Englands sureste mann

Evelyn Waugh (1903-1966) ble født samme år som Kong Olav V og døde det året Revolver og Pet Sounds kom ut. Han rakk å bli oppfattet som avantgarde i sin ungdom og avleggs i alderdom. Ikke mange forstod seg på Waugh mens han levde, men det var også slik han ville ha det. Fra det øyeblikk han stormet inn i offentligheten med sin første roman, bygget han også opp karakteren Waugh, en mann få evnet å skille fra privatpersonen.

Et halvt århundre etter hans død er the nastiest-tempered man in England fortsatt vanskelig å få grep om, både som menneske og forfatter. Men tiden er moden for et gjensyn med en av verdenslitteraturens store særinger.

Waughs høyst britiske tone kan være vanskelig å gjengi på andre språk.

Evelyn Waugh er et navn mange har hørt, men ikke fullt så mange har lest. I Norge er han kanskje mest kjent gjennom Jeremy Irons’ flanellbukser i TV-serien Gjensyn med Brideshead (Brideshead Revisited) som gikk på NRK første gang i 1982. Gyldendal utga tidlig på nittitallet hans store romantrilogi om andre verdenskrig, Ærens sverd (Sword of Honour), til strålende kritikker, men to andre norske oversettelser fra 40-tallet er i dag kun å finne på antikvariat.

Waughs høyst britiske tone kan være vanskelig å gjengi på andre språk, men det kan ikke være hele forklaringen på at han leses oftere i våre naboland. Det innflytelsesrike russiske tidsskriftet Inostrannaja Literatura viet hele årets aprilnummer til ham, under overskriften «50 år uten Waugh». Samtidig er hans status tvetydig også i den engelskspråklige verden – Waugh ville snudd seg i graven hadde han visst at Time Magazine tidligere i år satte ham på en liste over de hundre mest leste kvinnelige forfattere blant universitetsstudenter.

Boka anses fortsatt av mange for å være det morsomste noensinne satt mellom to permer.

Et sylskarpt satirisk blikk, kombinert med litterære kvaliteter i verdensklasse, er det som gjør Waugh så usedvanlig som forfatter. Som en kritiker skrev, var Waugh “ute av stand til å skrive en kjedelig setning”. I sitt privatliv kunne han heller ikke utstå kjedsomhet, og levde intenst også når han ikke arbeidet.

Det finnes et ikonisk portrett av Waugh som 26-åring (hovedbildet over), av den engelske maleren Henry Lamb. Maleriet forteller oss kanskje ikke hvem Waugh egentlig var, men er utvilsomt et bilde på hvordan han ønsket å bli oppfattet. Den unge forfatter er avbildet henslengt i en tung lenestol, pipe i munnviken, et glass mørkt engelsk øl i hånda, og med et overlegent, nedlatende, nesten hatsk blikk. Han utstråler selvsikkerhet.

Og i 1928 hadde han all grunn til å hovere. Hans far, forlagsmannen Arthur Waugh, brukte alle krefter på å mane frem en stor forfatter i sin sønn – ikke Evelyn, men hans storebror, Alec. Gjennom hele barndommen hadde favoriseringen vært så sterk at faren ofte så ut til å glemme at Evelyn overhodet eksisterte. Da Lamb malte portrettet hadde Evelyn Waugh nettopp blitt kastet ut i voldsom popularitet blant kritikere og lesere, da han i 1928 utga den satiriske romanen Decline and Fall, basert på hans tid som ungdomsskolelærer i Wales. Boka anses fortsatt av mange for å være det morsomste noensinne satt mellom to permer.

Han rev i stykker sin «pretensiøse, klassiske lapp.»

Waugh ble raskt del av en glamorøs sosial krets – bright young people – sosieteter og Oxfordfolk som herjet nattelivet i London i de glade 20-åra. Flere andre forfattere sprang ut av miljøet, som Waugh selv parodierte i sin andre roman, Vile Bodies (1930), men ingen skulle nå hans høyder. Perioden sementerte inntrykket av Waugh som komisk geni, men også som overklassens satiriker, et inntrykk som skulle vedvare også etter hvert som mørkere strømninger kom inn i hans privatliv og forfatterskap.

Waugh var imidlertid noe langt mer enn komiker og dandy. Debutromanens popularitet kom fra dens fantastiske humoristiske kvaliteter og fra dens høyst kontroversielle innhold. Heldigvis for ettertiden motstod Waugh forleggerens forslag om å fjerne bokas vanvittige harselering med walisere. Men den viktigste grunnen til at den fortsatt leses, er Waughs oppsiktsvekkende stilsikkerhet.

