Er terapirommet for feminisert?

Dette er et tilrettelagt utdrag fra boka «Pappas Hemmelighet». Teksten omhandler seksuelle overgrep og selvmord. Se hvor det er mulig å få hjelp nederst i teksten.  

Pappa knekker sammen i gråt, han hulker. Lars gjør det samme. De to mennene står på hver sin side av meg. Jeg vet ikke hvem jeg skal trøste. Til slutt står jeg der og stryker på pappas arm mens jeg forsøker å se Lars omsorgsfullt inn i øynene. Et kort øyeblikk ser jeg oss utenfra. Hele situasjonen bryter med sosial kodeks: Jeg, en ung kvinne i midten av tjueårene, står på et utested og tar vare på to gråtende menn på over femti. Likevel føles det så naturlig.

Etter at de verste tårene har gitt seg, fortsetter Lars å snakke. Av lojalitet til sin egen mor, har han holdt lav profil. Nå vil han åpne opp. Han har hørt om bokprosjektet og vil gjerne bidra. Gjøvik er et lite sted. Jeg vet hvem Lars er. Mange vil nok si at han er pappas rake motsetning. Selv om begge ble utsatt for overgrep og vokste opp i samme miljø, er de totalt forskjellige. Jeg blir nysgjerrig på hvordan overgrepene har påvirket Lars i løpet av livet. Hvilken relasjon har han til barna sine? Til damene han har vært sammen med? Er Lars og pappa egentlig så ulike? Vi blir enige om å ta en prat.

«Hva faen er det som skjer nå? Begynner jeg å bli gal?» tenkte han.

To uker senere tar Lars pappas plass ved spisestuebordet i andre etasje. På bordet står en flaske Farris og to glass. Jeg lurer på hva han tenker. For ti år siden var jeg i starten av tenårene. Lars var en av mennene pappa hilste på i byen eller på stadion. Nå skal han skal dele sitt mest sårbare med meg, med henne som for få år siden var den lille jenta til Odd Werner Hansen.

Lars forteller at problemene begynte plutselig, fra én dag til den neste. Han satt på bussen til Øverbymarka for å møte samboeren og barna da det hogg til i magen. Smertene var intense og ukjente. Han dro hardt i stopp-snora flere ganger. Kroppen skrek at han måtte av. Neste stopp var Sogstadjordet. Idet bussen stoppet, kastet han seg ut, satte seg ned i skogholtet og grein. Hulket, uten evne til å stoppe. «Hva faen er det som skjer nå? Begynner jeg å bli gal?» tenkte han.

 

Når traumene snakker

Hendelsen ble startskuddet på et maraton av helseplager. Mageknip ble til psykisk smerte. Lars gråt mye, men sørget for at ingen så det. Nå er hendene hans plassert på bordkanten. De er foldet. «Det var da jeg begynte å google symptomer. Fordi jeg ville at ting skulle gi mening», forklarer han.

I ettertid har Lars lurt på om reaksjonene kom fordi barna hans ble eldre. De var små og uberørte, men snart like gamle som han selv var da overgrepene begynte. Han innså hvor maktesløs han selv hadde vært den gangen. Idet ordene blir sagt, husker jeg hva jeg har lest: Det er et velkjent fenomen at en overgrepsutsatt blir innhentet av egen fortid idet hans eller hennes barn blir like gamle som den utsatte var da misbruket begynte.

«Er du klar over hvor mye som gir mening nå?» lød svaret fra mannen i hvit frakk.

Klinikere har erfart at mange klienter snakker om dette under behandling.^[1] At det var traumene som snakket, var på ingen måte innlysende den gangen. Lars oppsøkte fastlegen som testet ham for alt som kunne undersøkes. Svaret: Ingen fysisk forklaring på plagene. Kunne det være psykisk? Lars brøt sammen etter utallige timer på legekontoret. Motvillig fortalte han om overgrepene.

«Er du klar over hvor mye som gir mening nå?» lød svaret fra mannen i hvit frakk. Lars ble henvist til psykolog og fikk time hos en nyutdannet, ung kvinne.  Jeg spør han hvordan han syntes det var å gå i terapi. Pappa var hos psykolog sju−åtte ganger før han ga seg. Han fikk noen teknikker for å håndtere tungsinn, men følte seg stakkarsliggjort i terapirommet.

