I fellesskapets ånd

Et sterkt fellesskap og en allmenn forståelse av at alle må bidra til samfunnets beste, har vært fundamentet for byggingen av nasjonen Norge. Denne norske fellesskapsånden har kanskje ikke være tydeligere enn gjennom etterkrigstidens gjenoppbygging av landet. Det var en tid da Norge ble til gjennom dugnad.

Når folk får mer penger, forvitrer dugnadsånden.

Norge har siden vært gjennom omseggripende endringer. I dag er vi en nasjon av rike, overmette oljebaroner – satt på spissen. Selv om gapet øker mellom dem som nyter godt av oljemilliardene og de som må ta til takke med smulene, har nordmenn generelt aldri hatt så mye penger mellom hendene.

 

I endring

– Når folk får mer penger, forvitrer dugnadsånden, er den klare konklusjonen til Håkon Wergeland Lorentzen. Han er sosiolog, forfatter og tidligere forsker. Sammen med Line Dugstad, journalist i DN, har han skrevet boken «Den norske dugnaden».

Jeg er langt mer pessimistisk i forhold til de globale utfordringer vi er nødt til å gripe fatt i.

Nina Witoszek, litteraturviter, kulturhistoriker, forfatter og forskningsleder ved Universitetet i Oslos senter for utvikling og miljø, er til dels enig med Lorentzen. Hun har opplevd store endringer i dugnadsånden blant nordmenn siden hun flyttet til Norge på 80-tallet.

– Tilstanden for den norske dugnadsånden er håpløs, men ikke alvorlig, er hennes mer tabloide konklusjon. Den tradisjonelle dugnaden står ikke så sterkt lenger, men nordmenns evne og vilje til samarbeid, er en videreføring av fellesskapsånden som bygget nasjonen.

For Espen Gamlund, filosof og professor ved Universitetet i Bergen, er det avgjørende ikke i hvilke form nordmenns vilje til dugnad tar. Han er overbevist om at nordmenn vil bidra til fellesskapet hvis de ser at det gagner dem selv – som de alltid har gjort. Problemet er at verden står overfor store utfordringer som den enkelte person ikke føler eierskap til.

– Jeg tror at dugnadsånden lokalt vil overleve. Jeg er langt mer pessimistisk i forhold til de globale utfordringer vi er nødt til å gripe fatt i.

I dag prioriterer folk seg selv og ikke fellesskapet.

Trond Albert Skjelbred, kommunikasjonsrådgiver og partner i Nor PR, er en person som alltid har bidratt på dugnad, enten han som ung ledet et av Bergens tradisjonelle buekorps, eller i dag trener sønnens fotballag. Han peker på at uansett i hvilken sammenheng, så er det alltid noen som bidrar og noen som lar være.

– I en dugnad er det 20 prosent som gjør jobben. Resten gir ikke engang beskjed om at de ikke kommer.

Fellesskapet er der

Mangeårig Ap-politiker og filosof Eilert Jan Lohne er ikke i tvil om at det har skjedd en endring i samfunnet i retning av økt fokus på enkeltmennesket. I dag handler det om selvrealisering i forhold til fellesskapet, et fellesskap som i mye sterkere grad stod i sentrum da han vokste opp og ikke minst begynte i politikken.

– Vi ser det på oppslutningen til politiske partier og i organisasjoner. Jeg har ikke statistiske data på dette, men det er ikke tvil om at antall medlemskap har falt dramatisk. I dag prioriterer folk seg selv og ikke fellesskapet.

Nordmenn er kanskje velfødde og mette, og nødvendigheten av fellesskapet er blitt skjult.

Lohne må kunne kalles en politisk ringrev som mangeårig bystyremedlem i Bergen og vararepresentant til Stortinget. Han kan vise til 30 års medlemskap i Ap. Før det var han medlem av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til dagens SV) fra 1962. Lohne ble født under krigen, i et typisk fabrikkarbeidersamfunn, og vokste opp under Einar Gerhardsens oppbygging av landet.

Med sitt ståsted på venstresiden, må Lohne erkjenne at oppløsningen av fellesskapstanken også har gått ut over fagbevegelsen.

– Folk blir ikke sett lenger. Det er derfor at Trump har slik appell. Han later som om han ser folk, sier Lohne til Agenda Magasin.