Språklig pertentlighet preget Waugh allerede fra tidlig ungdom. I selvbiografien A Little Learning (1964) beskriver han et mislykket forsøk på å drukne seg som nittenåring, og det strev han hadde med å sikre at staving og aksentuering var korrekt da han i selvmordsbrevet ville sitere Evripedes på gresk. Heldigvis for litteraturhistorien svømte den unge Evelyn inn i en stim med brennmaneter og ga opp. Vel tilbake på stranden gikk det opp for ham at han dessuten ikke hadde håndkle. Han rev i stykker sin «pretensiøse, klassiske lapp.»

Waugh hadde et daglig alkoholforbruk som kunne slått ut Mötley Crüe.

Det ble snart åpenbart at humor for Waugh kun var ett av flere virkemidler i arbeidet mot et høyere mål, som man i mangel av bedre uttrykk tør kalle setningsbygning som kunstform. Graham Greene, Waughs venn og beundrer, sa om hans spesielle stil at den var «som vannet i Middelhavet før krigen, så klart at man kan se hele veien til bunns.»

Han går inn i en form for «høybritisk» komisk stil som allerede var etablert av forfattere som Max Beerbohm, Ronald Firbank og særlig Waughs egen helt, P.G. Wodehouse. Men der Wodehouse i ettertid fremstår som endimensjonal, og først og fremst som underholder, opphøyer Waugh denne spesielle tonen til noe nærmest hemingwaysk. En veldig letthet i språket kamuflerer en komplisert underliggende struktur i alt det han skriver. Waugh var fullstendig umusikalsk, og likte ikke musikk. Samtidig må han hatt absolutt gehør for rytme og tone i tekst.

Waugh hadde et daglig alkoholforbruk som kunne slått ut Mötley Crüe, og utviklet i tillegg avhengighet av en høyst hjemmelaget mikstur av kraftige sovemedisiner, særlig i perioder hvor han skrev. Ofte lå han søvnløs om nettene, og stod opp for å endre detaljer i teksten. Sovemedisiner og alkohol brukte han for å slå seg selv bevisstløs lenge nok til å samle krefter til å fortsette skriving og sitt hektiske sosiale liv.

Uttrykker dette nøyaktig hva jeg ønsker å si?

Til tross for den utilnærmelige figuren han presenterte utad, kunne han være overraskende omtenksom overfor unge forfattere som skrev og ba om råd. I et av svarbrevene røper Waugh noe av sin metode: «Aldri send av sted noe du har skrevet så snart det er ferdig. Legg det til side. Gjør noe annet. Gå tilbake en måned senere og les det på nytt. Vurder hver setning og spør: Uttrykker dette nøyaktig hva jeg ønsker å si? Kan det muligens misforstås? Har jeg brukt en klisjé hvor jeg kunne sagt noe nytt, og derfor sterkt og minneverdig?»

Livsstilen tok tidlig knekken på Waugh, men denne slitsomme metode er også grunnen til at hans bøker i dag fremstår som nesten ubegripelig godt skrevet. Som Gore Vidal sa det, «hans prosa er så kysk at man tidvis lengter etter en grammatisk feil som bevis på at dets skaper er feilbarlig».

Sin grammatikalske kyskhet til tross, Waugh var utvilsomt feilbarlig som menneske. Som utenrikskorrespondent i Etiopia var han overbetalt og mislykket. Telegrammene hjem til London kom alltid for sent, og når han endelig fikk en eksklusiv nyhet, skrev han telegrammet på latin, så ikke andre journalister skulle stjele den. Redaksjonen kastet telegrammet.

Ut av disse opplevelsene kom romanen mange journalister anser for å være den mest minneverdige skrevet om deres profesjon – Scoop (1938). Men Afrika danner også rammen rundt den mest kontroversielle siden av Waughs forfatterskap, nemlig hans politiske og verdimessige syn.

Han sympatiserte lenge med de italienske fascister.

Waugh konverterte som 27-åring til katolisismen, og engasjerte seg voldsomt når kirken åpnet for at gudstjenester kunne holdes på andre språk enn latin. Han var dypt konservativ, men hans politiske ståsted snudde tidlig nok til at han ikke led Knut Hamsuns skjebne under krigen. Han sympatiserte lenge med de italienske fascister og fikk hemmelig audiens hos Mussolini i Palazzo Venezia i 1935. Molotov-Ribbetorptraktaten ble imidlertid utslagsgivende for at han i en alder av 35 vervet seg til den britiske hær, og tjenestegjorde i Vest-Afrika, på Kreta og på Balkan under andre verdenskrig.

