Einars arvinger

17 år som statsminister, 50 år i partiledelsen og et helt liv – 90 år – i arbeiderbevegelse tjeneste. På krigens branntomt og elendighet bygget Einar Gerhardsen sammen med sin enorme bevegelse opp et moderne, felleskapssamfunn der folk flest lever veldig gode liv.

Agenda Magasin har invitert AUF-leder Ina Rangønes Libak og finansbyråd i Oslo, Robert Steen, til å se på serien om «Einar», arbeidergutten som ble landsfader for en hel nasjon. Hva tar de med seg?

– Hva er oppgaven for Norge i dag og hvordan løser vi det? spør Ina Libak.

 

Prinsipprogram og grunnleggende diskusjoner

Hun mener mange av svarene er innen rekkevidde, men at norske sosialdemokrater må jobbe annerledes.

– Vi trenger langtidsplaner. Vi trenger et prinsipprogram. Vi må ha de grunnleggende diskusjonene om hva slags Norge vi ønsker oss. Vi står foran enorme endringer, og skal sørge for at samfunnet blir både grønt og rettferdig. Svarene på det kommer ikke av seg sjøl, fortsetter Libak.

Vi er alt for dårlige til å tegne nye linjer, til å se og vise hvor vi skal.

– Vi må få orden på verdiene, målbildene og organisasjonen vår. Verdiene våre er evige, det handler om frihet, store muligheter for folk flest og solidaritet, både mellom folk i Norge og folk utenfor. Men vi trenger også gode målbilder: Hvordan er et godt Norge i framtida. Der mangler vi mye, sier Robert Steen.

Han legger til:

– Uten gode mål er det jo ikke så lett å legge gode konkrete planer for politikken heller.

– Vi er alt for dårlige til å tegne nye linjer, til å se og vise hvor vi skal. Vi må våge å drømme igjen, sier Libak.

Både hun og Steen mener at Arbeiderpartiet lenge har vært altfor dårlige til akkurat det. Men de ser også lyspunkter.

– Oslo er et godt eksempel. Da vi tok over her etter nesten 20 år med blått styre, hadde vi visjoner og store planer om en veldig annerledes by. Det var jo å legge lista høyt, men vi har fått til veldig mye. Vi ble kalt «bære eller briste»- byrådet av Aftenposten. Det bar jo, sier Steen.
 

Alt er annerledes, men det viktigste er likt

– Det er også viktig at Gerhardsen, han levde i en helt annen tid. Da han vokste opp, hadde veldig mange det veldig dårlig. I Oslo var en tredjedel av befolkningen fattige, skikkelig fattige, og ingen hadde noen plan om å gjøre noe med det. Norge hadde to millioner færre innbyggere, og folk flest hadde nesten ikke rettigheter, sier Steen.

Libak nikker, men mener likevel det er en god del som er likt.

– Det er lett å tenke at alle generasjoner er veldig ulike hverandre, og henge seg opp i det. Men det som er viktig for folk er ganske likt. Trygghet, gode liv for de rundt oss, og jobb. På mange måter har nok vi som er unge nå enda mer til felles med menneskene på Gerhardsens tid. Vi veit at framtida ikke blir gull og grønne skoger uten en voldsom politisk innsats, sier Libak.

Enten klarer vi som parti å finne løsninger på dette, ellers klarer vi ikke å være et folkeparti framtida.

Hun mener også at det går an å få med folk flest på dette, hvis man klarer å feste blikket lenger framover.

– Det er jo ikke slik at unge som er opptatt av klimasaken ikke vet at det blir vanskelig for vekst, at det kan bli vanskelig for arbeid. Men det er slik med klimasaken at enten klarer vi som parti å finne løsninger på dette, ellers klarer vi ikke å være et folkeparti framtida. Det må moderpartiet ta innover seg, sier Libak.

Libak er leder i AUF og trekkes fram av stort sett alle som et av partiets aller største talenter. Hun er oppvokst på Averøya i en liten bygd, utdannet sosionom og under angrepet på Utøya ble hun skutt fire ganger. Robert Steen er vokst opp midt i Einar Gerhardsen Arbeiderparti. De første ni årene han levde var Gerhardsen statsminister. Faren, Reiulf Steen, ble nestleder i Ap da Gerhardsen gikk av som leder, og ble seinere Ap-leder selv. Men som voksen valgte Robert Steen en helt annen vei. Han tok ledelsesutdanning på BI, og har blant annet vært konserndirektør i Schibsted. Helt til han for fire år siden gjorde helomvending og fikk ansvaret for pengene i Oslo, som finansbyråd under Raymond Johansen.