 

En pakke Kleenex på bordet

Pappa mener fremdeles at psykologen «ikke hadde peiling på hva overgrepene handlet om», og han er fryktelig glad for at han ikke oppsøkte terapi i tjueårene. Han er overbevist om at han da ville endt opp på institusjon med medisiner han strengt tatt ikke behøvde.

«Den første timen sa jeg fem setninger», ler Lars. Det er kanskje ikke så rart. Jeg synes at en overgrepsutsatt mann jeg tidligere har hørt om beskriver situasjonen godt: «Etter tretti år i fortielse møter du opp på et sterilt kontor med to stoler og en pakke Kleenex på bordet. Du ser en totalt ukjent person i øynene. Så skal du fortelle alt. Hvor begynner man da?»

Kanskje er det akkurat der man er nødt til å begynne. Akseptere stillheten, den manglende evnen til å gjøre kloke refleksjoner rundt det som har skjedd. Bare kjenne etter. Fortelle. Lars opplevde i alle fall at ordene kom gradvis. Psykologen fungerte som container. Han fikk tømt seg, grått og fortalt. I ettertid har han tenkt at timene var for puslete. Det var akkurat som om psykologen kun pirket på skorpen av et dypt, gjengrodd sår. «Jeg savnet guts. En psykolog som utfordret og stilte de verste spørsmålene», sier Lars.

Jeg gjør meg noen refleksjoner mens vi snakker. Kan det være slik at menn har behov for andre spørsmål i terapirommet enn kvinner? En annen tilnærming til problemene de ønsker å snakke om?

 

For puslete terapi

NRK-programlederen Thomas Seltzer har for eksempel tatt til orde for at dagens terapispråk er tilpasset kvinner, og at det er litt «kjerring-aktig» å gå til psykolog. Han tror det gjør at menn lar være å oppsøke hjelp.[2] Skribent Maria Kjos Fonn deler hans oppfatning.[3] Fonn sliter med posttraumatisk stresslidelse og har selv deltatt på et «stabiliseringskurs mot traumer». Hun beskriver det slik:

«Det var kvinnelige terapeuter, og alle pasientene var kvinner. Øvelsene var blant annet å gi seg selv en sommerfuglklem og si at man er bra nok, og forestille seg at man hadde på seg kapper og hjelmer som beskyttet mot traumepåminnere. Jeg og de andre kvinnene på kurset klarte ikke å la være å le, men tanken slo meg: hvis dette ble for pusete for oss kvinner, hva da i alle dager med menn?»_[4]

Ukentlig velger ni menn å ta selvmord. De færreste av dem har oppsøkt hjelp.

Det er neppe slik at all terapi handler om klapp og kos. Jeg er overbevist om at kvinner også må svare på vanskelige, ubehagelige og konfronterende spørsmål når de oppsøker hjelp. Men selvmordsstatistikken viser at dagens hjelpetilbud ikke når menneskene, og kanskje spesielt ikke mennene, som trenger det.

To av tre som tar sitt eget liv i Norge, er menn, og slik har det vært siden 1970-tallet. Ukentlig velger ni menn å ta selvmord. De færreste av dem har oppsøkt hjelp. Derfor er det avgjørende at vi får mer kunnskap om hvordan dagens hjelpetilbud bedre kan inkludere menn som sliter.

 

Mann og offer på samme tid

De få studiene som har undersøkt dette, har funnet at menn synes det er mer enn behandlingsmetodikken som er feminisert. I intervjuer med overgrepsutsatte menn kommer det for eksempel frem at den fysiske utformingen av lokalet man kommer inn i − lyssetting, dekor og fellesareal – har noe å si for om de opplever at de er inkludert som målgruppe._[5] I tillegg synes de det er viktig å ha muligheten til å kunne velge mellom mannlig og kvinnelig terapeut.[6]

Kanskje er det slik at overgrepsutsatte menn, i lys av hvordan fenomenet seksuelle overgrep er blitt forstått opp gjennom historien, trenger å snakke med en terapeut som har kjent på presset av mannsidealet på kroppen? Som kjenner til det motstridende i å være mann og offer på samme tid?

