Boktips: metoo, Obama-favoritt og årets villeste bok

Mathilda Gustavsson: Klubben (2019)

Jeg trodde jeg hadde god oversikt over metoo-sakene, både her hjemme og i utlandet, og hadde egentlig ikke planer om å lese denne boka om opprullingen av skandalene i Svenska Akademin. Men den ble med på en tur i sommer og etter å ha lest de første sidene var den umulig å legge fra seg. Journalist Gustavsson skriver drivende, innsiktsfullt og reflektert om hvordan det var å jobbe fram historiene i det svenske kulturlivet og kultfiguren Jean-Claude Arnault. Saken sprakk i 2017 etter at Gustavsson hadde snakket med over 30 kvinner som kunne fortelle om sextrakassering og maktmisbruk. 18 av dem stilte opp til intervju i avisen. Boka går historiene enda mer i detalj enn reportasjene har gjort. Det er stort sett sjokkerende lesning. Men som tidligere journalist er det delen om Gustavsson rolle som interesserer og imponerer meg mest. Hun forteller hvordan hun drev kildearbeidet, hvordan hun kryssjekket, avklarte, oppsøkte, nyanserte, testet. Og hun problematiserer både metoo i seg selv, dveler ved bakenforliggende motiver og reflekterer også kontinuerlig over egen rolle og del av historien som journalist. I tillegg er boka drivende godt skrevet. Boka er blitt en avgjørende dokumentasjon på sidene rundt en av de største bevegelsene og skandalene dette tiåret.

 

Marilynne Robinson: Gilead (2004)

Har du ikke hørt om Marilynne Robinson? Vel, nå har du det, og du må snarest skaffe deg en av bøkene hennes. Det er ikke uten grunn Obama gjentatte ganger har hyllet den amerikanske forfatteren som løfter store spørsmål med enkle historier fra vanlige liv. I høst leste jeg den nydelige Gilead fra 2004, som finner sted i den amerikanske småbyen på prærien i Iowa. Her møter vi pastoren John Ames som vet han snart skal dø. I et slags oppsummerende brev til den lille sønnen på sju år forteller han bergtakende om livet, slekta og om USAs historie. Robinson skriver varmt, nært og gjennomtrengende, og løfter både filofiske og religiøse spørsmål om liv og død og meningen med tilværelse og eksistens. Det er den mest fengslende boka jeg har lest på mange år. Les den sakte! Og igjen.

 

Mathias Faldbakken: Vi er fem (2019)

Den villeste boka jeg har lest i år. Faldbakkens roman starter i et litt haltende familieliv i en bygd tre timer fra Oslo, og gir inntrykk av å være nok en «meningenmedlivetvarkanskjeikke-tobarnhundogstasjonsvognlikevelforhvamedMEG»-roman jeg har lest mange av de siste årene: Gjenkjennelig, humoristisk og sår, og ofte god lesning. Men så tar det av. Det skjer sakte, sånn at du ikke helt skjønner hva som skjer eller om det er du som leser som lar fantasien stikke av med deg eller rett og slett holder på å miste det litt. Men plutselig skjønner du at står du midt i en science-fictionroman som både er skummel, ekkel og nervepirrende. Og som med realistiske og gripende skildringer av både menneskene og situasjonene gjør at det tar lang tid før den slipper tak. Og som gjør at jeg aldri igjen kan se på en boblende brøddeig igjen uten å få intenst behov for å beskytte alle i husstanden.