Maktens byrde

– Når man har sittet i posisjon så mye som Ap har gjort, så følger det med en del store utfordringer, sier Robert Steen.

Verdier, store vyer og konkrete planer. Tre ting som preger Einar Gerhardsen og hans bevegelses arbeid. Ødeleggelsen etter krigen var enorme. Hele landsdeler skulle bygges opp. Mye av det som skulle skje tok lenger mye tid enn lenger planlagt. Det ville vært løftebrudd i dag, og var det også den gangen. Allikevel ble han gjenvalgt igjen og igjen. Fra 1945 til 1961 hadde Ap halvparten av stortingsrepresentantene og flertall alene på stortinget.

MDG i dag er et slags garasjeparti, som kan starte fra scratch.

Det er selvsagt en fantastisk arv. Men det er også veldig mye å leve opp til. Og organisasjoner kan ikke leve av arv alene.

– Du må videreutvikle og gjenskape deg sjøl når din tid krever det. Det gjelder også oss i Ap og det er krevende. MDG i dag er et slags garasjeparti, som kan starte fra scratch. Det er på mange måter noe å misunne. En av mine første jobber var boligbygging i Gamlebyen i Oslo. Ofte når vi satte spaden i jorda, traff vi noe gammelt som gjorde at vi måtte avvente byggingen. Det gjorde at prosjektene tok lengre tid, sier Steen.

Han tror at det å komme litt fra utsiden og gjort helt andre ting, er nyttig.

– Da Gerhardsen satte sin første regjering, valgt han også folk som ikke kom fra arbeiderbevegelsen. Det skapte en del murring, både fra LO og andre i partiet, men det var åpenbart klokt.

– Vi må gå i oss sjøl. Det er jo ikke en menneskerett å få velgere, og når folk ikke stemmer på oss så er det grunner til det. Jeg mener vi er for redde for store planer og visjoner – fordi det kan hende det ikke går eller tar lenger tid enn man hadde sett for seg. Men vi kan ikke la redselen for å ikke lykkes stå i veien for å legge nødvendige planer.

 

Organisasjon, organisasjon, organisasjon

I årets skolevalg vant Ina Libaks AUF valget med 26,6 prosent av stemmene. Selv om de gikk ned fra forrige valg, var det langt over forventningene. I skolevalgene handlet det om klima og miljø, og bakteppet var et mediebilde der veldig mye handlet om at moderpartiet mislykkes.

– Vi jobba beinhardt. Og vi har en politikk som både er grønn og rettferdig. Folka våre sto på døgnet rundt. Vi prøver hele tiden å åpne opp AUF, få flere med, ha forskjellige muligheter til å være med og bidra. Men hvis vi ikke får en bedre miljøpolitikk i Arbeiderpartiet, så mister vi disse igjen. Det er ikke slik at fordi vi gjør det bra blant ungdom nå, så vil det fortsette av seg selv, sier hun med klar brodd til moderpartiet nasjonalt, som sliter med troverdigheten i miljøspørsmål.

De sier jo at Gerhardsen kunne åpne vinduet på Youngstorget og vite hva folk tenkte rundt i landet. Men det er jo bare tull.

Det er også en annen ting som skiller arbeidet i ungdomspartiet fra Ap. Som i ungdomspartier flest likner graden av aktivitet mer på slik også mange godt voksne drev politisk arbeid før i tiden. Politikk var ikke noe du drev med innimellom. Du levde det, pustet det, var det. Hele tiden, hele livet. De fleste hadde selvfølgelig vanlige jobber, men politikk tok mye tid i manges liv. Dette er helt gjennomgående i biografien om Gerhardsen. Det er møter, turer, treff, samvær og idrett og alt, alt er også politikk. Slik var livet for veldig mange.

Arbeiderpartiet hadde i 1950 over 200 000 medlemmer. Skillet mellom fagbevegelsen og Ap var mer teoretisk enn faktisk. I dag har Ap 51.000 medlemmer, og en langt mindre andel er aktive. Folk kommer og går, og partiarbeid er mer karriere enn livsstil for de fleste.