Lohne peker på at arbeidslivet er organisert på en annen måte i dag. Arbeidsfellesskapet er i endring, og det er individet som betyr noe. Nå kalles stadig flere operatører istedenfor arbeidere. Arbeiderbegrepet som sådan er i ferd med å bli borte, konstaterer Lohne.

Fellesskapet er der, vi må bare ta det i bruk.

Nordmenn er kanskje velfødde og mette, og nødvendigheten av fellesskapet er blitt skjult. Men når det oppstår en krise i samfunnet, som terroranslaget 22. juli, så søker vi fellesskapet igjen. Slik som etter annen verdenskrig.

– Fellesskapet er der, vi må bare ta det i bruk.

 

En grasrotbevegelse

Når Nina Witoszek hevder at tilstanden er håpløs, skyldes det at hun i dag ser at mange krefter underminerer den gamle dugnadsånden som Gerhardsen stod for og som har vært vanlig i norske bygder.

– Fra gammelt av var de norske bygdene avhengige av naboer og andre i nærmiljøet som viste en altruistisk ånd og hjalp hverandre. Den tradisjonelle bondekulturen sementerte denne ånden, sier Witoszek til Agenda Magasin.

Det var et sjokk for meg.

Da Nina Witoszek kom fra Krakow til Oslo i 80-årene, syntes hun at Norge var et litt eksotisk samfunn, med borettslag som gikk sammen for å utføre frivillig arbeid i fellesskap.

– Den norske dugnadskulturen var for meg som utenforstående, veldig levende og ikke minst slående. Jeg ble etter hvert forelsket i denne formen for fellesskap, forteller Witoszek.

Det var kombinasjonen av først hard jobbing og mye svetting og deretter feiring, som tiltrakk henne. Hun ser på det som veldig protestantisk. Dugnaden gjør at du føler deg bedre som menneske etterpå. Det er en selvoppløftende seremoni. De som deltok var brødre og søstere. Men for henne som tidligere borger i sovjetimperiet, var det forvirrende.

– I østblokklandene så de på dugnad som påtvunget og ikke ærlig, som noe av det verste ved et diktatur. Sånn som det er i Nord-Korea i dag, sier Witoszek.

Nordmenn er nok blitt mer selvsentrert og egoistiske.

– I Norge var det en genuin grasrotbevegelse, der du hjalp dine naboer og nærmeste, og ikke bare familien din. Det var et sjokk for meg.

Siden 80-tallet har Norge vært gjennom en metamorfose. Witoszek peker på at det er blitt et mer konkurransepreget samfunn. Og nordmenn er blitt rikere. Hun eksemplifiserer endringene: Tidligere gikk nordmenn sammen når det skulle skipes til fest. Nå organiserer du selv en fest, og gjestene forventer å komme til duk og dekket bord.

– Det viser at Norge er mett og at samfunnet har råd til at menneskene ikke hjelper hverandre. Istedenfor ansetter vi spindoktorer og konsulenter. Det er det nye Norge.

 

En robust modell

Det finnes fortsatt nisjer preget av dugnadsånd, understreker hun. I Skandinavia står samarbeidsånden sterkt. Vi snakker og møter hverandre i diskusjon. Det er langt fra gitt i andre land. Det er bare å se til England, Italia, Polen eller USA. Her til lands setter fortsatt samarbeidsånden sitt preg på politikken gjennom for eksempel koalisjonsbygging, og den preger næringslivet like sterkt.

– Det er et verdiggrunnlag som kommer fra dugnadsånden. Den har bare skiftet form, bemerker Witoszek.

Festivalene er med til å styrke identiteten til bygdefolket.

Så lenge dugnaden er til stede i andre domener og med en horisontal struktur, mener Witoszek at modellen er rimelig robust. Den har vist seg endringsvillig selv om den skranter noen steder.

– Nordmenn er nok blitt mer selvsentrert og egoistiske og Norge et mer konkurranseorientert samfunn. Men når det skjer en krise, blir samfunnet sementert av disse verdiene, påpeker Nina Witoszek.

– Det er krisesituasjoner i fremtiden som vil bestemme om dugnadsånden vil overleve.

