Husmødre i kappestrid

Dette er et utdrag fra boken «Damene i Fiolveien. En historie om norske husmødre».

 

I 1928 kom Arbeiderpartiet for første gang til regjeringsmakten i Norge. Statsminister Christopher Hornsrud var altfor radikal, og regjeringen hans falt etter to uker, men den pekte likevel mot det som skulle komme – et stabilt, sosialdemokratisk styre fra midten av 1930-årene av.

I Sverige ble koblingen mellom husmorens styre i hjemmet og måten sosialdemokratene ville styre samfunnet på, uttrykt i metaforen om folkhemmet. Det var den fremtidige statsministeren Per Albin Hansson som lanserte dette bildet, også det i 1928, og han forklarte det med at samfunnet måtte bygge på de samme verdiene som et godt hjem: likhet, omsorg, samarbeid og hjelpsomhet.^[1]

Ved å sette hjemmet i sentrum gjorde sosialdemokratene husmoren til en politisk aktør, skriver den svenske historikeren Yvonne Hirdman og betegner folkhemmet som en særegen sosialdemokratisk utopi.^[2]

Konkurransen om kvinnen med nøkkelknippet skrudde seg kraftig til utover i 1930-årene.

Både som ideal og realitet sto husmoren vel så sterkt i Norge.^[3] I august 1928 fikk «Husmoren» en full forside i Arbeiderbladets lørdagsutgave. Forfatter av artikkelen var Karl Johanssen, mangeårig journalist i avisen og dessuten Norges aller første radiostjerne.^[4] «Det er et yndet tema fra våre fienders side, at sosialismen er ‘hjemmenes undergang’, at den vil nedbryte familien og familiene og familielivet. Og dessverre, mange dumme talemåter har gitt det vrøvl næring», beklaget Johanssen, men mente at tidene nå var snudd: «Nei, sosialismen vil oppbygge hjemmene og gi husmoren hennes nøkleknippe igjen.»^[5]

Konkurransen om kvinnen med nøkkelknippet skrudde seg kraftig til utover i 1930-årene. Med Norske Kvinners Nasjonalråd, Norges Husmorforbund og Norske Kvinners Sanitetsforening i spissen var de borgerlige kvinnene på ingen måte stemt for å gi fra seg det forspranget de hadde etablert som organer for de norske husmødrene. Nye organisasjoner som Norske Kvinners Frivillige Verneplikt (senere Norges Lotteforbund) kom også til på høyresiden i det politiske landskapet.

Her kunne kvinner bidra til forsvarssaken uten å rokke ved etablerte normer for feminitet. Lottene presenterte sine aktiviteter som naturlige kvinnesysler. Det kunne dreie seg om å lage mat til soldatene, hjelpe til som sykepleiere eller strikke, sy og pakke sanitetsmateriell. I løpet av ti år var det blitt rundt 3000 lotter i Norge, men det kunne ikke måle seg med de 100 000 sanitetskvinnene de til en viss grad konkurrerte med.^[6] Mot slutten av 1930-årene klaget Husmorforbundet over at det var blitt «helt vilt» hvordan alle husmorforeningene lå i kappestrid med hverandre.^[7]

Der de satt i aulaen i Oslo, fikk husmødrene høre at de hadde livets viktigste yrke, men at det nok kunne utøves bedre.

Med drøyt 20 000 medlemmer var Husmorforbundet på offensiven. Unge, moderne husmødre flokket seg om organisasjonen, om man skulle dømme ut fra hvordan deltagerne på landsmøtet i 1937 så ut. En journalist fra Morgenposten bet seg merke i hvor velfriserte de var, alle sammen. Så vidt hun kunne se, hadde åtte av ti kort hår, mange av dem pent ondulert med bølger, og «ingen tafser med tull i nakken, som i gamle dager». Noen av møtedeltagerne var slanke, og andre var runde, en var kledd i «siste pariserchick med sort smokingkjole og monokkel i det ene øiet», mens andre igjen gikk i bunad.^[8]

Der de satt i aulaen i Oslo, fikk husmødrene høre at de hadde livets viktigste yrke, men at det nok kunne utøves bedre, all den tid skilsmisseratene økte og fødselstallene sank. Husmorforbundets nyvalgte leder, Amalie Øvergaard, kom med sin oppskrift på hvordan husmoren kunne skjerpe seg på jobben: Hun måtte ikke mase, men passe på at harmoni og lykke fikk prege hjemmene.^[9]

Selv om en kvinne kunne bli forvandlet til husmor bare ved å gifte seg, inneholdt yrkesbeskrivelsen en klar forventning om at hun også skulle bli mor. Det var hennes betydning for den oppvoksende slekt som ble hyllet i alle taler, og moderskapet lå der som en begrunnelse for at husmorens virke i hjemmet var vel så viktig som mannens ute i produksjonslivet. Samtidig sank fødselstallene drastisk i løpet av mellomkrigsårene, fra et snitt på 3,4 barn per kvinne for perioden 1916–20 til et snitt på 1,8 barn per kvinne for perioden 1936–40.^[10]

Med boken Krisen i befolkningsspørsmålet satte ekteparet Myrdal opp tre barn som en minimumsstandard for et sunt familieliv – og en levedyktig nasjon.

