakgrunn mener vi at økosorg, forstått som uttrykk for fortvilelse og uro for fremtiden, må tilkjennes moralsk betydning. Selv om slik sorg vekker ubehag dersom den vises frem, er det å dele slik sorg viktig for å fremme mulighetene for moralsk aktørskap som mennesker kan stå sammen om. Et eksempel på slik økosorg, som også fanger inn den intergenerasjonelle dimensjonen, finnes i Sindre Skeies bok Lysninger, fra 2021.

Fra en tenkt fremtid reflekterer han, i samtale med sitt barnebarn, over hva som er tapt. Slike bøker bidrar til å fremme en kollektiv bevissthet om at økosorg finnes, over at det er grunn til å sørge, og at sorg er noe vi deler med andre. Å artikulere økosorg er ikke først og fremst en anklage mot andre, men kan være en innrømmelse av skyld, knyttet til eget bidrag til naturkrisen.

Kjærligheten til naturen og sorgen over hvordan den ødelegges er to sider av samme sak.

Skyld handler ofte om erkjennelse av tapte muligheter. Å gi rom for sorg og skyld, og gi den offentlig uttrykk, innebærer at slike følelser ikke forvises til privatsfæren. De manifesterer at krisen ikke er noe vi kan forholde oss til uten følelser av ubehag, men heller ikke uten konfliktene som vil oppstå fordi vi står overfor grunnleggende livsstils- og systemendringer.

Nøkternt betraktet er økosorg en rasjonell, velinformert og velbegrunnet reaksjon på krisen vi står i. Den moralske responsen som springer ut av slike følelser – og av den sanselige erfaringen av ødelagt natur – understøtter viljen til å handle for å beskytte ennå ikke ødelagt natur. Av den grunn kan økosorg også være grunnlag for håp: Håpet om at den forskjellen våre handlinger kan gjøre, vil medføre mindre tap, og mer glede over det vi fremdeles får være del av.

Å gi rom til vanskelige følelser handler om å ta mennesker som opplever økosorg på alvor og tilkjennegi at de ikke er alene, og at andre har forståelse for hvorfor de reagerer som de gjør. Det kan være utfordrende i en verden preget av positiv psykologi og et ekspanderende tilbud av selvhjelpsteknikker lovet å hjelpe mot det meste, basert på premisset om at det er enkeltindivdet som må gjøre et arbeid for å takle negative følelser og lære seg at nå heter det ikke problemer, bare utfordringer.

Sinne, sorg og fortvilelse er velbegrunnede reaksjoner når alt i naturen, som kjærligheten omhandler, forringes i raskt tempo.

Samtidig vil det at noen ennå ikke har tatt innover seg krisens omfang tilstrekkelig, resultere i manglende adekvat respons, noe som kan forverre kriseopplevelsen for de som allerede er berørt av den. Å diskuterer hvorfor sorg og angst oppstår nå, og hvordan vi kan møte disse reaksjonene, må bli en del av bakgrunnen for å komme med forslag til hva man så kan gjøre.

Den norske filosofen Odin Lysaker (2021) hevder at økokjærlighet gir et bedre grunnlag for en moralsk visjon i natur- og klimakrisens tid enn økosorg gjør. Slik vi ser det, er det ingen reell konflikt mellom disse to: Kjærligheten til naturen og sorgen over hvordan den ødelegges er to sider av samme sak. I naturtapets tid får kjærligheten til alt levende preg av kjærlighetssorg. Vi har gjennom denne boken argumentert for at nær omgang med og i natur er en forutsetning for å utvikle en slik kjærlighet, og dermed også den omsorg for naturen som nå også fører til sorg. Kjærligheten er, slik Lysaker påpeker, en positiv kraft ved å insistere på hvor tett vi er forbundet med ikke-menneskelige livsformer og arter, med ansvaret utover vår egen art som følger med.