 

To typer

Håkon Wergeland Lorentzen er ikke i tvil om at dugnadene som typisk har funnet sted i borettslag og båtlag, er i ferd med å bli borte. Når vi får penger mellom hendene blir det vanskeligere å samle folk til slik dugnad.

Samtidig ser han at dugnadsånden ikke har forvitret i småbygdene. Han trekker frem de mange, små musikkfestivalene som finnes overalt. Snart har hver bygd sin festival, der det ikke er vanskelig å få folk til å bidra. Festivalene er med til å styrke identiteten til bygdefolket.

– Tysnesfestivalen er typisk. Den er et løft for hele bygden. Den styrker samfølelsen og det sosiale nettverket.

Lorentzen skiller mellom to former for fellesskapsformer. Det ene er stedsfellesskapet som gjenfinnes i skolemusikken, i bygdelaget eller i disse musikkfestivalene. Det er fellesskap for å opprettholde og vitalisere lokale steder som kanskje ellers ville ha vanskelig for å overleve. Den har utgangspunkt i et praktisk formål.

Endringene henger delvis sammen med at folk ser på seg selv mer og mer som kunder.

Den andre formen er åndsfellesskapet som en tradisjonelt har funnet innen for eksempel kirken, arbeiderbevegelsen, kvinnesaken eller miljøkampen. Det er fellesskap som ikke nødvendig koples med det praktiske.

– I dag finner vi helt nye typer åndsfellesskap. Tangonomadene er et eksempel. De reiser jorden rundt for å delta på tangofestivaler. Det er et flytende fellesskap som likevel har en skarp idékjerne, sier Lorentzen.

 

Kunde og bruker

Ofte er fellesskap og dugnader forbundet med solidaritetstanken. Men det er ifølge Lorentzen ikke nødvendigvis tilfellet for de nye åndsfellesskap. Motivet kan være ren egennytte. Likevel utvikler slike fellesskap en samhørighet.

ANNONSE

– Det er lett å klage over at dugnaden forvitrer, men jeg tror bare den endrer karakter. Det er klart at penger gjør noe med dugnadsånden. Du selger ikke doruller for skolemusikken hvis du ikke trenger pengene.

Endringene henger delvis sammen med at folk ser på seg selv mer og mer som kunder. Det er blant annet pushet frem av de profesjonelle i frivillige organisasjoner, konstaterer Lorentzen. Da blir det lettere å tenke på det de står for, som en tjeneste.

– Norske helsemyndigheter har sett på idretten som organisasjoner som fremmer folkehelsen. Men idretten vil ikke selv være en slik tjeneste uten å få betalt.

Det er verdier som ikke er kvantifiserbare.

Lorentzen poengterer at frivillige organisasjoner er trening i demokrati. En organisasjon fungerer som en demokratisk enhet, eid av den enkelte, gjennom årsmøter og andre demokratiske prosesser. Men når organisasjonene i økende grad blir kommersielt drevet, gjerne med offentlig støtte, forvitrer denne type demokratiopplæring.

– Demokratiet forutsetter deltakelse på alle nivåer. Forestillingen om «brukeren», som ikke er en del av et kollektiv, endrer på dette. Før gikk staten gjennom organisasjonene. Nå vil staten snakke med den enkelte «bruker».

 

Drivkraften

For Trond Albert Skjelbred er dugnadsånden verken bedre eller dårligere enn den kanskje alltid har vært. Hans erfaring med dugnad gjennom snart 35 år er at det alltid er et fåtall som stiller opp.

De som bidrar, har engasjementet i blodet og er vant til å ta ansvar. Han trekker frem at 60 prosent av dem som er engasjerte i frivillig arbeid, har lederstillinger i næringslivet.

Du vokser som menneske ved å utføre dugnadsarbeid.

– Det er verdier som ikke er kvantifiserbare, som gjør at du kan holde på år etter år. Du gjør det ikke for penger eller positiv respons fra andre. Du bidrar fordi du ikke kan la være og fordi du har det i blodet. Derfor ser du de samme som stiller opp og lager mat på hvert eneste møte i for eksempel Åsane menighet, år etter år.

I 2003 ble Skjelbred valgt til styreleder i borettslaget han nettopp hadde flyttet inn i. Det var et stort borettslag som over mange år ikke var blitt tilstrekkelig vedlikeholdt. Det var lekkasjer og dårlig kledning mange steder, og det var generelt mye forfall.