Evelyn Waughs venn og samtidige, George Orwell, skrev om ham at han var «en så stor romanforfatter som det er mulig å bli og samtidig inneha synspunkter det er umulig å forsvare.» Poenget er ikke vanskelig å se – Waughs tidligste verker levner liten tvil om hans syn på vestlig kultur som overlegen andre kulturer og religioner: «Vi lever i en tid hvor vi føler oss trykket av Vestens kollektive underlegenhet. Men vi kan fortsatt gå med hodet høyt hevet i den muhammedanske verden. Det finnes ikke et eneste aspekt ved muhammedansk kunst, historie, vitenskap, eller sosiale, religiøse og politiske organisasjonsformer som vi, som kristne, ikke kan se på uten en følelse av urokkelig stolthet», skrev han i sin første reisebok Labels: A Mediterranean Journal (1930).

Boka er full av uhyre velskrevne, men samtidig hårreisende karakteristikker.

Større ubehag gir imidlertid anklagene om at selv om han unektelig er en av moderne europeisk litteraturs største forfattere, var Waugh også en reinspikka rasist. Spørsmålet er om det stemmer.

Romanen Black Mischief (1932) omhandler den oppdiktede afrikanske øystaten Azania, hvor Kong Seth har ansatt en av sine venner fra studietiden ved Oxford til å igangsette en rekke reformer for å modernisere landet, noe som fører alle involverte inn i den fullstendige galskap. Boka er full av uhyre velskrevne, men samtidig hårreisende karakteristikker av alle – fra armenere til afrikanere.

Waughs amerikanske forleggere var nervøse før utgivelsen av en bok som var full av uttrykk som allerede den gang var tabu i USA – Kong Seths europeiske general introduserer sin azaniske kone konsekvent som «Black Bitch». Boka utkommer i stadig nye opplag hos Penguin Classics, men man kan undres over om den ville blitt utgitt på et respektabelt forlag om den hadde blitt skrevet i dag.

Jeg skal ikke begi meg ut på noen oversettelse av følgende omtale av Waughs samlede brev i New York Review of Books: «In addition to yids, the book is stiff with frogs, dagoes, Huns, coons, chinks, niggers, and buggers». Ordbruken er ikke begrenset til hans private brev – den preger de fleste av hans romaner og reisebøker i den grad at den blir en del av hans form som forfatter. Og for en mann som pintes over riktig ordvalg og omskrev alt flere ganger, kan det åpenbart ikke ha vært forsnakkelser.

Det er tross alt langt fra Waugh til tegninger av politikere i apedrakt.

Men man kan også undres over om det virkelig kan være så enkelt, at et geni som Waugh simpelthen syntes det var morsomt å gjøre narr av fremmede folkeslag. Det er tross alt langt fra Waugh til tegninger av politikere i apedrakt. Waugh er så slu i formen at det ofte kan være vanskelig å vite hvor satiren begynner og hvor den tar slutt.

Føler man ubehag ved å skulle le høyt av tilsynelatende rasistiske romaner i 2016, finnes det heldigvis litteraturprofessorer som har tenkt grundig over saken. Temaet unngås stort sett i Selina Hastings glimrende biografi fra 1994, men professor Douglas L. Patey skriver i sitt desto mer tungleste verk fra 1998 at verken datidens eller dagens kritikere har evnet å forstå det komplekse budskapet i Waughs raljering mot fremmede og mer hjemlige nasjoner.

Patey påpeker at i en roman som Black Mischief, som ellers er full av løssluppen sex, er forholdet mellom generalen og hans Black Bitch det eneste som er preget av ekte kjærlighet og omtanke. Ifølge Patey er det for sjelden bemerket hvor ofte Waugh inntar et ikke-europeisk perspektiv i sine romaner, og at sammenligninger av europeere som dyr, særlig som griser, aldri er langt unna.

Ifølge Patey inviteres leserne til et tankeeksperiment rundt forholdet mellom «den siviliserte barbar og den barbariske sivilisator». De innfødte i hans romaner er skitne, late, uærlige, ondskapsfulle, barnslige, gudløse eller overtroiske, som i en av hans sterkeste romaner, A Handful of Dust (1934). Men europeerne i hans verker er alt dette, og mer.

Hørselen sviktet, rusavhengigheten ble verre og arbeidet gikk trått.