Det svenske ekteparet Alva og Gunnar Myrdal etablerte seg som intellektuelle stjerner på venstresiden med sine tanker om hvordan de fallende fødselsratene truet folkhemmets fremtid. Med boken Krisen i befolkningsspørsmålet satte ekteparet Myrdal opp tre barn som en minimumsstandard for et sunt familieliv – og en levedyktig nasjon. Ved færre barn enn det stilte de spørsmål ved hele husmoryrkets berettigelse. Det var urimelig at en voksen kvinne skulle tilbringe hele dagen hjemme med å passe på i høyden to barn, og særlig når man tenkte på hvor mye lettere husarbeidet var blitt med alle de nye hjelpemidlene som var kommet.^[11]

Aase Lionæs var påtroppende redaktør i Arbeiderpartiets kvinnebevegelses eget tidsskrift Arbeiderkvinnen samtidig som hun i 1936 tok på seg jobben med å oversette Krisen i befolkningsspørsmålet til norsk. I samarbeid med sosialøkonomen Arne Skaug søkte hun også å oversette de delene av boken som handlet om levestandard, fra svenske til norske forhold.

Ekteparet Myrdal hadde nemlig en sosialpolitisk agenda, og det var at folkhemmet måtte legge forholdene til rette slik at husmødrene kunne føde flere barn. Da måtte man vite noe om hvor skoen trykket, og i den norske utgaven av boken dukket boligsaken opp igjen som sosialpolitisk tema. Det var ikke like mange overbefolkede boliger nå som på starten av 1900-tallet, men det skyldtes ikke at leilighetene var blitt større: Med færre barn ble det naturligvis bedre plass for familien samlet sett.^[12] Løsningen burde selvsagt heller ligge i å forbedre boligstandarden, eller, som Aase Lionæs senere skrev med store bokstaver i Arbeiderkvinnen: «RIV RØNNENE! BYGG VAKRE HJEM!»^[13]

 

Boken «Damene i Fiolveien» blir utgitt på forlaget Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her. 

 

[1] Per Albin Hansson (partiformann for Socialdemokraterna) lanserte folkhemmet som sosialdemokratisk visjon under en tale i Riksdagen, 18. januar 1928, se https://www.riksdagen.se/sv/dokument-lagar/dokument/protokoll/riksdagens-protokoll_DP9O3/html

[2] Yvonne Hirdman: «Utopia in the Home» i International Journal of Political Economy 2/1992.

[3] Se Kari Melby: «Husmortid» i Ida Blom og Sølvi Sogner (red.): Med kjønnsperspektiv på norsk historie, ss. 255–334.

[4] Rune Ottosen: «Karl Johanssen» i nbl.snl.no, hentet 25.07.19.

[5] Karl Johanssen: «Husmoren» i Arbeiderbladet, 25. august 1928.

[6] Nasjonalbiblioteket, håndskriftsamlingen: Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN): Ms 4o2912: 48.9: Norges Lotteforbund 1934-39. NKVF 3-årsberetning 1935-38. Om medlemstall i sanitetsforeningen, se Anna Caspari Agerholt, Den norske kvinnebevegelses historie (Oslo, 1937), s. 162.

[7] «Fra kvinnesynspunkt» i Aftenposten, 9. november 1938.

[8] «Husmødrenes 9. landsmøte åpnet» i Morgenposten, 25. mai 1937.

[9] «Husmødrenes 9. landsmøte åpnet» i Morgenposten, 25. mai 1937, Aftenposten 25. mai 1937.

[10] SSB: Historisk statistikk, tabell 3.16: Samlet fruktbarhetstall og aldersavhengige fruktbarhetsrater for 5-årsperioder, hentet fra https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/3-16.html, 27.juli 19.

[11] Alva og Gunnar Myrdal: Krisen i befolkningsspørsmålet (Oslo, 1936, oversatt av Aase Lionæs og Arne Skaug), s. 366.

[12] Alva og Gunnar Myrdal: Krisen i befolkningsspørsmålet, ss. 149 ff.

[13] «Ta ondet ved roten!» i Arbeiderkvinnen, nr. 1, 1939.