«Tror du det ville være annerledes om du hadde snakket med en mannlig psykolog?» Lars rister på hodet.

I så fall er dagens kjønnsfordeling på profesjonsstudiet i psykologi svært lite heldig. Over 75 prosent av landets psykologistudenter var i 2018 kvinner.^[7] Den samme tendensen er å finne hos støttesentrene for incest og seksuelle overgrep: Ni av ti ansatte i brukerrettede stillinger er kvinner.[8]

«Hva skulle du ønske at psykologen din spurte deg og?» spør jeg. «Tror du det ville være annerledes om du hadde snakket med en mannlig psykolog?» Lars rister på hodet. Han forklarer at han hadde behov for mer enn å fortelle. Han ville få hjelp til å forstå hvordan overgrepene hadde preget hans personlighet og væremåte.

 

Uvitenhet og forsømmelse

Det samme har pappa sagt. Når jeg har påpekt at sju-åtte ganger hos psykolog kanskje ikke er nok for å vite om det funker, når jeg har spurt om han er redd for at følelsene skal ta overhånd og sluke ham dersom han begynner i terapi, har han vært klar i talen: Han er ikke redd. Han vil bare ikke «gå inn i overgrepshistorien på den måten som psykologer ønsker å gjøre det på.» Å grave i det som har vært vanskelig, er imot alt han står for.

Det er mulig at både pappa og Lars var uheldige med psykologene de møtte. Men nyere forskning har faktisk vist at menn med overgrepserfaring som oppsøker hjelpetjenesten i Norge, ofte opplever uvitenhet, forsømmelse og til tider krenkende respons når de forteller om sine erfaringer.[9]

For mange var vendepunktet å komme i kontakt med støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep.

Flere utsatte menn forteller at kontakt med Distriktspsykiatrisk senter (DPS), leger, psykiatere, psykologer, politi og skoler har vært utilstrekkelig eller negativ.[10] Enkelte har fått feilaktige diagnoser. For mange var vendepunktet å komme i kontakt med støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep.

Der opplevde mennene å bli forstått av både mannlige og kvinnelig terapeuter.[11] Så kanskje er det terapeutens kunnskap og evne til å møte den utsatte på hens premisser, som er mest avgjørende for om terapiprosessen blir vellykket. Men foreløpig er det dessverre slik at kunnskapen om konsekvensene av volden og de seksuelle overgrepene som menn utsettes for, er «ujevnt fordelt i helsevesenet».[12]

 

Boka «Pappas Hemmelighet» blir utgitt på forlaget Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her.  

Her kan du få hjelp:

– Akutt selvmordsfare? Ring 113 når det er akutt og står om liv.

 

Noter:

^[1] Mailkorrespondanse Torbjørn H. Andersen 04.12.2018

[2] Hjelptilhjelp.no. «Thomas Zeltzer fikk åpenhetsprisen 2019: – Terapi redda livet mitt.»19.10.2019. Hentet fra (05.04.2020) https://www.hjelptilhjelp.no/Psykiske-problemer/thomas-seltzer-fikk-apenhetsprisen-2019-terapi-redda-livet-mitt

[3]  Kjos Fonn, Maria. «Gutta som har opplevd alt.» Aftenposten. 19.10.2019. Hentet fra (05.05.2020) https://www.aftenposten.no/kultur/i/70JMAv/gutta-som-har-opplevd-alt

[4] Ibid.

[5] FMSO (2020)

[6] Ibid.

^[7] Tønnessen, Eva. «Seks utdanningsområder med mindre enn 20 prosent menn.» Khrono. 27.98.2018. Hentet fra (07.04.2020) https://khrono.no/menn-kjonnsbalanse-trinn-1-7/seks-utdanningsomrader-med-mindre-enn-20-prosent-menn/233399

[8] Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (B). «Om sentrene.» 12.09.2018. Hentet fra (07.04.2020)   https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Vold_og_overgrep_tall_og_statistikk/Incestsentrene/Om_sentrene/

[9] Ekenstam, Claes. & Lien, Marianne. & Lorentzen, Jørgen. & Dybvik Staalesen,Pia. «Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner.» Oslo: Proba samfunnsanalyse, 2017, s. 3

[10] Ibid. s. 131

[11] Ibid. s.104

[12] Ibid. s.3