– De sier jo at Gerhardsen kunne åpne vinduet på Youngstorget og vite hva folk tenkte rundt i landet. Men det er jo bare tull. Han snakka med folk, og han hadde mange rundt overalt å snakke med, som han lyttet til. Der har vi mye å gå på. Vi må tenke annerledes rundt organisasjon, sier Libak.

Robert Steen er helt enig.

– I en fragmentert tid er medlemmene, organisasjonen og hva de gjør hver dag viktigere enn på lenge. Vi må passe oss så vi ikke bruker mer tid på fokusgrupper enn på lytteposter. Vi har jo enormt med folk, vanlige mennesker som til sammen vet hvordan livet i Norge er. Denne kraften må vi klare å utnytte til vår fordel på samme måte som Gerhardsen. Vi må finne måter slik at de kommer til nytte og er med på å legge premissene, sier Steen.

Libak er enig, men mener også at noen har solgt en usann historie om dagens Ap som et parti langt fra folk flest.

– Det er noen som har skapt en snedig historie om at Ap-folk er noe helt annet enn andre folk. Det er jo bare tull. Når Trygve Slagsvold Vedum besøker S-laget er det liksom så veldig spesielt. Men før jeg ble AUF-leder, var jeg sosionom og traff mennesker på den måten. Jeg kommer fra et sted der vi var på S-laget hele tida. Ap er et veldig mangfoldig parti, og det må vi ha selvtillit på, sier Libak.

 

Bedre på uenighet og samarbeid

På skjermen splintres Norges store etterkrigsparti. Gerhardsen og Håkon Lie kaster brutalt ut atom- og Nato-motstanderne ut av partiet, og Sosialistisk Folkeparti blir til. Rommet for dyp uenighet og det nye ideer som brøt var ikke alltid like stort i Ap før heller.

– Det er alltid en fare for at vi som sitter eller har sittet lenge i posisjon får et behov for å forsvare det eksisterende, og dermed blir mindre åpne for det som er nytt og kommer utenfra. Faren er selvsagt størst når det nye kan representere fremtiden og være akkurat det som trengs, sier Steen

– Det vanskelige er selvfølgelig at de endelige svarene får du ikke før i ettertid.

Han ser klare paralleller mellom det som skjedde under splittelsen den gangen og dagens debatt om olje i Ap.

– Det er en debatt der vi må tenke nytt og ta inn nye ideer, samtidig som vi skal ivareta noe som har vært og er veldig viktig. Det er vanskelig, sier han.

Begge har tro på samarbeid med andre partier som en ny og viktig del av sosialdemokratiet. Der er det ikke så mye å hente fra gode, gamle dager.

– Spådommene fra store deler av media da vi tok over i Oslo i 2016 var at vi toppen kom til å holde noen uker. Det var alt for mye vi skulle gjøre, og de tre ulike partiene kom aldri til å klare å holde det sammen. Men vi har delt plassen med SV og MDG. Vi har bygget et lag, vi har tillit til hverandre og vi har vist at man kan få til enorme ting på kort tid, sier Steen.

 

Sult, sosialisme og NATO

«Vi synes nok ofte at vi var sultne. Vi ville gjerne hatt mer», sier Einar Gerhardsen i dokumentaren. Han var statsminister i 17 år, men som barn var han ofte sulten. Til tross for at han ikke var en av de fattige. Det var en tredel av de som bodde i Oslo den gangen. De som styrte mente det var slik det alltid hadde vært, og skulle være.

Arbeiderbevegelsen endret dette dramatisk i løpet av noen få tiår, ikke bare med motstandere på utsiden av partiet, men også gjennom harde debatter mellom ulike deler av og mennesker i partiet. Diskusjonene gikk også beinhardt ideologiske spørsmål. Trengtes en revolusjon? Var målet sosialisme eller en styrt kapitalisme?

De store kampene i Ap de siste årene har ikke først og fremst handlet om partiets politiske plan for framtida, verken i Norge eller i verden. Det hadde vært annerledes hvis Ina Libak hadde fått bestemme.

Alt pratet om styringspartier er veldig irriterende.

– Der har vi mye å lære. Vi må ta de store prinsipielle diskusjonene. Uten dem vet vi ikke hvor vi skal.  Det viktigste Gerhardsen fikk til? At alminnelige mennesker i by og bygd kjenner seg friere og rankere enn før – de trenger ikke gå bøyd, med lua i hånda. Men det hadde ikke skjedd hvis de ikke hadde hatt enn grunnleggende kritikk av samfunnets organisering, og verdier de var blitt enige om.