Samtidig fant nok Waugh glede simpelthen i å provosere, og da særlig dem med et mer liberalistisk sinnelag enn ham selv. I de absurde forsøk på «reform» av Azania hentes inspirasjon fra moderne europeiske tenkere, særlig fra Sovjetunionen, som for Waugh allerede i 1932 representerte det mest feilslåtte av alle utopiske eksperimenter. I Labels er det påfallende at Waugh, etter å ha snakket nedlatende om ethvert folkeslag han treffer rundt Middelhavet, aldri blir så mørksynt som når skipet til slutt vender hjem til England. Satiren går i alle retninger, men den er kanskje først og fremst rettet mot britisk overklasse.

Stabeistet Waugh nektet selvsagt selv å forklare hva han mente med sine romaner, og ble irritabel så snart noen ønsket å diskutere politikk eller litteratur. Privat var han en ustoppelig samtalepartner – hans venner sammenlignet det å ha Waugh til middag som å bli «utsatt for et flyangrep». Samtidig ble han ble ekstremt defensiv i intervjusituasjoner. Utspørringen i et BBC-program i 1953, omtalt som «the most ill-natured interview ever», gikk slik innpå ham at det fikk konsekvenser for hans mentale helse og forfatterskap.

På denne tiden var Waugh syk og deprimert. Hørselen sviktet, rusavhengigheten ble verre og arbeidet gikk trått. En av få gleder var hans nye ørelur, som han demonstrativt la bort når han var uenig i det folk sa.

Hjemme greide han ikke skrive. I frustrasjon gikk han om bord på et skip til Sri Lanka, hvor han led et alvorlig nervesammenbrudd. Sentralt i hallusinasjoner og vrangforestillinger var BBCs ondsinnede journalister, som ifølge telegrammer til kona Laura hadde telepatiske evner og ledet en sammensvergelse mot ham. Skal vi tro Waugh selv, er hans beretning i The Ordeal of Gilbert Pinfold (1957) sannferdig og selvutleverende. Han løfter sløret fra private demoner, men nøkkelen til sin satire gir han ikke fra seg.

Jeg liker ikke nordmenn i det hele tatt.

Om vi nordmenn ikke fullt ut verdsetter Waugh, er følelsen i det minste gjensidig. Hans harselas begrenser seg ikke til fjerne folkeslag og himmelstrøk, som i Remote People (1931) eller A Tourist in Africa (1960), men fordeles rettferdig også på skandinaver.

Etter en reise til Bergen, Tromsø og Svalbard i 1934, konkluderte han: «Jeg liker ikke nordmenn i det hele tatt. Solen går aldri ned, barene åpner aldri og hele landet lukter sild.» Han fant ikke større inspirasjon i vår del av verden enn at det holdt til en kort artikkel, Fiasco in the Arctic.

Et oslobesøk tretten år senere gjorde ikke saken bedre. Vigelandsparken beskrives som «det mest deprimerende syn det er mulig å finne, noe langt mer forferdelig enn ruinene av Hiroshima». Parken var “uten et hint av intellektuell prosess eller spirituell ambisjon» og Waugh bekymret seg endog over hvordan det overhodet «ville gå med folkeslaget som har latt det bygge.» Oslo Rådhus var fortsatt under bygging i 1947 og Waugh forventet at det til slutt ville bli «den styggeste bygning i verden, både på innsiden og utsiden.»

Første påskedag 1966, etter å ha kommet hjem fra kirken med sin familie, døde Evelyn Waugh av hjertesvikt. Han var 62 år gammel. Messen under hans begravelse ble naturligvis holdt på korrekt latin.

I anledning 50-årsjubileet gjør James Wood (Rev., The Ambassadors) i disse dager en filmatisering av Decline and Fall for BBC, med Jack Whitehall i hovedrollen. Les den nå, så kan du si at boka var bedre når den kommer på skjermen senere i år.

Sitater er oversatt av artikkelforfatteren og hentet fra: Evelyn Waugh “A Little Learning”, Penguin,1985. Evelyn Waugh “Waugh Abroad: Collected Travel Writing”, Everyman’s Library, 2003. Evelyn Waugh/Donat Gallagher (red.) “The Essays, Articles and Reviews of Evelyn Waugh”, Penguin, 1986. Evelyn Waugh/Mark Amory (red.) “The Letters of Evelyn Waugh”, Weidenfeld and Nicolson, 1980. Selina Hastings “Evelyn Waugh: A Biography”, Minerva, 1995. Douglas Lane Patey “The Life of Evelyn Waugh”, Wiley-Blackwell, 2001. Clive James “Waugh’s Last Stand: Review of the Letters of Evelyn Waugh”, New York Review of Books, 04.12.80. Gore Vidal «The Satiric World of Evelyn Waugh», New York Times, 07.01.1972. Uttrykket the nastiest-tempered man in England er fra James Lee-Milne “Ancestral Voices”, Chatto & Windus, 1977.