Ensomhetens århundre

Dette er et tilrettelagt utdrag fra Ensomhetens århundre av Noreena Hertz, oversatt av Lene Stokseth.

 

Vår tids uttrykk for ensomhet – omformet av globalisering, urbanisering, stigende ulikhet og stadig større maktskjevhet, demografiske endringer, økt mobilitet, teknologiske omveltninger, innstramminger og nå også koronaviruset – strekker seg etter min mening lenger enn til lengselen etter kontakt med dem vi har rundt oss rent fysisk, vår higen etter å elske og bli elsket og tristheten ved å føle seg venneløs. Den omfatter også den manglende kontakten med politikere og politikk, hvor avskåret vi føler oss fra arbeidet og arbeidsplassen, hvor ekskludert vi føler oss fra samfunnsgodene, og hvor maktesløse, usynlige og stemmeløse mange av oss mener at vi er. Det er en ensomhet som innbefatter, men også er større enn, ønsket om å føle seg nær andre fordi det samtidig er et uttrykk for det menneskelige behovet for å bli hørt, sett, vist omsorg for, ha noe vi skulle ha sagt og bli behandlet rettferdig, vennlig og med respekt. Tradisjonelle mål for ensomhet dekker bare deler av dette.

Spør deg selv med denne definisjonen i tankene: Når følte du sist manglende kontakt med folk rundt deg – familie, venner, naboer eller medborgerne dine? Når følte du sist at de folkevalgte politikerne ikke brydde seg om deg eller hørte deg, eller at ingen i maktposisjoner brydde seg om problemene dine? Når følte du deg sist maktesløs eller usynlig på jobben?

Du er ikke alene.

Kan du huske en tid da verden følte seg så polarisert, fragmentert og splittet med tanke på følelsen av manglende kontakt med andre?

De siste årene før koronapandemien mente to tredjedeler av innbyggerne i demokratier at myndighetene ikke handlet i deres interesse. 85 prosent av alle arbeidstagere i hele verden følte manglende kontakt med firmaet og arbeidet sitt. Og bare 30 prosent av amerikanerne mente at man kunne stole på folk flest, en betydelig nedgang fra 1984, da rundt 50 prosent mente det. Kan du huske en tid da verden følte seg så polarisert, fragmentert og splittet med tanke på følelsen av manglende kontakt med andre?

 

Hvordan vi havnet her

Det er ikke tilfeldig at det er blitt slik, og det har ikke skjedd over natten. Det finnes et bakteppe, en sammensmelting av årsaker og hendelser som forklarer hvorfor vi er blitt så ensomme og nedbrutte, både personlig og som samfunn.

Som du kanskje har gjettet, har smarttelefoner og særlig sosiale medier spilt en vesentlig rolle i dette. De stjeler oppmerksomheten fra menneskene rundt oss og fyrer opp under det verste i oss så vi blir enda sintere og mer opptatt av vår egen «stammetilknytning», oppfører oss stadig mer performativt og tvangsmessig i jakten på likerklikk, retvitring og følgere og undergraver evnen til å kommunisere effektivt og empatisk.

Smarttelefoner og sosiale medier er imidlertid bare to brikker i puslespillet. Årsakene til dagens ensomhetskrise er utallige og mangfoldige.

Årsakene til dagens ensomhetskrise er utallige og mangfoldige

Noen av dem er strukturell og institusjonell diskriminering: En studie av nesten tusen personer i Storbritannia i 2019 viste at risikoen for å bli ensom økte med 21 prosent hos dem som opplevde diskriminering på grunn av rase, etnisitet eller fremmedfrykt. En studie av over 10 000 amerikanere i 2020 fastslo på sin side at svarte og latinamerikanere føler seg mer ensomme og adskillig mer fremmedgjorte på jobben enn hvite. Det å bli utsatt for kjønnsdiskriminerende adferd er også blitt knyttet til økt ensomhet.

Migrasjon i stor skala til byer, den radikale omorganiseringen av arbeidsplassen og grunnleggende endringer i hvordan vi lever, er også viktige faktorer. Det er ikke bare det at vi i større grad «bowler alene» enn da statsviteren Robert Putnam publiserte sin grensesprengende bok om amerikansk hverdagsliv i 2000. Nå har vi enda mindre med hverandre å gjøre, i hvert fall med hensyn til tradisjonelle kommunikasjonsformer. Folk går mindre i kirken eller synagogen, færre er medlem i et foreldreutvalg eller en fagforening og det er færre som spiser eller lever sammen med andre, eller har en nær venn, enn bare for ti år siden. I tillegg har vi mindre fysisk kontakt: Vi tar mindre på hverandre og har mindre sex.