Skjelbred gikk inn som styreleder med hele seg og en visjon om hvordan borettslaget burde drives. Han så for seg at plener måtte være klipt, at husene skulle være malt i farger som passet til hverandre og til omgivelsene, og ikke minst ville han skape en dialog mellom beboerne for å bedre omgangstonen. Skjelbred tok sin erfaring som kommunikasjonsekspert inn i borettslaget.

– Jeg trodde alle ville ha det på stell, men opplevde å få kritikk av enkelte fordi borettslaget ble for profesjonelt drevet. Folk sa at de bare ville ha det som det var, forteller Skjelbred.

Dugnadsånden og oppslutningen om demokratiet er en indikator på hvordan det går med Norge.

Også det å trene guttefotball er blitt mer krevende, opplever Skjelbred. Foreldre har mening om alt, selv om de ikke nødvendigvis stiller opp på treninger. Selv når de kommer på treninger eller kamp, kan enkelte bli sittende i bilene sine. Istedenfor å bli irritert har Skjelbred involvert foreldrene.

– Da guttene var mindre avsluttet vi ofte treningene med kamp mot foreldrene. Det gir en spesiell glede når en gutt fra Sri Lanka kommer bort med stjerne i øynene og sier «se, pappa spiller fotball!».

Trond Albert Skjelbred er ikke i tvil. Du vokser som menneske ved å utføre dugnadsarbeid og bidra til fellesskapet. Det er det som er drivkraften.

 

Den nye virkeligheten

For Espen Gamlund har drivkraften i dugnaden aldri vært uegennytte. Han tror bare veldig få mennesker er altruistiske. Fellesskapsånden er i så måte ikke et uttrykk for altruisme, men fordi vi mennesker ser at det er tjenlig. Om den nå er i ferd med å oppløses, er det fordi vi har fått andre prioriteringer.

– Jeg tror fortsatt at folk vil bidra hvis det blir nødvendig. Vi er langt på vei rasjonelle egoister. Hvis vi ser at vi må ta et tak for fellesskapet, så gjør vi det.

Dugnadsånden sitter i ryggmargen til nordmenn, vi tror fortsatt på at vi skal kunne løse utfordringer sammen, fastslår Gamlund. Ta borettslag. Selve tanken er klart tuftet på fellesskapsånden. I et større bilder, er demokratiet avhengig av at folk bryr seg.

Nettopp derfor lever vi i en tid der vi trenger fellesskapsånden mer enn noensinne.

– Dugnadsånden og oppslutningen om demokratiet er en indikator på hvordan det går med Norge. Hvis vi blir likegyldige, får vi samme tilstander som i Polen, Ungarn eller Sverige.

Gamlund peker på at fellesskapsånden i utgangspunktet var et gode. Men en må se på kontekst og hvilke vilkår vi lever under når vi skal bygge samfunnet rundt oss. For eksempel var etterkrigstiden en tid da nordmenn måtte bygge opp landet igjen, mens senere generasjoner har kommet til duk og dekket bord.

Dugnaden i borettslaget er et fint bilde på at vi bryr oss.

– Det betyr ikke at vi ikke har utfordringer i dag. Men det er først og fremst globale utfordringer som det er vanskelig å ta inn over seg. Vi føler ikke at de angår oss. Når en skal bygge lokalsamfunnet, er det klart hva en må gjøre, men det er vanskelig å se hva den enkelte kan bidra med overfor globale utfordringer.

Nettopp derfor lever vi i en tid der vi trenger fellesskapsånden mer enn noensinne, mener Gamlund. Men en global og ikke nasjonal fellesskapsånd. Uansett, hva slags fellesskap har vi i Norge i dag? Vi består ikke lenger bare av etniske nordmenn, men er blitt et heterogent samfunn. Helt annerledes enn under Gerhardsens regjeringstid.

– Vi lever i en tid som er viktig for fellesskapet med store omveltninger der mistro til fakta og vitenskap og økende fremmedfrykt griper om seg, konkluderer filosofen.

– Dugnaden i borettslaget er et fint bilde på at vi bryr oss. Nå blir det enda viktigere at vi bryr oss tilsvarende for samfunnet rundt oss. Så enkelt, men også så vanskelig, er det.