Cubansk PRIDE!

– Hva er det flagget der? Fire barn i nypressede hvite og brune uniformer stopper utenfor cafeen Cuba Libro i bydelen Vedado i Havana. De ser på det karakteristiske flagget med fem striper i ulike farger.

– Det er mangfolds-flagget, svarer den ene. De titter beskjedent inn porten før de løper videre.

På innsiden er Liam Duran, fotograf og transseksuell mann, i ferd med å montere opp utstillingen «Alma Azule». Utstillingen består av portrettfoto av kvinner som har blitt menn. En underkommunisert og svært misforstått kategori på Cuba, mener Duran.

Jeg er transkjønnet, men folk ser på meg og tenker det de tror passer ut i fra deres egen forståelse

– Jeg har vært alt: Lesbisk, homofil, transseksuell. Folk ser på meg og aner ikke hvor de skal plassere meg. Jeg er transkjønnet, men folk ser på meg og tenker det de tror passer ut i fra deres egen forståelse, forteller Duran.

Fotoutstillingen viser portretter av ulike menn, og prosessen fra kvinne til mann. Duran har med et bilde av seg selv som 15 år gammel jente, og som mann, slik han ser på seg selv i dag. I utstillingen er det også et portrett av den eldste kjønnsopererte på Cuba, i dag 68 år gammel. Noen av bildene i utstillingen er av familier og har med sitater som: «Vi mistet ikke en datter, vi fikk en sønn!».

– Det er viktig for meg å normalisere den transseksuelle mannen. Vise han slik han er. Som tøff og sterk, som familiefar, som varm og nær, som gammel og som ung. Vi må virkelig revurdere hvordan vi ser maskulinitet. Denne utstillingen er et bidrag til det, forteller Duran.

Statens rolle

Fotoutstillingen til Duran er en del av den nasjonale kampanjen for å bryte ned fordommer mot lesbiske, homofile og transpersoner. Kampanjen organiseres hvert år i alle landets provinser av det statlige senteret for seksualopplæring, CENESEX. Senteret ledes av Mariela Castro, datteren til den tidligere presidenten og i dag førstesekretær for kommunistpartiet på Cuba, Raúl Castro. Mange røster, der i blant Duran selv, mener Mariela Castros rolle for å bygge ned fordommer og for å presse fram lovendringer som vil sikre full likestilling for LHBTI, er helt grunnleggende. Andre mener staten blokkerer for fri deltagelse og etterlyser muligheten for å organisere LHBTI utenfor staten – og partiets – rekkevidde.

For noen er Cubas revolusjon et hinder for seksuell frigjøring, for andre er revolusjonen selve forutsetningen.

Uansett hvilket tema du går inn i på Cuba vil spørsmålet om Cubas regime, hvilken makt regimet har og hva det har å si for ytringsfriheten, være uunngåelig. LHBTI er intet unntak. Under årets PRIDE, eller Conga, som det kalles på Cuba, skapte ropene: «somos Fidel» (Vi er Fidel!), eller «viva la revolución» (leve revolusjonen!) irritasjon. For noen er Cubas revolusjon et hinder for seksuell frigjøring, for andre er revolusjonen selve forutsetningen.

– Regimet har gjort mange feil. Det er det ingen tvil om, men se på landene rundt oss. Kan du si meg et land som har kommet like langt som Cuba i denne regionen? Vi hadde ikke greid å komme hit vi er i dag uten Marielas medlemskap og innflytelse i kommunistpartiet, mener Duran.

På Cuba er det staten som betaler for kjønnsoperasjoner og CENESEX er installert i alle provinser for å kunne ta i mot folk. Hvert år organiserer de kampanjer for å bryte ned fordommer og i kongressen finnes det både lesbiske og homofile politikere. I mai i år gikk debatten om likestilt ekteskap på radio og på TV, og det anes som svært sannsynlig at dette vil bli vedtatt innen kort tid. Likevel er går det sakte framover og endringene skjer ikke over natta.

– Det cubanske samfunnet er mannssjåvinistisk, og da mener jeg ikke bare at menn er sjåvinistiske, kvinner og mødre oppdrar også barna sine i stereotypiske kjønnsroller. Det tar lang tid å bryte ned fordommer, og selv om vi ønsker å se lovene endret her og nå, er jeg bevisst at vi ikke kan løpe fra samfunnet med lovendringer. Folk må være med og det krever mye jobb. Partiet vet når tiden er moden. De kjenner sitt folk, hevder Duran.

Elektrosjokk

Utstillingen til Duran skulle åpnes lørdag 26. mai – med forbehold om regn. Og i mai regner det på Cuba. I bøtter og spann. Denne lørdagen var intet unntak, men Durans nærmeste venner trosset plaskregnet og samlet seg på vesle Cuba Libro Café.

Andrés, en av de fotograferte i utstillingen, har studert medisin og er nå i ferd med å avslutte utdanningen sin for å kunne jobbe i psykiatrien. Men, han har et problem. På ID-papirene hans står det et annet navn en hans eget. På Cuba kan du ikke per i dag bytte navn på ID-papirene uten å gjennomgå en kjønnsoperasjon. Det har ikke Andrés gjort, og dermed er han, i statens øyne – en kvinne. Andrés har utsatt studiene på ubestemt tid i påvente av at lovene skal endre seg. Han vil ikke motta sin grad i et navn han forlot for flere år siden. Problemene vil oppstå når han skal ta i mot pasienter, for som psykiater må han bruke det offisielle navnet.