En god stund har det også vært en trend at når vi gjør noe «sammen», innebærer det for stadig flere av oss ikke det fysiske nærværet til et annet menneske: Vi «deltar» på yoga via en app, «snakker» med chatteroboten til en kundetjeneste, ikke med en selger av kjøtt og blod, livestrømmer en gudstjeneste fra stuen eller handler på Amazon Go, teknologigigantens nye kjede av matbutikker der du kan få varene hjem uten å ha hatt kontakt med et annet menneske. Allerede før koronaviruset rammet oss, hadde vi aktivt valgt å leve uten kontakt med andre.

Allerede før koronaviruset rammet oss, hadde vi aktivt valgt å leve uten kontakt med andre

Samtidig har samfunnets infrastruktur – og med det mener jeg de felles fysiske rommene der folk av alle slag kan møtes, samhandle og knytte bånd – i beste fall blitt neglisjert, i verste fall aktivt ødelagt. Mange steder begynte denne prosessen før finanskrisen i 2008, men den akselererte tydelig i kjølvannet av krisen, da myndighetenes innstrammingspolitikk gikk brutalt løs på biblioteker, offentlige parker, lekeplasser, ungdomsklubber og samfunnshus i store deler av verden. I Storbritannia ble for eksempel en tredjedel av ungdomsklubbene og nesten 800 offentlige biblioteker stengt fra 2008 til 2018, og i USA sank den føderale støtten til biblioteker med over 40 prosent fra 2008 til 2019. Det gir ikke bare alvorlige konsekvenser fordi det er slike steder vi møtes, men også fordi det er der vi lærer å gjøre det, der vi øver på høflighet og demokrati på inkluderende vis ved å lære hvordan vi skal sameksistere fredelig med folk som er annerledes enn oss, og å håndtere ulike synspunkter. Uten slike rom som fører oss sammen, vil vi uunngåelig gli enda lenger fra hverandre.

 

Alles krig mot alle

Måten vi lever på nå, arbeidets og de medmenneskelige forholdenes endrede natur, måten byene våre blir bygd på og hvordan arbeidsplassene utformes, måten vi behandler hverandre på og måten myndighetene behandler oss på, avhengigheten av smarttelefoner og selv måten vi elsker hverandre på nå for tiden, bidrar i fellesskap til at vi er blitt så ensomme. Men vi må gå lenger tilbake i tid for å få en full forståelse av hvorfor vi i så stor grad har mistet kontakten med hverandre og føler oss så isolert. Det ideologiske grunnlaget for ensomhetskrisen i det 21. århundre ble nemlig lagt før den digitale teknologien, den siste urbaniseringsbølgen, vårt århundres omfattende endringer av arbeidsplassen, finanskrisen i 2008 og selvsagt også koronapandemien.

Det skriver seg tilbake til 1980-årene, da en spesielt brutal form for kapitalisme begynte å gripe om seg: nyliberalismen, en ideologi med overveiende trykk på frihet – «fritt» valg, «frie» markeder og «frihet» fra innblanding fra offentlige myndigheter eller fagforeninger. Nyliberalismen verdsatte en idealisert form for selvstendighet med liten grad av styring ovenfra og en brutal konkurranseånd som satte egeninteresse foran samfunnets og fellesskapets beste. Margaret Thatcher og Ronald Reagan var blant de første talsmennene for denne ideologien, som «The Third Way»-politikere som Tony Blair, Bill Clinton og Gerard Schröder senere sluttet seg til, og dette politiske prosjektet har dominert kommersiell og offentlig praksis de siste tiårene.

Det har først og fremst spilt en så fundamental rolle for dagens ensomhetskrise fordi det har fremskyndet betydelig større inntekts- og velstandsforskjeller i land i store deler av verden. I 1989 tjente administrerende direktører i USA i gjennomsnitt 58 ganger så mye som en arbeider, og i 2018 tjente de 278 ganger så mye. I Storbritannia har andelen av inntektene til den ene prosenten av husstandene som tjener mest, blitt tre ganger så høy i løpet av de siste 40 årene, så nå eier de rikeste 10 prosentene mer enn de fattigste 50 prosentene. Resultatet er at betydelige deler av befolkningen i lang tid har følt at de er blitt hengende etter og er blitt stemplet som tapere i en verden der de naturlige ankerfestene – jobben og lokalsamfunnet – går i oppløsning, sosiale sikkerhetsnett brytes ned og statusen deres i samfunnet svekkes. Selv om mennesker i høyere inntektsgrupper også kan være ensomme, er ensomheten uforholdsmessig mer utbredt blant dem som er mindre økonomisk bemidlet. Dette må vi være ekstra oppmerksomme på nå som arbeidsløsheten stiger og folk får større økonomiske problemer.