Også Steen mener Ap trenger å skikkelige diskusjoner om flere grunnleggende spørsmål.

– Vi snakker knapt om hva som bør være de naturlige tilknytningsforholdene for Norge internasjonalt, selv om verden endrer seg i rekordfart. Det er litt debatt rundt EU og EØS, men vi snakker knapt om NATO, enda den sikkerhetspolitiske situasjonen er dramatisk annerledes enn for få år siden. Vi jo at dagens USA under Trump gjør knapt noe på klima, vår tids viktigste sak. Samtidig har vi en ny verdensmakt der det skjer veldig mye på dette området, nemlig Kina. De ville vært en langt mer spennende partner i en global klimadebatt enn USA, men det er det ingen i Ap som snakker om. Sånne diskusjoner må vi ta.

 

 

Styringsparti-tull

I løpet av 4 timer med Gerhardsens liv og virke på skjermen, nevnes ikke ordet styringsparti en gang. Til tross for at AP den gangen definitivt var et styringsparti, i ordets rette forstand.

– Alt pratet om styringspartier er veldig irriterende. Er det å ta ansvar for helheten i politikken noe bare noen partier skal gjøre? Sånn kan vi ikke la det være, sier Libak. Hun utdyper:

– Det er jo ikke sånn at noen skal styre, mens andre skal sette målene, vi må forvente at alle har en helhetlig politikk og vise fram svakheten når andre ikke har det. Jeg er med i Ap fordi jeg tror på å bygge stein på stein, og at det er bedre å være med på det enn å stå i et hjørne og ha rett, men ikke ha noe å si. Men vi kan ikke bli partiet som sørger for at andre lykkes med sine mål, vi må ha våre egne, sier Libak.

– Veldig bra uttrykk det der. Legge sten på sten. Det liker jeg, sier Robert Steen.

 

Ingen selvmedlidenhet

– Det vi ikke må gjøre er å synes synd på oss selv. Det er alltid lett å finne veldig mange grunner utenfor oss selv til at det går dårlig. Det er krise i sosialdemokratiet i Europa, det er krise for styringspartier. Det er ikke til mye hjelp. Vi må gjøre jobben, og det måtte de under Gerhardsens tid også. Det var ingen naturlov at de fikk over halvparten av stemmene i valg etter valg – det var ikke lett før heller. De satt ikke og syntes synd på seg selv, sier Libak.

– Det er jeg enig i, sier Steen.

Men han mener også vi må ta inn over oss at vi lever i en mer fragmentert tid og verden, og at det betyr noe for hvor stor andel av stemmene det er mulig å få.

– I dag er vi 59 bystyremedlemmer i oslo, og vi er fra 9 ulike partier. Folks liv er mer ulike, interessene er mer forskjellige. I tillegg har ny teknologi gjort at den felles offentligheten alle delte før, ikke finnes lenger. Da er det jo ikke så rart at folk også stemmer på mer ulike partier.

Han mener løsninga er gode samarbeid. Da Steen la fram neste års Oslobudsjett denne uka, leste han fra diktet «tung tids tale». Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.

En viktig lærdom fra Gerhardsen er at det ikke var særlig enkelt den gangen heller.

– De som vil sette sitt avtrykk på den tida som kommer, må være gode på samarbeid. Sy sammen gode koalisjoner og grupper. Og her har Ap endret seg veldig de siste årene – i positiv retning. Noen år tilbake i tid var det nok mange som syntes veldig godt om Ap, og så ned på mulige samarbeidspartier. Det er helt annerledes i dag. Evnen til godt samarbeid kommer til å være en enorm styrke for oss i årene som kommer, og helt nødvendig for å få politiske resultater.

Når Gerhardsen skal oppsummere det viktigste og det vanskeligste fra sin egen regjeringstid, sier han: «Det vanskeligste var å få alle til å forstå at alle måtte få brød før noen kunne få kake.»

– En viktig lærdom fra Gerhardsen er at det ikke var særlig enkelt den gangen heller. Det var veldig langt fra en selvfølge at det skulle gå slik det gjorde i Norge, at man skulle styre og lykkes så bra i så lang tid. Det skjedde jo nesten ingen andre streder enn i Norden. Når vi snakker om det nå virker det som det nesten gikk av seg selv, at man fikk så bred oppslutning og gjennomførte så mye god politikk. Men sånn var det slett ikke. Og det er jo helt likt i dag, sier Ina Libak.