– Jeg ønsker ikke oppleve ubehaget når en pasient kommer inn og forventer å møte en kvinne, og foran deg sitter det en mann, forteller Andrés.

Å gå inn i psykiatrien har vært et bevisst valg for Andrés.

– Min kamp er innenfor det systemet som en gang undertrykket oss. Jeg kan, som transseksuell mann, tilføre psykiatrien kunnskap og erfaring en heteroseksuell person ikke er i stand til. Det var de som en gang skulle kurere oss for det som ble definert som en sykdom, og nå skal jeg kurere systemet for fordommer og feil-behandling, smiler Andrés.

Homofile menn skulle lære seg «å bli menn» i leirene, og de som hadde jobbet på bordell skulle få muligheten til et annet arbeid.

Cuba har en vond og ikke fjern fortid hvor homoseksuelle og transseksuelle opplevde å bli arresterte, sperret inne og forsøkt kurert ved blant annet elektrosjokk. For mange er fortiden et vondt minne, slik Luis Pérez Martinto forteller i filmen «Causas y Azares», vist i Oslo under PRIDE-uka. Martinto opplevde å bli sperret inne og forsøkt behandlet for det den Cubanske staten definerte som en sykdom. Denne behandlingen av homofile skjedde rett etter at revolusjonen hadde triumfert i 1959 og samtidig som Cuba kriminaliserte prostitusjon og begynte omfattende utdanningsprogram for prostituerte.

Homofile menn skulle lære seg «å bli menn» i leirene, og de som hadde jobbet på bordell skulle få muligheten til et annet arbeid. I dag er leirene historie, mens prostitusjon fremdeles er inntektskilde for mange kvinner og menn på øya. Fidel er kjent for utsagn: «jo da, vi har prostituerte, men de er de best utdannende i hele verden!».

Å definere homofili som en sykdom og å forsøke å kurere den er verken typisk cubansk eller kommunistisk. Denne praksisen var gjennomgående for nesten samtlige vestlige samfunn. I Norge var seksuelle handlinger mellom menn var forbudt i helt frem til 1972, og homofili ble regnet som en sykdom fram til 1977. Først den 17. mai 1990 tok Verdens Helseorganisasjon (WHO) homofili vekk fra listen over mentale sykdommer.

Blant Cubas naboland er debatten rundt LHBTI omstridt, og drapsstatistikken på transseksuelle i flere Latinamerikanske land er alarmerende. I Brasil er forventet levealder for transseksuelle 30 år. For fotograf Liam Duran er ikke fortiden noe han vil leve i. Det som gjelder er her og nå – og framtida.

– I dag ser du ikke politiet arrestere homofile, eller at de plukker opp transseksuelle i store biler, slik det kunne skje før. Det er klart vi ser ting likevel, men dette er handlinger basert på personlige holdninger, og ikke noe de får opplæring til i politiet. Om de gjør noe sånt i dag kan de bli straffeforfulgt, forteller Duran.

– Jeg vil ikke leve i fortida. For meg gir det ingen mening å fokusere på hvordan vi hadde det, jeg vil se hvordan vi har det og hvordan vi vil at framtida skal se ut, mener Duran.

For Martinito er likevel en unnskyldning viktig for å kunne gå videre. Staten har ikke offentliggjort hva som foregikk der de ble sperret inne, og at Fidel i sin tid ba om unnskyldning er ikke nok. Et av kravene fra prosjektet Arcoiris, initiativtakerne bak filmen «Causas y Azares», er en full offentliggjøring av fortidas vonde minner.

Maskulinitet

Kjæresten til Duran, Anabel Diaz Campos, psykolog og ansatt i CENESEX, legger armene rundt Duran.

– Jeg er heterofil, sier Campos og ser rett på kjæresten.

– Jeg har vagina, sier Liam, og gliser tilbake til Anabel.

– Men jeg er heterofil, gjentar Anabel, og de knekker sammen i latter begge to.

– Det er så vanskelig for folk å forstå, og jeg forstår at de ikke forstår. Jeg har brukt lang tid på å konfrontere meg selv om hva en mann er – hva er maskulinitet? Er penis beviset på at jeg er en mann? Kan jeg være en mann med vagina? For meg er svaret i dag helt klart ja, men det tok tid før jeg kom hit.

For fire år siden var Duran helt overbevist om at han ville gå gjennom en kjønnsoperasjon. Han ble møtt av CENESEX og fikk samtaler med psykologer og leger.

– Jeg ble presentert for muligheten, men også for de mulige komplikasjonene og varige mén. Jeg var sikker på at jeg ville, men så begynte jeg å stille meg selv spørsmål om hvorfor jeg ville ha en penis. De spørsmålene tok meg med inn i en dypere refleksjon hvor jeg stiller spørsmål til de skapte kjønnskategoriene vi har. Må jeg operere meg for å passe inn? Svaret mitt ble nei.

I dag ser Duran på seg selv som transskjønnet. Det er den merkelappen han vil ha – om han må ha en merkelapp. På sikt er det merkelappene han vil bort fra, men de er et nødvendig onde for å kjempe fram rettigheter og bekjempe fordommer.