Sinne, sorg og fortvilelse er velbegrunnede reaksjoner når alt i naturen, som kjærligheten omhandler, forringes i raskt tempo; i «fremskrittets» navn og for vekstens skyld. Mens dens følelsesbaserte evnen til å bli berørt gir oss tilgang til skadeverket det er tale om, har fornuften en todelt rolle: dels som innsikt i forholdet mellom årsaker og virkninger (uomgjengelig i  klimavitenskap og i praktisk politikk), dels som innsikt i hva som er mål i seg selv, til forskjell fra blotte midler.

Å kjenne på sorg over tap innebærer å kjenne på at noe har betydning.

Tydeligere og grundigere dokumentert enn noensinne ser vi at Vestens ledende form for rasjonalitet, der bare mennesker innrømmes egenverdi, bidrar til overutnyttelsen og utarmingen av en rekke livsformer som utgjør våre livsbetingelser; «aldri har det vært større kontrast mellom klimaforskernes anbefalinger og vår livsstil », slik Eivind Trædal skriver i boken Det svarte skiftet: Vår 30 år lange reise fra lederskap til sinke i klimapolitikken (2018: 244).

Bare en fornuft som ikke er økologisk blind, er liv laga, bokstavelig talt. En slik økologisk oppmerksom fornuft, som mobiliserer vår økologiske leseevne, er politisk nødvendig, og den må fastholde navlestrengen til våre sanselige og emosjonelle responser på tapene vi nå førstehånds erfarer i naturen.

Vi tror ikke et øyeblikk at økosorg vil redde verden. Det økosorgen gjør, er å varsle om at noe er alvorlig galt. Slik utgjør den en klangbunn for forskernes faktabaserte rapportering om artsutryddelse, skogbranner og truede økosystemer. Det er en klangbunn som påminner om at vi står i betydningsfulle og moralsk fordrende relasjoner til mye mer enn det mellom-menneskelige. At vi berøres, er en inngang til å engasjere seg politisk og i en større offentlighet. Det kan også skape grunnlag for handlinger som er båret av håpet om en bedre fremtid enn den vi nå ser at melder seg.

Håp som skal motivere handling, kan ikke være basert i ønsketenkning, i troen på teknologiske fremskritt, eller i en naiv tiltro til politikere.

Å kjenne på sorg over tap innebærer å kjenne på at noe har betydning. Nettopp det at noe har betydning, er en forutsetning for å ikke gi opp, men i stedet søke handlingsformer som kan motvirke utviklingen. Skjønt det handler ikke utelukkende om å finne adekvate handlingsformer. Kanskje klimakrisen mer enn noe viser oss at det må være en balanse mellom det å handle og det å være tilbakeholden.

Emosjonelle responser er grunnleggende passive, i den forstand at de påfører oss noe, lar oss erfare noe som vi selv ikke er opphav til. Denne passiviteten utfordrer oss også til å være i det som ikke er handlingsorientert, og således til å erkjenne at det finnes noe annet som er betydningsfullt, enn det våre handlinger kan håpe å oppnå og kontrollere.

Håp som skal motivere handling, kan ikke være basert i ønsketenkning, i troen på teknologiske fremskritt, eller i en naiv tiltro til politikere. Vi mener at håp må være forankret i et handlende, solidarisk fellesskap som står sammen om å føle og åpent vise sorg, men som samtidig, i kjærlighet til jorden, har en forventning om det gode, om at det kan bli bedre enn det nå ser ut. Denne forventningen om det gode lever av visjonen om et samfunn som ikke er bygget på vekstimperativer, men på forståelsen av hvordan vi er delaktige i et samliv med annet liv på kloden.

Kanskje den viktigste etiske utfordringen i vår tid er å skape rom for erfaringer og praksiser som et slikt håp kan forankres i.

(Dette er et utdrag fra den nye boka Etikk i klimakrisens tid, skrevet av Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen. Boka utkommer på forlaget Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin er del av samme selskap.)