Selv om mennesker i høyere inntektsgrupper også kan være ensomme, er ensomheten uforholdsmessig mer utbredt blant dem som er mindre økonomisk bemidlet

For det andre har nyliberalismen gitt store selskaper og storfinansen mer makt og friere tøyler og har latt aksjeeiere og finansmarkeder forme spillereglene og arbeidsforholdene, også når det har kostet dyrt for arbeidere og samfunnet som helhet. I 2010 var det rekordmange over hele verden som mente at kapitalismen i sin nåværende form gjør mer skade enn nytte. I Tyskland, Storbritannia, USA og Canada mente rundt halvparten av befolkingen dette, og mange følte at staten var en så stor slave av markedet at den ikke tok vare på dem eller dekket behovene deres. Det er ensomt å føle en slik manglende omsorg, føle seg usynlig og maktesløs. De omfattende grepene myndigheter tok for å støtte borgerne sine i 2020 var stikk i strid med den økonomiske etosen fra de foregående førti årene, som Ronald Reagan ga uttrykk for på denne måten i 1986: «De ti mest skremmende ordene i det engelske språket er: ’Jeg kommer fra myndighetene og er her for å hjelpe.’» Selv om de ulike tiltakene under koronapandemien signaliserer innledningen til en ny tilnærmingsmåte, vil det uansett ta lang tid å nøste opp i de langsiktige sosiale og økonomiske følgene av nyliberalismen.

Den tredje grunnen er at nyliberalismen i så stor grad omformet ikke bare økonomiske forhold, men også forholdene oss imellom. Nyliberalismen var nemlig aldri en rent økonomisk politikk, noe Margaret Thatcher gjorde klinkende klart da hun i 1981 sa til Sunday Times: «Økonomi er metoden – målet er å endre hjertet og sjelen.» Det lyktes nyliberalismen på mange måter med. Ved å verdsette egenskaper som overdreven konkurranseånd og jakten på egeninteresse uavhengig av konsekvensene for andre endret den nemlig fullstendig hvordan vi så på hverandre, og hvilke forpliktelser vi følte overfor hverandre.

Det er ikke det at mennesker innerst inne er egoistiske – forskning på evolusjonsbiologi fastslår at vi ikke er det. Men da politikerne aktivt fremelsket en selvopptatt tankegang der alle skulle slåss mot alle, og «greed is good» (læresetningen Gordon Gekko så berømmelig uttalte i filmen Wall Street fra 1987) tjente som nyliberalismens yndlingsmotto, ble ikke bare kvaliteter som solidaritet, vennlighet og omsorg for hverandre undervurdert, men også regnet som irrelevante menneskelige trekk. I nyliberalismen ble vi redusert til homo economicus, rasjonelle mennesker som ikke var opptatt av annet enn egeninteresse.

Nyliberalismen har fått oss til å se på oss selv som konkurrenter, ikke samarbeidspartnere, som forbrukere, ikke borgere, som folk som hamstrer og ikke deler, folk som tar, ikke gir, som svindlere, ikke hjelpere – folk som ikke bare har det for travelt til å være der for naboene sine, men ikke engang vet hva de heter. Og dette lar vi kollektivt skje. På mange måter var det en rasjonell respons, for hvem skal jeg stille opp for i den nyliberale kapitalismen, hvis jeg ikke skal stille opp for meg selv? Markedet? Staten? Arbeidsgiveren? Naboen? Neppe. Problemet er at et egoistisk samfunn der alt handler om «meg», et samfunn der folk føler at de må sørge for seg selv fordi ingen andre kommer til å gjøre det, uunngåelig blir ensomt.

Dessuten blir det raskt en selvforsterkende syklus fordi vi for å unngå å føle oss ensomme, både må gi og ta, vise omsorg og bli tatt vare på, være snille mot andre og vise respekt for menneskene rundt oss − hvis vi vil bli behandlet på samme måte.

Hvis vi skal finne sammen i en verden som splitter oss, er vi nødt til å knytte kapitalismen til jakten på det felles beste og sette omsorg, medfølelse og samarbeid i sentrum igjen – og også la denne adferden omfatte mennesker som er annerledes enn oss

Hvis vi skal finne sammen i en verden som splitter oss, er vi nødt til å knytte kapitalismen til jakten på det felles beste og sette omsorg, medfølelse og samarbeid i sentrum igjen – og også la denne adferden omfatte mennesker som er annerledes enn oss. Det er den virkelige utfordringen: ikke bare knytte oss til menneskene som ligner oss, men også til samfunnet som helhet, der vi tross alt hører hjemme. Etter covid-19 er dette mer presserende enn noen gang, og sannsynligheten for at vi skal klare det er også større.

 

Boka «Ensomhetens århundre» er utgitt på forlaget Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her.